Kommentar

Det en gang så bejaede nasjonale prosjektet er ikke lenger populært blant våre eliter. Et sted på veien sluttet elitene å interessere seg for sin egen befolkning, de begynte til og med å forakte dem. Folket ble til en ubevegelig grå masse, med lav moral og dårlig stil som ikke vet sitt eget beste.

Francis Sejersted definerer fire komponenter i moderniseringsprosjektet.

Frigjøringsprosjekt. En frigjøring fra undertrykkende strukturer, som er nært forbundet med vitenskapelig rasjonalitet.

Teknisk-økonomisk utvikling. Man skulle befris fra fattigdom og arbeidets tvingende karakter, og det skulle muliggjøres ved en teknologisk utvikling.

Differensieringsprosess. En bevegelse vekk fra et homogent samfunn, med en felles verdensanskuelse. Et samfunn splittet opp i flere funksjonelt adskilte områder med sine egne verdisett og måter å kommunisere på. Det dreier seg om områder som politikk, vitenskap, økonomi, estetikk osv.

Konsolideringen av nasjonalstaten. Nasjonalstaten ble rammen for det nye samfunn. Politikken gikk ut på å bygge opp nasjonalstaten som en funksjonsdyktig enhet. Den nasjonale infrastruktur og de statsborgerlige rettigheter ble styrket ved moderniteten.

Trådene i differensieringsprosessen ble trukket sammen i en høyere enhet i form av lojalitet og tilhørighet til nasjonalstaten. I dag har elitene for lengst sluppet tak i trådene som bandt dem sammen til folket og det nasjonale prosjektet. Folket er ikke lenger deres sak. De kan seile sin egen sjø.

munch.workers-on-their-way-home-1915.jpg!HalfHDEdvard Munch: Arbeidere på vei hjem. (1915)

Men hvorfor denne (u)lykkelige skilsmissen? Hva gikk galt? Sentralt i det store nasjonsbyggingsprosjektet sto integrasjonen av de forskjellige befolkningsgrupper innenfor nasjonalstatens grenser. Arbeidere, bønder, kvinner og minoriteter skulle bli fullverdige borgere i den moderne nasjon. Det skulle de bli ved å få del i nye rettigheter, først politiske, senere sosiale ved fremveksten av velferdsstaten. Som et sterkt krav for disse rettighetene lå det en forventning om tilpasning til en nasjonal kultur. Integrasjon på disse premissene hadde røtter langt tilbake til 1800-tallet. Den var blitt styrket som en reaksjon på den store utvandringen til Amerika. Utvandringen måtte stanses. Det sterke kravet om integrasjon som gjengjeld for rettigheter var en overideologi som sosialdemokratene arvet, og som de fullbyrdet så langt det var mulig, frem mot 1970 da idyllen begynte å slå sprekker. Det er verdt å merke seg at det nasjonale prosjektet var et høyst levende og prioritert prosjekt i tiårene etter krigen, blant dem som faktisk hadde opplevd krigen, mens mistenkliggjøringen av nasjonalstaten som en kraft med en iboende ondskap kom senere. Dette fordi politikerne og andre eliter på denne tiden faktisk hadde opplevd krigen og visste utmerket godt hvilken side de var på. De visste også forskjellen på en sunn nasjonalisme forankret i en demokratisk nasjonalstat, og nasjonalismen i det totalitære Tyskland.

På 1970-tallet startet så smått innvandringen fra fremmede kulturer. Samtidig med dette fikk vi det såkalte ungdomsopprøret. Tusenvis av norske unge menn og kvinner sluttet seg til den store politiske vekkelsen i dens mange grupperinger, eller bare som sympatisører på utsiden. Målet for de mest radikale var en maoistisk revolusjon i Norge. For å få til dette måtte de unge intellektuelle slutte rekker med arbeiderne. Som det i for seg var en lang tradisjon for i Norge. Det urbane mellomsjiktet har stort sett tatt parti med bønder og arbeidere mot undertrykkende krefter. Men denne gangen var alliansen egentlig ikke bygget på solid grunn. Opprøret som utad sto frem med en marxistisk-inspirert materialistisk klassekampideologi, var i virkeligheten vel så mye et postmaterialistisk opprør, bundet til ikke-instrumentelle verdier som individuell selvrealisering, estetisk kreativitet og økologisk naturbevissthet. Den revolusjonen det ble jobbet for hadde overhode ingen basis i de materielle forhold, da arbeiderklassen var på en historisk topp, både økonomisk og maktmessig.

akp.allern.steiganfoto: Sigurd Allern og Pål Steigan, med anegalleriet på veggen bak.

De som ønsket revolusjon eller store forandringer hadde få eller ingen planer om hva de ville erstatte det eksisterende samfunnet med. I bunn og grunn var egentlig bare revolusjonen revolusjon som avantgarde. Gjennom å ta avstand til det bestående viste man at man var en person som ikke lot seg lenke av tradisjonen, men en person som hadde kraft til å velge sin egen identitet. Man var en person i bevegelse i opposisjon til det konforme, nasjonale Norge. Det var et opprør for frihet for individet og mot likhet.

Blant de første som fikk kjenne på den nye frihetsvinden var de nye innvandrerne som det ble bestemt at ikke skulle være med i det nasjonale prosjektet. I stedet for den nasjonale integrasjonen fikk vi en dyrking av mangfold, og den i etterkant så fatale statspluralismen. Da de revolusjonære oppdaget at arbeiderne ikke ville være med på noen revolusjon (hvorfor i all verden skulle de det? De hadde aldri hatt det bedre.), mistet de interessen for dem. De var håpløse etterstrebere, trege og fastlenkede i sine identiteter. Ikke som den nye avantgarden. Og her oppsto det et avgjørende skille mellom folk og elite. Der samfunnets viktigste skille i tidligere tider var skille mellom arbeid og kapital, som gjorde at mellomsjiktet kunne alliere seg med arbeidere og bønder, ledet de revolusjonæres vektlegging av postmaterialistiske verdier til at det viktigste skille i samfunnet etter hvert dreide seg mer om moralske verdier. Miljøbevissthet og særlig asyl – og flyktningepolitikk.

Den nye avantgarden ble etter hvert en innflytelsesrik gruppe. Særlig som meningsdannere i presse, akademia, forlag osv. At de revolusjonæres postmaterialistiske verdier har fått levetid utover sin egen generasjon, kan vi i dag se ved at deres vektlegging av individuell selvrealisering, estetisk kreativitet og miljøbevissthet, stort sett er de samme verdiene som hos dagens urbane utdanningsmiddelklasse. Den danske filosofen Kai Sørlander har tatt i bruk begrepet høymoral som en beskrivelse av et samfunnssystem som bygger på helt urealistiske krav til borgernes moral og offervilje. Sørlander knytter særlig begrepet til det kommunistiske samfunnssystem, der borgerne ble forventet å sette sine egne interesser tilside for fellesskapet på det økonomiske området. Ungdomsopprørerne med sin bakgrunn i en kommunistisk verdensanskuelse, forkastet etter hvert en høymoral på det økonomiske området, etter hvert som de selv rykket inn i de mer velstående villaområder, men de overførte sin høymoralske innstilling på andre områder som de fant mer kostnadsfritt og uforpliktende. Særlig asyl – og flyktningepolitikken.

Da de revolusjonære ga opp revolusjonen, ga de opp folket. I stedet fant de en ny gruppe klare for frigjøring, nemlig all verdens undertrykte folk i hele verden. De revolusjonæres naturlige etterfølgere, den liberale elite, utøver her sin høymoral med hard hånd. Folk som protesterer fordi de får sine nabolag omgjort til det ugjenkjennelige, og ikke har ressurser til å komme seg vekk, blir bryskt avfeid som uvitende rasister.

I virkeligheten er den høymoralske innstillingen til den liberale eliten et dypt egoistisk prosjekt. De er ute etter en umiddelbar tilfredsstillelse av sin egen samvittighet, slik at de kan fremstå som gode og anstendige mennesker, men det er standpunkt som selvfølgelig er helt kostnadsfritt og uforpliktende for dem. Selv trenger de ikke se en eneste asylsøker, og når velferdsstaten rakner, ja da kan de sende barna sine på privatskoler. I tillegg bryter de generasjonspakten. I sin iver etter å fremstå som gode mennesker lar de fremtidige generasjoner seile sin egen sjø, helt uten tanke på om det samfunnet de etterlater seg blir et bra samfunn for de neste generasjoner. Sørlander definerer også den høymoralske asylpolitikken som en av de største truslene mot våre samfunn. Dette fordi asylpolitikken overhode ikke tar hensyn til mottagerlandenes evne til å absorbere fremmede. Samtidig som asylpolitikken i stor grad har blitt fjernet som et politisk område, og gått over til å bli et rent juridisk anliggende. Dette, mener Sørlander, kan true med å knekke mottagerlandene.

Da det viktigste skille i samfunnet ble definert som skille mellom arbeid og kapital, fikk underklassen sympati fra middelklassen. Også overklassen så seg tjent med reformer for å bedre forholdene for underklassen. Da skillet i samfunnet mer gikk over til å dreie seg om moralske verdier, med en liberal elite som oppkastet seg selv til moralske overmennesker, ble avstanden til folk som ikke kunne leve opp til de høymoralske standarder på mange måter større enn i det gamle klassesamfunnet. Selv om underklassen selvfølgelig også møtte mye forakt, ble det også etter hvert skapt en forståelse for at det fantes urettferdige samfunnsstrukturer som underklassen var offer for. I det moralske paradigmet derimot, dreier det seg ikke om urettferdige strukturer, men kvaliteten på folk. Noen har rett og slett ikke de høymoralske kvalitetene som skal til. Resepten blir fordømmelse eller knallhard indoktrinering. I den kommunistiske utopien kom folk til å bli ekte kommunistiske borgere, bare man hjernevasket dem lenge nok, slik kommer også folk til å bli ekte multikulturalister, bare de med hard indoktrinering får fjernet sine naturlige instinkter og sin sunne fornuft.

Slik vokser avstanden mellom folk og elite. Det nasjonale integrasjonsprosjektet der alle skulle med, har for lengst blitt gitt opp. Våre politikere ser på Stortinget som et springbrett videre, der en internasjonal toppjobb, eller en lukrativ jobb i PR-bransjen blinker i det fjerne. For at dette skal oppnås gjelder det å ikke røpe noen uanstendige meninger slik at man gjør seg selv uaktuell for en lysende fremtid. Stortinget selv blir mer og mer tappet for politikk, og utvikler seg til å bli et sted som kun ivaretar det rent formelle og juridiske ved politikken, mens avgjørelsene og diskusjonen foregår helt andre steder. Mer og mer likt de gamle kommunistland, der første bud for å komme seg opp i samfunnet var å ikke vise noen tegn til avvikende meninger. Og der forholdet mellom ideologi og virkelighet nærmest skapte en schizofren tilstand.