Kommentar

Det er forunderlig hvordan personer med tilhold på henholdsvis venstre og høyre fløy har samme bekymring for folkestyre og landets fremtid. Andreas C. Halse i Sosialistisk Ungdom og Asle Toje er grunnleggende opptatt av de samme ting. Hvordan skal det gå med Norge og Europa?

Sirenenes sang

Mye av den etablerte diskusjonen er utdatert. Man forsøker å holde fast ved noen kategorier som ikke lenger fungerer, f.eks. at Norge trenger enda mer arbeidsinnvandring; dette fra et organ som en gang het Arbeiderbladet. Aftenposten gir utløp for sin sosiale forakt når den skriver at de som havner på høyre fløy, ofte er sosiale tapere. Avisen synes ikke å ta inn over seg hvor mange unge menn dette handler om, og at det rimer svært dårlig med de idealer man holder seg med. Man tar ikke politikk på alvor.

Samfunnet segregeres kulturelt og økonomisk, og den økonomiske skjer på den rødgrønne regjeringens vakt. En blå-blå regjering venter utålmodig på å åpne de økonomiske ventilene enda mer, slik at festen kan fortsette enda noen omdreininger. Med Erna og Siv blir det boring i Loften. Det blir en symbolsk innstramming av asyltrafikken, men arbeidsinnvandringen vil fortsette.

Det er en forbindelse mellom illusjoner og tillit i det norske landskapet. Man kan ikke knuse illusjoner uten å tilby noe som er bedre. For mange betyr troen på miljøhensyn noe. Hvis vi står igjen med kynisme, vil mange unge idealister forsvinne fra politikken, og de som blir igjen, vil være operatørene. Det var noe med måten Helga Pedersen la frem planen om konsekvensutredning på som sendte noen signaler om at man ikke vil lytte. Man har bestemt seg. Dette er et gammelt spor helt siden Mardøla og Alta, og det er måten Ap opererer på, som knuser egg. Det er på tvers av all idealisme siden 22.7.

Spillet

I stedet for å gå inn i denne problematikken, som handler om prioritering og hva Norge skal stå for, reduserer journalistene og redaksjonene politikk til et spill mellom partiene.

I NRKs Politisk kvarter mandag var tema hva Siv mente med at Erna til forveksling ligner Ap. Dette ping-pong-spillet er dørgende kjedelig, og det er blitt mer og mer tydelig at det fungerer som en distraksjon og et røykteppe. Man slipper å snakke om de alvorlige tingene og se dem i sammenheng.

Forslaget om konsekvensutredning i Lofoten og Vesterålen har så store konsekvenser at det må ha vært et kalkulert utspill. Man kupper dagsordenen og håper å kjøre over midten.

Det gjør noe med klimaet, på lang sikt, og med det politiske klimaet umiddelbart. Igjen får man følelsen av at kursen er låst, og ikke gir rom for diskusjon.

Man er irritert på at EØS kommer opp igjen, for man ønsker å fortsette et de facto medlemskap. Følgelig er man irritert på Storbritannia og David Cameron, som våger å tale folkets sak.

Folket mot makten

Kaster man blikket på krisen i Europa, ser man konturene av en konflikt der eliten står mot folket. Det er en gammel konflikt. Vi innbiller oss at vi er så moderne at denne konflikten er akterutseilt. Men slik er det ikke.

Derfor er Asle Tojes kapittel om Brussel og EU det mest interessante i boken. Dette er ting han kan og har sett på innsiden. Man skulle også tro det gikk på tvers med hans politiske preferanser å være EU-skeptisk, men nei: Toje har sine røtter i arbeiderklassen.

Hans bestemor greide i sin tid å kare sammen nok penger til å kunne kjøpe en vedovn, så de slapp å fryse. Men bestefaren kunne ikke godta at de skulle nyte varmen mens andre frøs. Ovnen ble båret opp på loftet. Da er solidariteten sterk.

Barnebarnet Toje kom til Brussel og EU-parlamentet som praktikant for NATOs parlamentarikerforsamling. Her møtte han den dannede eliten i de overnasjonale institusjonene, hvor man nesten som på 1700-1800-tallet gyser hvis noen våger å si noe uhørt: som å ytre skepsis til outsourcing av folkestyret. Elitebevisstheten er innarbeidet. Folket kan ikke styre seg selv. Derfor er integrasjon og fordyping som en naturprosess. Det finnes ikke noe annet valg. Bak alt snakk om krise og kriseløsninger ligger en jernhånd som styrer mot en føderasjon. Man har sørget for å lukke døren for alle andre muligheter.

Bortsett fra at man har «glemt» en x-faktor: folket.

Krisen setter potensielt folk i bevegelse, og hva kan de finne på?

En melding i Telegraph forteller at kommisjonen skal bruke flere millioner på å imøtegå «troll» på nettet som bidrar til euro-skepsis. Men som en UKIP-talsmann sa: Skal kommisjonen bli aktør og partisk i et forestående valg og forsøke å påvirke en åpen debatt?

En slik påvirkning er i tråd med den opphøyde, autoritære stilen Brussel har lagt seg til og som den tar som en selvfølge.

Man utlyser en folkeavstemning, og blir resultatet en skuffelse, utlyser man en ny.

Anstendighet

Nick Cohen siteres på at «På Kontinentet har absolutt støtte til det europeiske prosjektet vært et tegn på anstendighet, omtrent slik det var å gå i kirken for tidligere generasjoner».

Man har satt seg målet å gjøre EU til en arvtaker til nasjonalstatene, og har utstyrt seg med en historieforeståelse som sier at dette er historiens gang: Nasjonalstaten er utdatert. Den førte til krig. Nå er vi kommet lenger. Hver gang det knirker, kan man så true med at det kan bli krig.

Men det er grenser for hvor mange ganger folk godtar slikt tøv.

Krisen rammer stadig dypere, og hvem er det som har skapt den? Uansvarlige regjeringer, sier Brussel. Nei, den er et resultat av ønsketenkningen i Brussel og de store hovedstedene, svares det. Eurokrisen er en systemkrise, ikke en moralsk feil hos grekerne, selv om den isolert sett er reell nok.

Europa nedenfra

En sterkere Europa-bevissthet er vokst frem nedenfra, og den er annerledes enn det «svenske» Brussel-flagget. Når undertegnede møter en tysk sjåfør som har funnet veien til et norsk vinterlandskap med et lass bøker, er det på den ene side et tegn på hvor tett vi er innvevd. Bøker kan trykkes over hele Europa. Grenser betyr ikke noe. Men det er på et annet, mer personlig plan vi møtes: Han spør om boken er religiøs, for selv er han hedning. Han får høre at det er en bok om Djevelen som kommer til Moskva, og han ler godt. Vi er henvist til å bære alle bøker for hånd, han blir heftet, men det gjør ikke noe. Vi er begge «for» hverandre. Noe har skjedd i tiden som gjør at vi er på samme nivå og bølgelengde: Vi er begge på bakkeplan, «utlevert» til krefter vi ikke har kontroll på eller vet noe om, og på toppen er det noen Bonzen (pamper) som bestemmer og ikke bryr seg.

Europa er hva det alltid har vært: et mangfold på bunnen. På toppen er en helt annen skål.

Davos-menneskene

Toje har sett dette på nært hold og gir noen sterke karakteristikker av Gucci- og Davos-menneskene.

Det snakkes mye om «de fattige» over kanapeene i løpet av de fire dagene symposiet varer. Popstjerner og kongelige inntar podiet for å fortelle at de bryr seg, og at de i salen gjør det samme. Vi har her å gjøre med en spesiell type idealisme, en som er meget opptatt av «verdier» og «holdninger». Og så «tonen», naturligvis, hvordan ting sies. På Davos moraliserer delegatene mot et system som de villig nyter godene av. Som dyrevernsaktivister i pels.

Jeg kan ikke la være å tenke på vårt eget kongehus, særlig den yngre garde.

Asossiasjonen går til Marie Antoinette og Romanov-ene. I stedet er pressen opptatt av draktene, veskene og skoene.

Pernillle Sørensen har en sketsj om kronprinsessen som er nådeløs. Publikum greide ikke helt å slippe latteren løs. Majestetsfornærmelse har ikledt seg nye former i det nye Norge. Man kan da ikke le av godheten?

Dialog

Dialog er ikke noe Jonas Gahr Støre har funnet på. Den spesielle hersketeknikken er langt eldre. Men allerede i 1870-årene gjennomskuet Bismarck det som vi fortsatt baler med og har vanskelig for å gjennomskue, fulle som vi er av dårlig protestantisk samvittighet.

Å for­stå elite­idea­lisme og dens med­føl­gende mer­ver­dig­hets­kom­pleks er helt nød­ven­dig for å for­stå hvor­for det er bred enig­het blant Euro­pas ledere om at fol­ke­lig mot­stand mot ytter­li­gere euro­pe­isk inte­gra­sjon trygt kan igno­re­res. For hvis det hand­ler om “dia­log” eller “ver­dig­het”, dreier det seg ikke om makt og inter­es­ser. Bis­marck sa mot slut­ten av sin kar­riere: «- Jeg har all­tid fun­net ordet “Europa” på lep­pene til dem som vil ha noe fra andre som de ikke ville våge å kreve i sitt eget navn”.

Fri flyt

Davos-menneskene og Gahr Støre-menneskene tror på fri flyt: av penger og idealime, slik at de går opp i en høyere enhet.

Davos-menneskene deler vokabular, verdier og verdensanskuelse. De tror på fri flyt av penger, varer, tjenester og arbeidskraft. Sistnevnte er en sentral distinksjon.

Det begynner å bli tydelig at noen tjener svært godt på arbeidsinnvandringen og gjerne ser at krana blir stående åpen. Kritikk kan senkes med moralisme.

Davos-menneskene ser på innvandringsskepsis som en moralsk brist.

Davos-menneskene har gitt seg selv sertifikat for gode hensikter og god vilje. De kan ikke ha urett. De kan til nød feile, som NRK, men de kan ikke ha fundamentalt urett. Det er en umulighet.

Av dette følger at de har mandat til å forme fremtiden.

Davos-menneskene ser sine gode intensjoner som fullgodt mandat til å ta beslutninger på vegne av land og folk de ikke representerer – eller står til ansvar for. Troen på at globaliseringen vil føre til fred og velstand, ut fra tesen om at «når vi samhandler, vinner alle», har gitt finanseliten ryggdekning til å flytte ut arbeidsplasser uten å svare for effektene for hjemlig økonomi; det har gitt politikere mandat til å outsource folkestyret til Brussel og det har fått kjendiser til å tro at den Gud har gitt sendetid, har han også gitt forstand.

Ut fra konvensjonelle oppfatninger, dvs de vi fores med, er ikke Tojes kritikk logisk. Det rimer ikke at han skal kunne kritisere eliten, det er en kritikk mediokratiet vil forbeholde seg selv. Toje skal være parkert, til avbenyttelse når man trenger en stemme fra et konservativ felt man selv har sørget for å snauhogge.  Det betyr at han må operere på andres premisser. Hvis han serverer en kritikk som sprenger disse rammene og f.eks. sier noe som tydeliggjør at mediokratiet er en del av Davos og den nye eliten, skrus «strømmen» av. Hans ord når ikke ut, eller de forvrenges grotesk, slik flere anmeldelser har vært eksempler på.

Avvisningen og fortielsen har to komponenter. Mediokratiets måte å gjøre seg usårbar på er én. Den andre er venstresidens moralisme. Den liker ikke at andre viser seg å ha større rettferdighetssans enn den selv.  Eller at andre forstår dagens samfunn bedre enn de gamle mugne brødskorpene den selv sitter igjen med.

Den nye høyresiden

Denne utilstrekkeligheten som venstresiden er rammet av, kommer tydeligst til syne i skrekken for det nye høyre i Europa.

Toje forsøker å forstå den nye brede høyresiden som vokser frem. Det gjør ham ekstra farlig. Slik arbeidet med document.no har åpnet øynene for at det ikke er fordi meninger er farlige, men fordi de er for skarpe, direkte og relevante at de må parkeres bak en eller annen høyreetikett. Ellers ville de kunne innlemme den nye høyresiden i det politiske ordskiftet, og det er man er livredd for. Hold dem heller ute med skremsler så lenge som mulig. At dette er en oppskrift for den radikalisering systemet selv hevder å ville bekjempe, er et bittert paradoks. Hvor lenge kan man holde et slikt dobbeltspill gående? Eksemplet Sverige har fått flere i den norske debatten til å våkne.

EU har valgt å behandle de nye høyrepartiene på en helt annen måte enn hva de har behandlet tilsvarende fløypartier på venstresiden. De nye høyrepartiene fordømmes rutinemessig fra EUs talerstoler. Det var ikke nødvendig siden flere av disse partiene er liberale, og i utgangspunktet EU-vennlige. Gjennom å legge seg ut med de nye partiene har Brussel-elitene skapt seg en fiende i utrengsmål. Geert Wilders, leder av det nederlandske Frihetspartiet, holdt i 2012 en tale i Berlin hvor han langet ut mot et EU som «foreskriver hvordan borgerne skal tenke, hva vi har lov til å si».

Nytt adelskap

Det vi har sett vokse frem, i skjæringspunktet mellom Brussel/EU og Davos-menneskene under overskriften «globaliseringen», er en ny elite som oppstår når bestemte mennesker finner hverandre. Deres samforstand tåkelegges av en tsunami av ord, og mediene spiller villig med. EUs varmluftsballong av retorikk får lov å stige til værs.

Dette er heller ikke noe nytt i europeisk historie. Men det nye er at vi – midt i vår «opplyste» tid – mangler ord. Det er ikke mye av den dvaske, tamme system-lojaliteten i Tojes refleksjoner. Skrives det noe skarpere på venstresiden?

I Davos er det ingen ting å si på det faglige innholdet. Det er tett mellom de lærde foredragene, og den offisielle begrunnelsen er at de som betyr noe, skal komme sammen for å løse verdens problemer. Men all den tid lite tyder på at noe slikt er i emning, er det all grunn til å se nærmere på den reelle effekten av møtene: å skape fellesskap mellom politikere, finansfolk og kjendiser – en elitenes esprit de corps. For første gang siden nasjonalstaten gjorde adelens overnasjonale familiebånd rangen stridig, er et lignende system i ferd med å gjenoppstå i ny ham. Aristokratiets overnasjonale fellesskap opplevde å få sin kapital devaluert av nasjonalstatens framvekst. Deres multikulturelle slektstrær og kosmopolitiske sinnelag ble en kilde til mistro – hvem sine interesser representerte de egentlig? Etter hvert ble aristokratene fortrengt av borgere, og det ble viktigere for europeiske ledere å representere folkemeningen enn at de kunne konversere på formfullendt fransk.

Lojalitet

Samuel Huntington er et fy-navn. Han oppfant teorien om «sivilisasjonenes sammenstøt» som avløser for den kalde (ideologiske) krigen. Men samme Huntington oppfant begrepet Davos Man. Kan det være at han er parkert fordi han ser ting som ikke er populært? At han f.eks. stiller spørsmål ved elitens lojalitet? Hvem er de lojale mot? Rike folk er kun lojale mot seg selv, det vet vi. Men den akademiske, den byråkratiske, spindoktor, kreative, medie-klassen – hvem er den lojal mot? Det spørsmålet blir stort sett ikke formulert.

Statsviteren Samuel Huntington, han som myntet begrepet ”Davos Man”, refererer til disse menneskene som en elite ”som mangler nasjonal lojalitet og ser nasjonale myndigheter som fortidsminner hvis eneste nyttige funksjon er å tilrettelegge for elitens globale virkefelt”. Han er inne på noe. Det er et særtrekk for vår tids europeiske eliter dette at de synes å ha mer til felles med hverandre enn med dem der hjemme. Faktisk er elitens sentrale ankepunkt mot folket at det ikke er like idealistisk og tolerant som dem selv. Med tiden har også EU-toppene blitt tallrike i Davos. Spesielt medlemmene fra den såkalte krokodilleklubben, som utgjør en indre krets blant EU-toppene som har forpliktet seg til å arbeide for et ”føderalt og post-nasjonalt Europa”.

Det er kanskje ikke tilfeldig at det var en amerikaner som oppfant begrepet. Det nye Europa har etablert en norm for civility som er preget av en gravalvorlighet, en tro på klisjeer som seriøse, det engelskmenn kaller «cant». Offentlighet er blitt et spørsmål om «man», hva «man» sier og ikke sier. Et ord som «respekt» har fått mange betydninger, mange av dem klamme. Denne klamheten er noe amerikansk frihetstrang er fremmed overfor.

For sent til timen

Toje kan ha rett, vil mange venstreorienterte og venstreliberale mumle. Men de kan ikke få seg til å innrømme det eller forsvare Toje, for han har med to faktorer som de ikke kan svelge: høyrekreftene og nasjonen. Men hvis de ikke passer seg, kommer høyrekreftene til å stikke av med nasjonen nok en gang, slik at historien blir selvoppfyllende. Er det det den venstreliberale eliten ønsker? Hvis ikke må den snarest komme ned av taburettene og innta de nasjonale plassene.

Internasjonalistene tok feil da de skrev nasjonalstatens nekrolog. Nasjonen lever i beste velgående, helt uavhengig av kosmopolittene i Davos. Trenden på 1990-tallet mot overnasjonalt styre og globale fellesskapsverdier definert av en vestlig elite har mistet sin kraft.

Alarmen virker ikke

Ett tegn på at EU-systemet ikke fungerer, er at det synes ute av stand til selvkorrigering, og til å forstå sin egen svakhet. Advarslene har haglet. Likevel skjer det ingenting. Når britene vil ut, er det historiens tyngde som melder seg. Det er britenes historiske erfaringer med Kontinentet som melder seg.

Avstanden mellom elitenes selvgratulerende idealisme og vanlige borgeres bekymringer lyssetter den voksende sosioøkonomiske avstanden innad i vestlige land. Finanskrisen synes å forsterke denne trenden. Europa glir tilbake mot det klassesamfunnet som det var 1900-tallets store prosjekt å avskaffe. Ingen poeng for å gjette hvor idealistene i Davos hører hjemme i den nye økonomiske ordenen. Når historien om finanskrisen skal skrives, er det trolig at et kapittel vil handle om hvorledes innforståttheten mellom politikere, finanseliter og kjendiser bidro til å skape en konsensus om økonomisk praksis som ikke var bærekraftig.

Det er sterke ord. Europa står overfor en situasjon der det ikke bare er klimapolitikken, men også den sosiale og økonomiske politikken, som ikke er bærekraftig.

Da undertegnede vokste opp, holdt journalister som Kjell Arnljot Wiig og Øyvind Heradstveit store tv-debatter, bl.a. fra Dovrehallen, hvor Georg Bostrøms spådommer om matvarekrise og den tredje verdens fattigdom ble drøftet. Det var ikke alt som var bra, men det var en villighet til å diskutere store spørsmål. SUF var midt oppe i det. Den gang var det ikke noe som het at man skulle ekskludere eller diagnostisere «ekstremister» eller radikale. Bare i denne transformasjonen av språket ligger mye politisk historie.

Avstått makt forsvinner ikke 

I stedet for realisme har vi fått et politisk språk som «svever» på en sky av kunstig idealisme. Jeg sier kunstig, for noen av de forestillinger vi blir servert som fakta, må være gjennomskuet av dem som serverer dem. Hører vi noen gang latteren fra bakrommet?

F.eks. forestillingen om at EU eller FN vil vel, og derfor er nærmest hevet over kritikk. Å stille spørsmål om interesser blir behandlet som et brudd på god takt og tone. For hvis det offisielt handler om «verdier», er det å snakke om «interesser» en fornærmelse.

Tojes avslutning er nådeløs, og beskrivelsen er også dekkende for det språket som har utviklet seg i Norge:

Mine egne erfaringer i Brussel økte min skepsis mot politisk integrasjon. Nasjonale myndigheter har vært rørende godtroende når de villig har skrevet under på traktater som de ikke kunne vite implikasjonene av. Avstått makt forsvinner ikke, den ender bare opp i noen andres hender. De ”verdiene” som man holder opp som et alternativ til ”interesser” blir lett et blendverk som dekker over interessene til en elite som har lagt seg til unoten å overse de som de hevder å representere. Dette systemet var bærekraftig så lenge det leverte velstand og jobber. Når det nå ikke lengre gjør dette, oppstår en legitimitetskrise. Den eneste måten EU kan dempe denne mistroen, er gjennom å være mer lydhøre overfor opinionen enn nasjonale styresmakter. En mulig konklusjon kan derfor være at unionen ikke mangler demokrati, den mangler populisme.

Men hverken Brussel eller den norske regjeringen viser seg lydhøre, og det er den egentlige krisen.

omslag.toje