Kommentar

Lørdagens konferanse i Oslo om nasjonalstaten var en påminnelse om at en ny nasjonal gjenoppvekking er på gang. Den ligger rett under overflaten. Vi ser samme tendens over hele Europa. I Tyskland har selv Angela Merkel og CDU/CSU nå uttalt at «multikulti ist gescheitert».

Samtidig som et femtitall stort sett gråhårede mennesker var samlet på Håndverkeren i Oslo, holdt Merkel tale til de unge kristeligdemokratene i Potsdam. Det finnes en forbindelse mellom de to møtene. CSU-leder Horst Seehofer sa det rett ut: Det er tysk Leitkultur som er bestemmende i Tyskland, ikke en diffus multikulti. – Multikulti ist tot, sa Seehofer.

Mens budskapet så ut til å gå rett hjem hos de unge i Potsdam – det var nok politikerne som kjente et forventningspress – var det en helt annen tilbakeholdenhet over både innledere og publikum i Oslo.

Det som ble sagt fra talerne var høyst relevant og fullt av sprengkraft. Man tør ikke tenke tanken at en ny nasjonalisme står for døren i Europa, fordi den ikke springer ut av de kjente motstrømskreftene som har hatt tyngdepunktet på venstresiden.

Det viser at venstresiden er totalt forvirret. Den bidrar nå til en bevegelse den ikke styrer, og slett ikke har herredømme over. Hvis den ville spille en konstruktiv rolle, kunne den i det minste våge å «ta debatten», men selv det sitter langt inne. Asle Toje snakket om forskjellen på USA og Europa. Han sa grunnen til at USA har en så liten muslimsk befolkning, er at det er truffet en avgjørelse på høyt politisk nivå om ikke å slippe dem inn. Da reiste en representant for Fritt Norden seg og sa det var trist å høre slik hets.

Det var en viss sjenanse å spore når Asle Toje snakket. Han passet jo ikke helt inn i det gamle mønsteret. Da han attpåtil langet ut etter Thomas Hylland-Eriksen, var det som om han overskred en høflighetsgrense, samtidig som publikum visste at Toje hadde rett. Han skulle bare ikke sagt det høyt.

Medlemmer av Kystpartiet og Arnt Folgerø hadde samlet et interessant knippe innledere som overskred Nei til EUs gamle venstreorienterte linje. Meningsmålingene kan forlede en til å tro at de gamle frontene består. Men tiden har løpt fra det gamle nei-standpunktet. Nå er det en ny nasjonalisme som står for døren, og den går dypere.

Norsk nasjonalisme

Professor Øystein Rian innledet med å snakke om forestillingen om Norge og nordmenn. Er det en konstruksjon fra 1800-tallet, eller er det noe med røtter lenger tilbake i historien?

Det finnes to typer av «konstruktivister». Den mest etablerte står Jens Arup Seip for. Norges selvstendighet skyldes utenforliggende krefter. Vi fikk friheten i gave, den var mao ikke vårt eget verk. Senere kom mer postmoderne fortolkninger om at nasjonalismen er noe som er konstruert av en elite i hovedstaden. Nasjonalromantikken og historikerne lager en forestilling om Det gamle Norge, får folk til å føle sammenheng med sagatiden, men dette er ferske påfunn. Noe belegg for at folk i eldre tider følte seg som nordmenn, finnes ikke.

Dette kunne Rian med letthet tilbakevise. Han ga eksempel på eksempel på at nordmenn oppfattet seg som særegne, og hva mer er: omverdenen gjorde også det. Norrbaggar kalte svensker og dansker oss. Det var ikke en kompliment. Norge ble kalt Det gamle Riget. Disse forestillingene holdt seg levende og bidro til at Norge kunne løsrive seg fra Danmark. Norge skulle restitueres som eget land.

Rian fremholdt at nordmenn gikk for å være arbeidssomme, lojale og seige; egenskaper som har bidratt til det nasjonale samhold som er en forutsetning for velferdsstaten. Oljeformuen skygger for at velferdsstaten er et felles prosjekt.

Noe av det mest overraskende ved seminaret var at så mange fagfolk later til å være enige om at velferdsstat og flerkultur går svært dårlig sammen. For stor forskjellighet gjør at folk ikke føler noe fellesskap. Alle særkrav som myndighetene innfrir, er med på å understreke at det ikke hersker likhet. Dette paradokset synes ikke Arbeiderpartiet og de andre partiene helt å ha forstått. Når de hyller forskjelligheten, minner de folk om at samfunnet ikke lenger består av like. De hyller en proklamert likhet som tallrike små og store hendelser daglig bestrider. Dermed river politikerne vekk den grunnen de selv står på.

Resultatet er politisk passivitet, tilbaketrekning og mistenksomhet. Når Arbeiderpartiet og venstresiden svarer på «utfordringene» ved å kreve at middelklassen skal betale mer, dreier de ytterligere om på skruen som oppløser velferdsstaten. De kaller det solidaritet, men det er i virkeligheten det stikk motsatte: Den mest produktive del av samfunnet skal betale for en stor og voksende underklasse og et sosialt eksperiment som går med underskudd.

Ingenting overbeviser mer enn når skatteseddelen kommer og viser at formueskatten på bestemors hus i beste villastrøk har gjort et formidabelt hopp. Hun kan ikke spise verdiøkningen, men må betale skatt av den. Er dette rettferdighet? vil familie og pårørende spørre når hun må selge huset. Det finnes mange slike historier etter hvert, og de danner et mønster. De er ikke et uttrykk for dugnad, slik Sigbjørn Johnsen hevder, men det stikk motsatte: Middelklassen skal betale for realiseringen av Det nye Norge. Hvis dette prosjektet går så bra, hvorfor må middelklassen betale mer?

Stoltenberg har hele tiden hevdet at skattene ikke skal økes, men den nye boligbeskatningen er nettopp et program for å beskatte verdiøkning hardere. Man kan ikke en gang innrømme at det er slik, men bagatelliserer selve drivkraften bak den nye ordningen.

Stoltenberg kan økonomi, men nekter for opplagte sammenhenger. Han er bekymret for uroen i Frankrike, men mener myndighetene burde skattlegge de med midler hardere. Stoltenberg nekter å ta med i beregningen at overklassen har sanksjonsmidler, ikke bare politisk, men også økonomisk. I en globalisert verden tar de pengene og forsvinner. Det kan ikke middelklassen gjøre, den har sine verdier begrenset til hus og hytte. Men de har andre måter å sabotere samholdet på feks. ved ansettelser, ved skatteomgåelser. Et av de verste trekkene ved Arbeiderpartiet er at de fortsetter å mistenkeliggjøre folk med penger. Ap foretrekker storkapital og storselskaper, ikke privatpersoner med penger.

Hva har dette med velferdsstaten å gjøre? Den forutsetter frivillige bidrag, den forutsetter tillit, lojalitet og velvilje. Hvis tilliten forsvinner, stanser Golfstrømmen av penger og goodwill.

Velferdsstaten lekker i begge ender. Det offentlige kopierer kommersielle modeller som er lite mottagelige for publikums klager og ønsker, jfr. sykehusnedleggelser og stordrift. Det er symptomatisk at Sverigedemokratene står til venstre i sosialpolitiske spørsmål.

Arbeidsmarkedet

Ottar Brox er gammel SV’er. Han var opptatt av hvordan arbeidsinnvandring fra land med lavere lønnsnivå er med på å presse nordmenn ut av bestemte yrker innen f.eks. bygg og service. Brox snakket om de åpne grensene som også perforerer arbeidsmarkedet slik at den ene part blir ulikt mye sterkere enn arbeidstakeren. Han passet på å si at dette selvsagt ikke gjaldt asylsøkere som tilpasset seg, lærte språket og fikk jobb. De var like gode nordmenn som noen.

Men så dukket det opp en fra salen som spurte om ikke eksempelet med drosjesjåfører i Oslo viste at asylsøkere og innvandrere representerer den samme lønnssenking og perforering som arbeidsinnvandring fra Polen og Litauen. Antall sjåfører har eksplodert og lønnsnivået har kollapset. Brox måtte innrømme at det var rett. Hans kritikk rammet også innvandringen av ikke-europeere, selv om det var politisk følsomt å måtte innrømme det.

Overnasjonalitet

Sigurd Skirbekk skulle ønske vi kunne ta i bruk det danske ordet «sammenhengskraft». Erfaring viser at flerkultur betyr mindre tillit. Folk trekker seg tilbake. Robert Putnam har påvist dette, men resultatene er lite kjent. De er ubekvemme. I skrivende stund har ikke svenske medier rapportert at Angela Merkel har eklært «multikuliti» for «tot».

Akademikerne på Håndverkeren var ellers forsiktige med å trekke politiske konsekvenser av sine premisser, selv om de lå og dirret rett under overflaten. Hans Petter Graver snakket om rettsliggjøring av politikken, og da særlig på områder som har med menneskerettigheter å gjøre. Nasjonalt finnes en helhetlig struktur med høyesterett på toppen, i samspill med den lovgivende forsamling. Det er ingen slik automatikk på det overnasjonale plan. Strasbourg-domstolen er ikke bindende for norske myndigheter og domstoler ut over den enkelte sak. Den er Norge forpliktet til å ta til etterretning, men dommen danner ikke presedens.

Slik åpnet Graver for et nasjonalt spillerom og bevaring av nasjonal suverenitet.

Suverenitet

Asle Toje snakket om at det er denne suvereniteten de 27 medlemmene av EU ikke var villig til å gi fra seg da det kom til stykket. Derfor ble ikke Lisboa-traktaten den grunnloven man hadde forespeilet. Landene har feks. fortsatt vetorett i ministerrådet. Det er fortsatt grenser for Brussels makt, og pendelen ser ut til å svinge den andre veien: tilbake til nasjonalstaten.

En akademisk og politisk elite valgte å lansere et nytt prosjekt da Muren falt. Man trodde på flerkultur og avskaffelse av nasjonalstaten. Thomas Hylland-Eriksen skal ha spådd at den vil ha gått i graven i 2015. Slik har det ikke gått. Nasjonalstaten viser heller en evne til comeback. Fordi det er den enheten som best ivaretar et fellesskap, innenfor et demokrati, med et felles sett av verdier.

Meritt-samfunn

Man hva blir konsekvensen av at et de facto flerkulturelt samfunn møter en ny nasjonal gjenoppvekking? Sigurd Skirbekk ga et alternativ:

Han kalte det den italienske varianten. Det er i virkeligheten et meritt-samfunn, dvs. kvalifikasjoner avgjør. Ikke politisk korrekte privilegier. I et slikt samfunn vil kvalifiserte nordmenn stille sterkt. De kjenner kodene, og det vil ikke bli holdt mot dem. Men også innvandrere som tilpasser seg og er dyktige vil nå langt. Kineserne har gjort entre på BI, og de er svært dyktige. Trolig får vi se folk fra India og Kina og Vietnam i ledende stillinger. I et slikt samfunn vil det bli tydeligere hvem som ikke lykkes, hvem som ikke tilpasser seg, men velger segregering. Storsamfunnet vil bli mindre forståelsesfullt og mindre generøst. Man vil ha minimumsordninger, men folk må i det store og hele klare seg selv og være sin egen lykkes smed. Stoltenbergs modell om å skattlegge de vellykkede vil være politisk selvmord. Norge vil ligne mer på USA. De dyktige får lov å vinne, og bakgrunn vil være irrelevant.

Det var en rystende konklusjon, og det kjentes på stemningen. Man turde ikke helt kaste seg utfor stupet. Men der står Norge anno 2010. Det er bare å innstille seg på realitetene.