Sakset/Fra hofta

Janne Haaland Matlary. Foto: Universitetet i Oslo.

Professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Janne Haaland Matlary, har i løpet av de to siste årene gjort seg bemerket med en rekke kronikker i Dagens Næringsliv hvor hun har lagt for dagen en realisme i utenriks- og forsvarspolitiske saker som er sjelden vare i norsk offentlighet.

Med tiden har hun også grepet fatt i migrasjonsspørsmålet, og blant annet fremhevet at en stat først og fremst er forpliktet overfor sine egne borgere.

Nylig har Matlary gitt et intervju om sine migrasjonspolitiske oppfatninger i St. Olav kirkeblad, av alle steder, som er blitt gjengitt i uavkortet form på Den katolske kirkens offisielle nettsider i Norge.

Vi plikter å bruke fornuften når vi skal finne løsninger på konkrete problemer, sier Matlary i dag om migrasjonens tema. Det lyder litt som et ekko av Oriana Fallacis formaning fra 2004 når det gjaldt islam: Vi må gjenfinne fornuftens styrke. Ingen enkel oppgave i en så ideologisk og irrasjonell tid som vår.

Intervjuet tar utgangspunkt i en kronikk professoren skrev i Dagens Næringsliv, hvor hun advarte mot en moraliserende tilnærming til migrasjonsspørsmålet:

I kronikken skriver du at «Moralisering er å utøve makt». Er det mye maktutøvelse gjennom moralisering i migrasjonsdebatten?

Absolutt. Det var ingen ordentlig debatt hele høsten 2015 på grunn av moraliseringen, som tok form av at man måtte være for åpne grenser og være ‘raus’. Den tyske forbundskansler Angela Merkel fikk seg ikke til å kontrollere egen stats grenser, fordi kritikken ville blitt så hard. Min kollega Asle Toje sa nei til å være ‘den slemme’ i NRK-debatter om dette; disse var vinklet over samme lest. Man kan si at moraliseringen overskygget enhver realistisk debatt om problemløsning. At grenser må kontrolleres, var tydeligvis rene nazismen for mange.

Konsekvensen av «raushetsargumentet» er at at alle som vil, kan få bli i Norge, forklarer Matlary, men det går ikke. Det er innlysende at en stat må ha kontroll på sine egne grenser, og at den ikke tåler for stor tilstrømning av mennesker, sier hun.

Det vil meget raskt ødelegge landet og velferdsstaten, gitt at mange millioner migranter er aktuelle.

Innlysende for henne, kanskje, men neppe for statsminister Erna Solberg, som i samtale med VGs politiske redaktør Hanne Skartveit mente at Norge kunne ta imot 30.000 «flyktninger» i året over flere år.

Matlary sier noe de fleste vanlige mennesker tenker når de ser bildene av båtmigranter til Europa: Disse unge og sterke mennene burde gjøre en innsats i sine egne land.

Du skriver at «Det er uetisk om borgerne ikke blir i eget land og bygger det – såfremt de kan». Gjelder dette alle, for eksempel svensker som flytter til Norge for å arbeide, eller kun for dem som bor i fattige eller korrupte land med det vi kan kalle «reparasjonsbehov»?

Verden er inndelt i stater, basert på et fellesskap vi kaller nasjonen, og de fleste stater har demokrati, om enn bare nominelt. Der det er demokrati kan vi snakke om en samfunnskontrakt – borgerne selv er ansvarlig for å bygge egen stat. Ingen andre. Staten blir bare så god som borgerne gjør den. Det er selvsagt en etisk plikt å bygge ens egen stat, ingen andre kan eller vil gjøre det for deg. Bistand er bare dét – bistand, heldigvis. Vi driver ikke med imperialisme lenger. Vi kan hjelpe andre land til å bli bedre demokratier, men ikke erstatte dets egne borgere som eier sin egen stat. Afrikas problemer er korrupsjon og krig, ikke mangel på ressurser eller økonomisk vekst. De fleste migranter kommer fra Afrika og er unge menn med nok drivkraft og penger til å betale seg opp til Europa. De bør absolutt bli hjemme i stedet: Deres egne land trenger slike som dem. Det er absurd at disse menneskene skal komme til våre land.

For Matlary er med andre ord det som rent faktisk pågår, en absurditet. Hun erkjenner altså at hun lever i et slags galehus.

Mens alle snakker om rettigheter, fremhever hun pliktene:

Det er altså ingen rett å migrere, hverken i politikk eller folkerett. Det er opp til enkelte land å bestemme om man trenger arbeidskraft. Og ja, jeg vil si at plikten til å bidra til å bygge eget land er meget stor, det er den primære borgerplikten, så sterk at vi er forpliktet til å legge ned livet for eget land – verneplikten, og vi betaler opptil 50 prosent skatt til fellesskapet i egen stat, skatteplikten er solid. Hvis vi mente at disse forpliktelsene ikke er etisk forsvarbare, ville vi neppe godtatt dem.

Hvorfor er det ikke toppolitikere som sier slike ting? Antar de at folk flest er så dumme at de ikke ville stemme på dem som minner om de viktigste, men akk så ubehagelige sannhetene?

Matlary minner om hva slags innbilsk stormannsgalskap som ligger til grunn for norsk politikk:

Professor Terje Tvedt har skrevet mye om dette, han kaller det godhetsregimet. Siden 1990-tallet har det vært sterkt fokus på at menneskerettighetene og globaliseringen betyr at vi skal ‘redde verden’, kombinert med en overbevisning om at vi vet best: Norge er verdens beste land, vi viser vei, look to Norway (and Sweden). En tidligere britisk ambassadør sa til meg «you Norwegians suffer from a moral superiority complex», treffende sagt.

Utenrikspolitikk handler mest om realpolitikk, forsvar og økonomi, sier Matlary, innen hun gjør noe så uhørt i norsk offentlighet som å tale vel om den amerikanske presidenten:

Trump skal ha ros for sin insistens på at sterke, bærekraftige nasjonalstater er den eneste måten å forbedre verden på; han har snakket om dette i detalj i sine to store FN-taler. Hverken FN eller EU har makt til å styre overnasjonalt. Og takk for det, for demokratier er alltid forankret nasjonalt.

Matlary er tilhenger av nasjonalstaten, og hun begrunner det prinsipielt:

Trump er også en sterk forsvarer av nasjonalstaten. Tilhører dere samme politiske skole?

Jeg tror ikke han tilhører noen «skole»; han er en populist uten interesse for ideologi eller statsvitenskap. Faktum er at uten nasjonalstat, intet demokrati. Verden er, som sagt, inndelt i slike stater. Det er 193 medlemmer i FN i dag. Mye internasjonalt samarbeid finnes, men suvereniteten tilhører statene selv, og slik må det være. Det har ingenting å gjøre med å ‘like dette eller ei’. Dette er politikkens harddisk eller ABC. Mange later til å tro at nasjonalstaten er på vei ut i en slags globalisert realitet, men tendensen er motsatt: Kina og Russland hevder en total og ‘gammeldags’ suverenitet: ingen innblanding, ingen avståelse av suverenitet. Da blir det desto viktigere at demokratiene – alle nasjonalstater – styrker seg.

Matlary bringer tankene hen på Roger Scruton, som lenge har hevdet at vellykkede demokratier er et resultat av vellykkede nasjoner – samt at demokratier mislykkes når de er mislykkede som nasjoner. Den engelske filosofen mener at det behøves et prepolitisk fellesskap, et «vi», eller et første person flertall, slik han ofte uttrykker det.

Når Matlary sier det hun gjør i dag, har hun gjort en politisk reise. Det er mindre enn ti år siden hun sa at det er uinteressant om folk føler seg norske.

Migranter må tilpasse seg vertslandets kultur, understreker hun:

Når man åpner grensene for migranter – uansett bakgrunn – tar man også mot deres verdier og holdninger. De kan være vesensforskjellig fra de opprinnelige. Er det uetisk dersom Norge – eller deler av Norge, slik som en bydel – endrer karakter fra å være for eksempel preget av kristne verdier og tradisjoner til å bli primært islamsk-preget?

Man kan neppe snakke om etikk og endring, men det er klart at vertslandet har det tyskerne kaller en Leitkultur, en nasjonal kultur, og de som kommer, må tilpasse seg denne. Det betyr likestilling mellom kjønnene, skille mellom religion og politikk, kunnskap om, og respekt for, kristendommens primat i norsk kulturarv, etc.

Pave Frans har lagt for dagen en langt mer godfjottet holdning til migrasjonsspørsmålet enn Matlary gjør («det behøves broer, ikke murer» og lignende tøv). Hun er katolikk og sitter i pavelige utvalg, og tolker paven i beste mening:

Nestekjærlighet er grenseløs, men det er ingen løsning på noens problemer at grensene er åpne. Vi som kristne vil gjerne hjelpe, og skal hjelpe, men vi plikter å bruke fornuften når vi skal finne løsninger på konkrete problemer. Jeg tror ikke paven mener at grenser skal åpnes bokstavelig talt. Katolsk sosiallære snakker også om nasjonenes rettigheter, og om behovet for å bevare nasjonene, og støtter fullt og helt nasjonalstaten og demokratiet.

Hvordan kan du som medlem av Det pavelige vitenskapsakademi være uenig med paven om migrasjon?

Han er ikke krystallklar i det han sier om dette, så jeg vet ikke hvor uenige vi er. Men generelt er det slik at hvis han uttaler seg om politikk, er hans mening hverken viktigere eller vektigere enn din og min.

Kanskje burde hun ha understreket enda klarere at pavens autoritet kun gjelder for katolikker i tros- og moralspørsmål.

Intervjueren antyder at det kan være vanskelig å skille politikk og religion:

Jesu «Du skal elske din neste som deg selv» på den ene siden og den politiske og økonomiske realisme på den annen side: Er det en uløselig konflikt når det kommer til migrasjon?

Jeg vet ikke hva du mener med å ‘elske sin neste som seg selv’ – åpen grenser for massemigrasjon? Det er i så fall urimelig. Massemigrasjon fra Afrika må møtes med tiltak i regionen for å hjelpe disse landene, noe den fremste eksperten på dette, Oxford-professor Paul Collier, understreker. At millioner fra Afrika skulle bosettes i Europa, er en absurd og helt urealistisk tanke, sier han.

Men hvem er egentlig ens neste? Er ikke familie, naboer, venner og øvrige landsmenn våre neste i større grad enn mennesker fra andre himmelstrøk – som dertil ofte er mindre verdig trengende enn sine neste som de etterlater på hjemstedet?

Den nestekjærligheten som måtte befinne seg i ett menneske eller i én forholdsvis liten stat, kan vanskelig smøres utover hele planeten uten å bli så tynn at den forsvinner.

Og skal Jesu lære kun gjelde for oss, og ikke for disse? Hva ville Jesus ha sagt til en ung og sterk mann som rømmer fra problemene hjemme for å leve på fremmedes almisser? Mannen fra Nasaret var ingen godfjott.

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!