«Vil Norge ved å ta imot asylsøkere fra Moria etter brannpåsettelsen sette andre asylsøkere i fare ved å oppmuntre til liknende desperate handlinger? Er det moralsk riktig hvis det oppmuntrer andre til å risikere livet for seg og sine for å emigrere til Europa,» spør Saugstad i kronikken. Migranter tar med seg eiendeler fra en brennende Moria-leir på øya Lesbos, 9. september i år. Foto: REUTERS/Elias Marcou / NTB scanpix

I en kronikk i Klassekampen hevder professor i filosofi Jens Saugstad at å begrunne norsk asyl- og innvandringspolitikk med nestekjærlighet er et despotisk overgrep fra statens side.

Det offentlige ordskiftet om asyl- og flyktningpolitikken har lenge vært polarisert, og brannene i Moria-leiren natt til onsdag 9. september har også satt fyr på debattklimaet her i landet, skriver Saugstad.

Det gis ulike argumenter for at vi bør ta imot flere asylsøkere, blant annet solidaritet med Hellas, at vi er medansvarlige for å ha skapt leirer som Moria gjennom deltakelse i krigsoperasjoner, eller at vi er juridisk forpliktet av internasjonale avtaler og menneskerettigheter. Mitt inntrykk, blant annet etter å ha lest strømmen av innlegg her i avisen siden lenge før brannen, er imidlertid at et stort antall av dem som klager over Norges Moria-politikk, dypest sett anser det som et spørsmål om medfølelse og nestekjærlighet.

Det er nestekjærlighetsargumentet Saugstad ønsker å drøfte særskilt. Han argumenterer for at nestekjærlighet er irrelevant som begrunnelse for norsk asyl- og flyktningpolitikk.

Det skyldes et kategorimistak, altså en sammenblanding av to separate sfærer, som er underlagt ulike regler:

Privatpersoner er moralsk forpliktet av nestekjærlighet, men det er et kategorimistak å tro at en stat kan være forpliktet til å hjelpe noen på et slikt grunnlag.

Det er vanlig å skille mellom den offentlige moralen – eller rettsmoralen, som Saugestad foretrekker – og privatmoralen.

Som enkeltpersoner er vi moralsk forpliktet til å hjelpe mennesker i nød. De som har mye medfølelse, vil lettere se andres behov og trå til, men nestekjærlighet som moralsk plikt er uavhengig av evnen til medfølelse, forklarer filosofen.

Ja, selv en psykopat er moralsk forpliktet til det. Derfor kan ikke den nestekjærlige plikten være identisk med medlidenhetsfølelsen. Å mangle medfølelse ville ikke desto mindre være et alvorlig handikap for en moralsk aktør.

I politikken begrunnes beslutninger ved appell til moralske rettigheter:

En stat har monopol på voldsmidlene innenfor sitt territorium, og kan tvinge borgerne og gjester til å overholde dens lover og vedtak. Men alle mennesker har en menneskerett til frihet. Statens maktbruk krever derfor en moralsk legitimering. For å være moralsk legitim, må statens maktutøvelse skje innenfor lover som borgerne har gitt seg selv. Da er statens tvang egentlig borgernes selvtvang. Vi kan bare nærme oss dette utopiske idealet om selvlovning gjennom ufullkomne ordninger, som indirekte folkestyre. Derfor kan en stat krenke sine borgere. Men hvis den hadde oppfylt idealet til punkt og prikke, ville dens maktutøvelse ikke kunne gjøre noen borger urett. Som det heter, «den som samtykker lider ingen urett». Dette er det liberale demokratiets idé.

Staten gjør borgernes frihet mulig gjennom sin tvangsmakt:

For å hindre de økonomisk sterke i å utbytte de svake må den iverksette tiltak som markedsreguleringer, statlig eierskap til fellesgodene, velferdsoverføringer og regler mot sosial dumping. Det innebærer at myndighetene er rettsmoralsk forpliktet overfor borgerne til å holde kontroll med immigrasjonen og ikke la seg presse til å føre «hjerteromspolitikk» (jf. Reinfeldt og Sverige). Siden moralen skal matche statens tvangskarakter, må moralske begrunnelser av politikk vise til moralske plikter som åpner for bruk av tvang.

Derfor åpner rettsmoralen for bruk av tvang, mens privatmoralen må overlate etterlevelsen av sine plikter til den enkeltes samvittighet.

Privatmoralen derimot er uforenlig med ytre tvang.

Moralske plikter som krever et bestemt motiv for å bli oppfylt, kan bare oppfylles av den handlende selv og dennes samvittighet. Vi kan påvirke andre, til og med hjernevaske dem til å ha et bestemt motiv, men så lenge de er frie aktører, kan vi bare tvinge dem til å utføre selve den fysiske handlingen. Det er grunnen til at nestekjærlighet regnes som en privatmoralsk plikt. For enten vi forstår motivet som medlidenhet eller aktelse for moralloven, er det umulig å tvinge et fritt menneske til å ha et slikt motiv for å hjelpe.

Forskjellen på rettsmoral og privatmoral kan belyses gjennom forbudet mot å ta livet av et annet mennesket:

Ta den rettsmoralske loven «Du skal ikke slå i hjel», som under relevante omstendigheter begrunner en moralsk plikt til ikke å drepe et menneske. Som for alle moralske plikter krever moralen at vi etterlever den uten ytre tvang, bare håndhevet av egen samvittighet – ellers ville den slett ikke være en moralsk plikt. Du er ikke et moralsk menneske hvis frykten for straff er det eneste som avholder deg fra å drepe noen. Men selv om motivet ditt bare var frykt, ville du uansett ha oppfylt den rettsmoralske plikten. For kravet om et mer høyverdig motiv, la oss si respekt for menneskeverdet, kommer i tillegg – det er en privatmoralsk plikt å ha et slikt motiv. Når plikten kan oppfylles bare ved å gjøre en fysisk handling uansett motiv, er det mulig å tvinge andre til å oppfylle den. Dermed kan rettsmoralske plikter opptas i juridiske lover og håndheves av politiet.

Nestekjærlighet må ytes frivillig. Hvis noen tvinges til nestekjærlighet er det et overgrep. Og Saugstad understreker: «Det spiller ingen rolle om de gjør det for et godt formål. Ei heller om et flertall har besluttet å tvinge meg til å hjelpe. Det ville gjøre overgrepet verre.»

Konklusjonen blir da:

En stat som begrunner asyl- og flyktningpolitikk med nestekjærlighet, krenker sine borgere moralsk. Ingen borger kan samtykke i statlig tvang på grunnlag av en moralsk plikt som er logisk uforenlig med ytre tvang. En slik politikk er despotisk, og det liberale demokratiet får et totalitært anstrøk ved å gå inn på samvittighetens enemerker.

Saugstad bemerker at religiøs begrunnelse av politikk stort sett oppfattes som irrelevante i dag.

Det samme bør skje med privatmoralske begrunnelser for politikk – som nestekjærlighetsargumentet.

Vi kan legge til: Det partiet som trolig synder mest mot dette skillet mellom rettsmoral og privatmoral, er Kristelig Folkeparti.

Formuleringer som «Nestekjærligheten kjenner ingen landegrenser» møter vi ofte i partiets politiske tekster og taler.

Nestekjærlighet som statlig, tvangsbasert styringsideologi er ikke nestekjærlighet i praksis, men despoti i praksis.

Jens Saugstad er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.

Kjøp Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her!

Norge forandrer seg raskt i takt med innvandringen. Kjøp Halvor Foslis bok her!