Rembrandt (1606–1669), «Den barmhjertige samaritan». Etter Lukas 10, 25–37. Wallace Collection, London. Foto: Wikimedia.

Norge har hentet 50 flyktninger fra Moria-leiren, og mange mener det burde vært langt flere. De peker på at vi er moralsk forpliktet til å handle.

Samtidig er det nesten en total offentlig taushet knyttet til kriminelle handlinger begått av kriminelle innvandrere. Handlinger som er så ekstreme at de for få tiår siden ville fått alle alarmklokker til å kime, blir i dag knapt dekket av ordinære medier. Man spyler gatene, sier terror er noe vi må lære å leve med og forlanger at livet skal gå videre som normalt.

Det er som om den samme kjærligheten som inviterer, også krever en fullstendig aksept av konsekvensene.

Hvordan skal vi forholde oss til dette tilsynelatende kravet om ubetinget nestekjærlighet? Kan det være at kravet om blind lydighet vitner om en manglende etisk forankring av nestekjærligheten?

Hva vi er vitne til, er at nestekjærligheten holdes fram som et grunnleggende menneskelig instinkt på lik linje med en morallov, og derfor er et krav vi bør følge uten at den trenger et etisk kompass.

En av dem som reagerte på dette kravet, var C.S. Lewis (1898–1963). I «The Case for Christianity» (1943) påpekte han at vi må forholde oss til moralloven i møte med det vi kaller instinkter og annen atferd, og var tydelig på at moralloven ikke er et instinkt. Han mente at dersom den var det, burde vi kunne peke på en impuls inne i oss som alltid er hva vi kaller «god». Lewis mente at det ikke er tilfelle, snarere tvert imot.

Moralloven står nemlig over alle andre grunnlag for handlinger. Den er ikke et instinkt i seg selv, men en veiviser for alle andre. Lewis mener det er en misforståelse å tro at noen av våre impulser – som morskjærlighet eller patriotisme – er gode, og andre – som seksualinstinktet eller kampinstinktet – er dårlige.

Han peker på at alle impulser må temmes eller oppmuntres, og at det strengt tatt ikke finnes gode eller dårlige impulser. De kan alle brukes på en god eller dårlig måte. Det som behøves, er en forstandig harmoni:

Tenk på et piano. Det har ikke noter av to typer, de «rette» notene og de «gale». Hver enkelt note er rett på ett sted og galt på et annet. Moralloven lager en slags melodi (som vi kaller godhet eller rett handling) ved å lede instinktene.

Og det er her C.S. Lewis blir så aktuell for vår egen tid, for selv ikke nestekjærligheten slipper unna hans kritiske blikk. Han skriver:

Dette har forresten store praktiske konsekvenser. Det farligste man kan gjøre, er å fremholde en av ens egne impulser og sette den opp som det man må følge for enhver pris. Det finnes ikke én av dem som ikke vil gjøre oss til djevler hvis vi setter dem opp som avgjørende rettesnorer. En skulle tro at kjærlighet til menneskeheten i sin alminnelighet var trygg nok i så måte, men den er ikke det. Utelater man rettferdighet, vil man fort finne seg selv i ferd med å bryte avtaler og gi falsk vitnesbyrd «for menneskehetens skyld», og så blir man til slutt et ondt og svikefullt menneske.

Det er flere forhold som peker i retning av at dagens innvandringspolitikk ikke er forankret i en høyere morallov. For det første er de ansvarlige ikke opptatt av å diskutere om politikken er rettferdig. De er først og fremst opptatt av å fremheve sin egen godhet.

For det andre krever de samme politikerne at vi blindt skal følge nettopp deres egen forståelse nestekjærlighet. Den offentlige debatten er fraværende.

For det tredje blir lidelsene de står i fare for å påføre sine medborgere, irrelevante. Det eneste som betyr noe, er politikernes eget selvbilde. Hva de egentlig bygger denne kjærligheten på, bortsett fra deres egne følelser, får vi aldri vite. Men vi vet at en nestekjærlighet som krever at vi må akseptere lidelser til uskyldige mennesker, ikke er forankret i en høyere morallov. Den barmhjertige samaritan ba aldri vertshusholderen stå for utgiftene, han betalte alt selv.

Ingen journalist stiller et kritisk spørsmål til ansvarlige politikere om de tapene mange lider som følge av innvandringen. Årsaken synes å være enkel: Når motivet bak handlingen er så edelt som nestekjærlighet, kommer man til et punkt der det ikke er mulig å snu. Den investerte politiske kapitalen og nødvendige unnskyldningen blir så stor at retrett ikke er mulig.  Og vi nærmer oss faretruende den situasjonen C.S. Lewis advarte mot: at selv kjærlighet til menneskeheten er i ferd med å gjøre oss til djevler da den ikke tar hensyn til rettferdighet.

Utfordringen er at stadig flere områder av politikken preges av en slik sinnelagsetikk der det viktigste er at man handler ut fra hva man selv mener er nestekjærlighet, ikke hva som er sant eller rett.

Premisset for C.S. Lewis er at man må ha et hellig utgangspunkt for å vite hvor man står i det moralske landskapet. Uten en hellig Gud som et objektivt faktum blir det umulig å forholde seg til konsekvensene av politiske standpunkt. Alt blir relativt og dermed uten mening. Grunnmuren er i ferd med å forvitre.

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her!