Kommentar

Aksel Braanen Sterris kronikk i Dagbladet Religion er en parasitt på den verste del av menneskehjernen, har vakt berettiget oppsikt. Hans frontalangrep på religion er en underlig blanding av generaliseringer og udokumenterte påstander. Det hadde vært spennende om Aksel Braanen Sterri hadde våget seg på et angrep på noen gitte religioner, for det er nå engang stor forskjell på den vi ikke skal nevne ved navn og for eksempel kristendommen, men det er som om ateistene på venstresiden ikke våger å gå i klinsj med den unevneliges tilhengere, hvis irrasjonalitet og voldsomhet er klar som dagen. Det åpenbart lettere å greie alle troende over en kam.

Etter å ha lest Aksel Braanen Sterris innlegg er det fristende la seg rive med og gå inn i en konkurranse om hvem som er best, ateister eller kristne, peke på kampen mot slaveri og for menneskeverdet generelt, marxisters ufattelige overgrep osv, men jeg skal la det være, jeg finner det mer interessant å drøfte Aksel Braanen Sterri og ateisters forhold til moral. For Braanen Sterri skriver blant annet:

Forekomsten av religion i et samfunn gjør makt mer nødvendig enn det burde være. Religiøse har aldri hatt problemer med å bruke makt for å tvinge gjennom sitt verdisyn på andre. Men skal et sekulært samfunn vinne fram må også religiøse bekjempes med makt.

Religion og liberalisme henger nemlig ikke sammen, noe som kommer klarest fram i abortdebatten. Grunnen til at kvinner har rett til selvbestemt abort i dag, er ikke at religiøse er overbevist om at abort er greit. De er midlertidig bekjempet. Religionen er tvunget i kne.

Så kan man innvende at religion er et gode i mange menneskers liv. Noen vil være så frekke at de foreslår at religion er en nødvendig kilde til moral. Men faktum er at religion verken er logisk eller empirisk nødvendig for moralske handlinger og et godt samfunn.

Det er ingen gode handlinger religiøse utfører, som ateister ikke har muligheten til, og faktisk utfører. Det er derimot drøssevis med fæle handlinger som sekulære aldri kunne fått seg til å utføre.

Det er noe underlig som skjer når Aksel Braanen Sterri og hans likesinnede skal diskutere moral. Han misliker vår bruk av makt, men jeg lurer på om Aksel Braanen Sterri for eksempel mener at det var galt å bruke makt for å få bukt med slaveriet. Selv åpner han gjerne for bruk av makt for å få innført sin forståelse av moral. Men moral er imidlertid et tøyelig fenomen for våre ateister. Vi kan egentlig ikke vite hva som til enhver tid er moralsk riktig eller ei, vi må være obs på hva som kan dukke opp rundt neste sving, vi kan støte på forhold som snur opp-ned på det meste, og sjelden blir det tydeligere enn i abort-debatten. For hva er moralsk riktig i vårt møte med det ufødte barnet? Hvordan legger Aksel Braanen Sterri et moralsk fundament for sine holdninger?

Den 11. september 2014 var det tid for programmet Debatten på NRK. Temaet var genetikk og hvordan vi skal forholde oss til det faktum at det blir stadig lettere å avsløre om ufødte barn avviker fra det de vordende foreldre ønsker. Deltakerne i debatten var blant annet Aksel Braanen Sterri og filosof Ole Martin Moen.

Aksel Braanen Sterri ga tydelig uttrykk for at han mente at et samfunn uten mennesker med Downs syndrom ikke var et fattigere samfunn enn et samfunn med mennesker med Downs syndrom. Han pekte på at ingen ønsker å bli født med Downs, og sa at dersom det fantes en mulighet for å ta en vaksine som kunne forhindre mennesker med Downs å bli unnfanget, ville alle kvinner tatt en slik vaksine. Med det som bakgrunn konkluderte han med at det ikke var noen moralske betenkninger med å ta livet av alle fostre som har Downs.

Filosof Ole Martin Moen fulgte opp og stilte spørsmål med hvordan vi som samfunn skaper liv. Han hevdet at ettersom vi har anledning til å gjøre noen valg, er det vårt ansvar å se til at de livene vi skaper, er så gode som mulig. Han pekte på at ettersom Downs syndrom gir mennesker et dårligere liv, ville vi ikke ønsket å bli født med Downs selv, og spurte deretter retorisk: Hvorfor skal vi da la det skje med andre?

En annen ateist som også er opptatt av de samme spørsmålene, er lege og skribent Elisabeth Swensen. I Klassekampen 16. mars skrev hun følgende da debatten om tvilling-aborter pågikk:

Nye teknologiske muligheter skaper nye etiske problemstillinger. Abort er utvilsomt fosterdrap i henhold til en biologisk presis definisjon, selv om mange feminister ikke liker begrepet. Fosteret er ikke «en del av kvinnens kropp» slik en del aktivister feilaktig og retorisk argumenterer med, men et eget anlegg til menneskelig liv, med sine egne gener og sitt eget kretsløp. De av oss som er tilhengere av selvbestemt abort må stå ved at vi mener at den gravide kvinnen skal gis råderett over liv og død for en spire til menneskelig liv.

For ateister som meg selv er det etisk uproblematisk at en kvinne tilstås retten til å bestemme om og hvor mange barn hun skal få, men i møte med den enkelte gravide kvinne, er abortspørsmålet til tider emosjonelt krevende. En graviditet vekker ofte sterke følelser og rører ved sårbare spørsmål knyttet til forventninger, konflikter og krysspress. Men vi må likevel klare å skille etikk fra emosjoner. Det er ingen prinsipiell forskjell på å ta livet at et tvillingfoster og et enkeltfoster.

Hun skriver videre om det vi da har kommet fram til et sorteringssamfunn:

Vi er allerede på veg mot et samfunn uten nye barn født med alvorlige kromosomfeil som kan oppdages i graviditeten. Det er et framskritt. Kanskje vil det i fremtiden bli født færre tvillinger. Jeg har vanskelig for å se at mangel på tvillinger er et problem. Problemet oppstår når vi blir stilt overfor muligheten til seleksjon av fostre ut fra genetisk testing på egenskaper som kjønn, intelligens og atletisk potensial.

Abort motivert med utgangspunkt i barnets kjønn er altså et problem for Swensen, og det samme ga Aksel Braanen Sterri uttrykk for i den aktuelle debatten på NRK. Hvorfor abort motivert av fosterets kjønn skal være problematisk for ateistene er ikke så lett å forstå, og hvor dette moralske imperativet kommer fra er et åpent spørsmål, for ifølge begge to er det etisk uproblematisk at kvinner gis råderett over liv og død. Ja, ifølge Braanen Sterri er rett til abort så viktig at de religiøse er tvunget i kne, og det med makt. Men Aksel Braanen Sterri ønsker så gjerne å forsvare en moral uten Gud, uten mennesket skapt i Guds bilde og inkarnasjonen, men klarer ikke å forsvare sitt standpunkt i noe annet enn sine egne subjektive betraktninger, betraktninger som ikke kan være bedre eller verre enn noen annen betraktning over det samme spørsmålet, men i møte med jentefostre blir Aksel Braanen Sterri nesten litt religiøs. Men han kan ikke holde på objektive standarder. Det blir som Aps Martin Henriksen kommentar til forslaget om flere juridiske foreldre:

Tida jobber for dette, akkurat som andre tabu har falt de siste tiårene.

Og det er da C.S. Lewis igjen viser sin aktualitet, for det er nettopp dette han var opptatt av; at selv ateistene ønsker seg en moral, men at de ikke klarer å se at den må være forankret i noe mer enn deres egne fromme ønsker:

«Først sier de at godt og ondt er illusjoner. I neste øyeblikk formaner de oss til innsats for kommende tider gjennom utdanning, samfunnsendringer, gjeldslette og ved å leve og dø til beste for menneskeheten. …og ingen av dem kan si oss noe om hva som er objektivt rett eller galt, hvor kommer da dette voldsomme engasjementet fra? Når de skriver at vi «må skape en bedre verden», husker de da at ordene «må» og «bør» ifølge deres egne påstander, henviser til irrasjonelt bestemte impulser som hverken kan være sanne eller uriktige, like lite som oppkast eller en gjesp kan være det?»

Det Aksel Braanen Sterri og andre ateister kaller moral, er derfor ikke annet enn en refleksjon over hva de selv finner akseptabelt per dags dato, og hvor dette ender, er det umulig å vite. Hvem vet hvilke tabuer som faller i morgen, eller hvilke «fremskritt» som gir oss muligheter til å avdekke ulike avvik i fremtiden? Deres moral har  ikke noe fundament, deres menneskeverd er fullstendig avhengig av hva vi som samfunn finner formålstjenlige egenskaper hos mennesket. Deres forståelse av en «bedre verden» er med et ateistisk utgangspunkt ikke mulig å forsvare, det er en påstand fremkommet etter irrasjonelle impulser i en verden uten mening, eller som Elisabeth Swensen så treffende skriver: Vi må skille etikk fra emosjoner.

Av eller annen grunn er det begreper som hatretorikk og ekstremisme som slår meg når jeg hører ateister som Braanen Sterri, Moen og Swensen i deres møte med de svakeste blant oss. De snakker om sin evne til å skape varme samfunn. Selv kan jeg ikke tenke meg et kaldere samfunn enn det som er bygget på ateistenes uforutsigbare og gudløse etikk.

Les også

-
-
-
-
-
-