Gjesteskribent

Av ROY-ARE STENE

Det er ikke ditt liv. Slik endte diskusjonen med en bekjent om retten til selvbestemt abort, hvor jeg fremførte det vanlige argumentet om at siden det er deres(kvinnenes) kropp er det de som må få bestemme. «Det er ikke ditt liv!» repliserte han. Siden det var det argumentet jeg ikke klarte å tilbakevise, var det dét som fikk meg til å tenke, og som jeg her skal dvele litt ved. For hvem tilhører livet?

Jeg ser at Amathea, stiftelsen som gir råd til gravide kvinner, reagerer sterkt på Kristent Samlingspartis abortvideoer.
«Abortvideo viser kvinneforakt» og videre : «Dette vekker avsky. Det har ingen informasjonsverdi og gjør at folk vender seg bort», sier Marianne Kjelsvik. Men hvem er det som utviser mest forakt her – Samlingspartiet med Jan-Aage Torp i spissen, som viser grafisk materiell om hva et abortinngrep i realiteten går ut på, eller de som ikke liker å bli konfrontert med tilværelsens skyggesider?
Jeg er på en måte enig – mine umiddelbare tanker er at slike aksjoner er i beste fall overflødige, i verste fall virker de mot sin hensikt. Følelsespornoen kan virke besnærende, men den kan ha uforutsette virkninger.

Uetisk.

Hvis man istedet hadde påpekt det uetiske i å abortere friske, frivillig unnfangede fostre for sin egen bekvemmelighets del, samt greid ut om det virkelig ikke fins andre muligheter enn svangerskapsavbrudd, kunne man kanskje berget noen flere sjeler for denne verden? Et argument for selvbestemt abort er «Going for the Lesser Evil», dvs. at får en det ikke gjort lovlig, vil man istedet søke å få det gjort ulovlig – med den risikoen for liv og helse det innebærer. Det er godt mulig – men: ved et illegalt inngrep er det faktisk vedkommende selv som må betale for det, og ikke som nå at man sender regninga over til skattebetalerne. Dobbelt uetisk – ikke nok med at man avliver friske, frivillig unnfangede fostre for sin egen bekvemmelighets del? I tillegg sendes regninga over til skattebetalerne slik at en tvinger dem til å bli kollektivt medskyldige.

I «gamle dager», før velferdsstaten eksisterte, fant man private løsninger – upåtenkte barn ble satt bort til fosterforeldre eller på legd. Motargumentet her er at i slike fall må kvinnen bære frem barnet, med den belastningen det medfører, i tillegg til at da risikerer hun å bli følelsesmessig knyttet til barnet og dermed gjøre det ekstra vanskelig å gi det fra seg. Men det argumentet holder ikke, for da får barnet faktisk leve, og ikke som nå – ende i en forbrenningsovn på et sykehus. Og hvor ofte har man ikke hørt den forslitte «barn som ikke er ønsket, får det ikke godt!»?. Kanskje. Men det er ikke noe verken moren eller den norske stat skal blande seg bort i. Barn har en rett til å bli født. Barn har en rett til å få prøve seg på livet. Men det er ingen menneskerett at tilværelsen skal være uproblematisk.

Livets begynnelse.

Det fins argumenter for at livet starter ikke ved fødselen eller 12. svangerskapsuke, men ved unnfangelsen. I det øyeblikket to celler smelter sammen og danner en ny, fins hele den genetiske koden som trengs for å starte et nytt liv, og det oppfyller alle de vitenskapelige definisjonene på et eget,selvstendig liv: 1. Evne til vekst – det begynner straks etter unnfangelsen å dele seg med en konstant hastighet. 2. Stoffskifte – det tar til seg næring, forbrenner den og kvitter seg med avfallsstoffer. 3. Evne til reproduksjon – dvs. den genetiske koden som trengs for å utvikle kjønnsorganer. 4. Det har en respons på ytre stimuli – det befruktede egget utveksler signalstoffer med livmoren, og reagerer på hormoner denne skiller ut. Så hvis vi først er enige om at det er et liv, er det selvsagt også et menneskeliv – det tilhører ingen annen art. Videre er utviklingen kvantitativ. Etter 4 uker begynner hjertet å slå. Etter 8 uker er alle indre organer på plass. Det skjer ingen metamorfose, intet kvalitativt skifte på noe sted i dets utvikling, kun kvantitativ vekst fra unnfangelse til fødsel. Den eneste grunnen til at grensen for selvbestemt abort er satt til 12. uke er at et sted må grensen gå.

Hvem tilhører livet?

Hvem tilhører menneskelivet? Det tilhører ikke moren, for livet er helt fra begynnelsen et eget selvstendig liv. «Fosteret er en del av kvinnens kropp»? Ikke lenger noe holdbart argument i ultralydens tidsalder. Det er koblet til morens kropp via en morkake for å ta til seg næring og ha tilgang til et stabilt vekstmiljø, men det er faktisk ikke morens liv. Hun har bare en passasjer på besøk. Det tilhører ikke den norske stat, for staten har ingenting med å presse sin kulturmarxistiske overideologi(her i form av liberal abortlovgivning) på oss. Da gjenstår det ingen andre alternativer enn at livet tilhører livet selv, dvs. den personen som ligger der i morens mage og venter på å få komme til verden. (Legg her merke til at jeg har ikke framført et eneste argument av religiøs eller følelsesmessig art, kun argumenter basert på sekulære, vitenskapelige fakta).

Et demografisk problem

I 2007 ble det utført 15.165 svangerskapsavbrudd i Norge, på landsbasis tilsvarer det 13,8 aborter per 1000 kvinner i alderen 15 til 49 år. De siste fem årene har antallet vært om lag 14.000 – 15.000 aborter per år eller 13-14 per 1000 kvinner i fertil alder(kilde: Folkehelseinstituttet). 15.000 er nok til å fylle et tettsted på størrelse med Nedre Eiker. På 30 år tilsvarer det en befolkning på 450.000 som har gått tapt(dette uten å ta hensyn til at mange av disse i dag ville vært voksne og rukket å få egne barn, slik at dette tallet nok må korrigeres). Uansett ville det vært et antall innbyggere mer enn nok til å svekke kronargumentet for den pågående masseinnvandringen – at siden befolkningsveksten er for svak, trenger vi å erstatte vår egen befolkning – permanent og irreversibelt – med en annen.

Hva må gjøres?

Veldig enkelt: Istedenfor å lære tenåringene våre at «har du lyst har du lov», skal vi heller lære dem at de bør ikke gå til sengs med noen de ikke er klare for å få barn med. En enkel, men effektiv øvelse i konsekvens-tenkning, noe som kan behøves i dagens infantiliserte verden. For er det ikke ganske inkonsekvent at samtidig som voksne mennesker lærer at de i andre sammenhenger må stå til rette for konsekvensene av sine handlinger, skal de i fall et «uhell» skjer plutselig få lov til å springe fra ansvaret ved å ta livet av et ufødt liv? Her påhviler det myndighetene et tungt ansvar med de holdningene de kommuniserer når de deler ut angrepiller som om det var sukkertøy.(Pillene fås nå reseptfritt på apoteket.)

I tillegg bør en gjøre det ulovlig, men straff-fritt med selvbestemt abort på annet grunnlag enn medisinske indikasjoner (ved en voldtekt stiller saken seg annerledes, for da er fosteret faktisk påført med tvang, og da kan det likeledes forsvares etisk å fjerne det med fysiske virkemidler.) Grunnen til det er at det påligger lovgiveren et stort ansvar i kraft av de holdningene den signaliserer – gjør en det forbudt, men straff-fritt, oppnår en å signalisere den holdningen at bekvemmelighetsabort er uakseptabelt. I tillegg bør en gjøre bekvemmelighetsabort kostbart, dvs. at vedkommende må betale inngrepet selv, uten å sende regninga over til skattebetalerne. Grunnen til det er at da kan den økonomiske belastningen det utgjør få andre alternativer til å synes gunstigere. Det i kombinasjon med obligatoriske samtaler med et panel med psykologer, for å forsikre seg om at vedkommende forstår konsekvensene av hva hun(og familien – husk at den gravide er ofte utsatt for press fra foreldre, fedre og venninner) er i ferd med å gjøre, vil kanskje bidra til at vi berger flere sjeler for denne verden.