Sakset/Fra hofta

U.S. President Donald Trump taler til titusenvis av abortmotstandere på den 47. utgaven av «Marsjen for liv» i Washington DC, 24. januar, 2020. Foto: Leah Millis/Reuters/NTB Scanpix

Sist helg ble Donald Trump den første sittende amerikanske presidenten til å delta i den årlige demonstrasjonen mot abort i Washington DC. Her hjemme drives abortdebatten i motsatt retning i såkalte feminister i Ap og SV.

– Ufødte barn har aldri hatt en sterkere forsvarer i Det hvite hus, sa Trump da han talte til de mange tusen abortmotstandere som deltok i USAs største årlige antiabortdemonstrasjon i Washington.

– Når det gjelder abort, har Demokratene omfavnet de mest radikale og ekstreme holdninger, sa presidenten videre.

Trump, som tidligere var tilhenger av fri abort, har fridd til USAs store gruppe med konservative kristne for å sikre seg støtte til gjenvalg i presidentvalget i november. (NTB)

Trump driver valgkamp før høstens valg i USA. Selv om det ikke skal holdes valg i Norge før i 2021, har Ap og SV allerede dratt i gang den hjemlige debatten.

Abort eller ikke er aldri noen enkel avgjørelse, særlig ikke for kvinnen som må ta en beslutning. Selv om en kvinne intellektuelt sett er for abort, er det ikke uvanlig at hun, når hun selv står oppe i dilemmaet, uttrykker at hun gjerne sluppet å måtte ta et så vanskelig valg, dvs at valgfriheten er vond når hun er ambivalent til om hun ønsker abort eller ei.

Jeg kjenner dessuten en rekke kvinner som følte seg presset til å ta abort, hovedsakelig av partneren / fosterets far, men tidvis også av familien. Flere brukte bevisst en uthalingsstrategi, der de jattet med og viste usikkerhet inntil 12-ukersgrensen var nådd. Et par jenter klarte endog å skjule graviditeten for omgivelsene inntil de var nådd 12-ukersgrensen. For dem ville en økning av tidsgrensen vært svært ødeleggende. Dette er ikke en ukjent situasjon, noe en forskningsartikkel fra 2017 indikerer.

Selv i Norge, der kvinner som gjennomfører en abort nok vil prøve å vise at det var hennes selvstendige valg, er press ikke ubetydelig, selv om det sjelden er hovedårsaken. Se for eksempel denne studien, referert i Science Direct.

Forskning på de som valgte å beholde, er det ikke like lett å finne frem til. Men personlig erfaring tilsier at mange kvinner som blir uplanlagt gravid, men velger å beholde barnet, opplever tidvis sterkt press for å abortere i en allerede sårbar periode.

Ikke feminisme

Å omtale en økning av abortgrensen som feminisme og «kvinnens valg» her, er horribelt. De tilfellene der kvinnen benekter at hun er gravid, eller der hennes sosiale/psykososiale tilstand gjør at hun ikke evner å ta en abort før 12. uke, tvinger henne ikke til å frembringe et uønsket barn – abortnemnden gir en mulighet, og de fleste får medhold. Ditto for tilfeller der hun ser for seg at hun har ressurser til å få et friskt barn, men der forhold ved barnet gjør at hun innser at det vil gi en for stor byrde for henne eller hennes familie.

En annen diskusjon er hvordan man i Norge (i motsetning til de fleste andre vestlige land) bevisst hindrer den gravide i å få mulighet til å undersøke dette før 12. uke, slik at mange da må ta et langt vanskeligere valg etter ultralyden i 18. uke. Men heller ikke her er en økning av den generelle abortgrensen det feministisk beste valget – å tillate / tilby moderne testing ville vært langt mer hensiktsmessig. (Med trykk på å tilby, ikke påtvinge).

De psykologiske følgene for kvinnen av å abortere et langt mer utviklet foster, nevnes ikke. De fleste mødre som har gjennomgått et svangerskap, vet at forholdet til individet i magen blir sterkere og sterkere jo lengre tid som går. Hormoner, fysiske endringer, etter hvert bevegelser fra fosteret – alt er evolusjonsmessig med på å skape tilknytning mellom kvinnen og fosteret.

På tross av at fosterets anatomi gjør at det ennå ikke vil føle smerte ved 20. uke, er det såpass utviklet at folk flest vil føle ubehag ved tanken på å avlive det. Den psykiske belastningen ved å fjerne noe som er 15-17 cm langt med sterkt menneskelige trekk, særlig om man egentlig er ambivalent til om man ønsker abort eller ei, noe mange kvinner som har tatt abort er, må være enorm.

Det er nok ikke uten grunn at flertallet av norske aborter skjer innen uke 7 – de psykologiske smertene ved å fjerne noe som kun er 1 cm langt, og knapt kan skilles visuelt fra et museembryo, kan ikke sammenlignes med å fjerne noe som ser ut som et lite barn og få uker senere kan overleve på egenhånd.

Tilleggsbelastning

Å utvide retten til selvbestemt abort fra 12 til 20 uker innebærer en tredobling av tiden man blir utsatt for dette presset. Unnfangelse skjer ved uke 2, uteblitt menstruasjon skjer ved uke 4, og de fleste finner ut at de er gravide innen uke 5 eller 6. Kvinnen har da 6-7 uker på seg til å vurdere abort, noe som virker å være mer enn nok, da kun 2% av de selvbestemte abortene utføres etter uke 11.

Og om forhold gjør at en spesielt ressurssvak kvinne ikke klarer å få tatt abort før fristens utløp, vil hun nær sagt uten unntak få innvilget tillatelse via nemdbehandling.

Kravet om nemdbehandling vil derimot minske omgivelsenes mulighet for å tvinge kvinnen til abort.
At såkalte feminister ikke klarer å se at en abortavgjørelse ikke tas i et vakuum, men at press fra omgivelsene kan være svært sterkt, og at en utvidelse av hennes såkalte selvbestemte rettighet til abort tvert imot kun vil føre til tilleggsbelastning for henne, er bekymringsfullt, for å si det mildt.

 

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!


Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: