Sakset/Fra hofta

Tegning: Karine Haaland.

«Det viktigste er ikke når grensen for abort skal gå, men hvem som skal ta valget», sier SVs stortingsrepresentant Kari Elisabeth Kaski. Men hva er det som ligger bak et forslag som ikke er en løsning på et problem?

SV-kvinnene legger nå frem et forslag til lovgivning som vil utvide grensen for selvbestemt abort fra dagens uke 12 frem til uke 22 – som er grensen for å tillate svangerskapsavbrudd i Norge.

Et oppsiktsvekkende og også medisinsk uforsvarlig forslag. Men som jevnlig blir fremmet av ulike partier og ungdomsorganisasjoner, bl.a. nylig Unge Venstre, og som det sannsynligvis aldri vil bli gitt gjennomslag for.

Hvorfor fremmer likevel SV, ungdomsorganisasjoner og feminister stadig dette?

Bakgrunnen for forslaget er i seg selv oppsiktsvekkende.

Forslaget bygger på en forestilling om at samfunnet er i kamp mot kvinnene, og at innrømmelser i abortlovgivningen er en del av kvinnenes frihetskamp mot undertrykkerne – samfunnet.

SV-kvinnenes lovforslag forstår ikke abortlovgivningens samfunnsmessige funksjon.

I stedet betraktes muligheten til abort i den identitetspolitiske feminismens egosentriske perspektiv. Muligheten til svangerskapsavbrudd er en rettighet som skal sikre individets frihet og velvære. Jo større råderett individet har her, jo bedre er det. Det samfunnsmessige perspektivet og andre individers livskvalitet er underordnet.

Forslag som det SV-kvinnene nå legger frem, blir som alltid møtt med motstand fra leger og helsevesen.

Her vektlegges det medisinske og etiske aspektet ved såkalte senaborter. Både fosterets tilstand i tidsrommet etter uke 12 – som er den nåværende grensen for selvbestemt abort, samt den fysiske og psykiske påkjenning senaborter medfører overfor både den gravide selv og helsepersonell, legges til grunn.

Når krefter i SV nå ønsker å utvide selvbestemmelsesretten fra 12. til 22. uke, betyr det at den gravide kan sette en slik medisinsk vurdering til side – noe den nåværende lovgivningen krever at tas i betraktning – og skal kunne få medisinsk bistand til å avbryte et svangerskap frem til uke 22.

Dersom man av ulike personlige grunner skulle måtte ønske dette.

Altså å få utført en ikke ukomplisert medisinsk behandling basert kun på egen vurdering som lekmann.

«Å gjennomgå en abort etter uke 12-13 [merknad: i Norge utføres dette medikamentelt] er en relativt smertefull prosess som bør unngås av hensyn til den gravide kvinnen. Medisinsk er det flere komplikasjoner ved sene aborter enn ved tidlige aborter», sier leder Hanne Charlotte Schjelderup i Jordmorforbundet NSF.

«Det viktigste er ikke når grensen [for abort] skal gå, men hvem som skal ta valget», sier SVs stortingsrepresentant Kari Elisabeth Kaski.

Hvorfor oppfatter SV-kvinnene at tilsidesettelse av medisinsk kompetanse til fordel for den gravides egen vurdering representerer en forbedring av lovgivningen?

Slik dagens lovgivning er, kan den gravide selv avgjøre om et svangerskapsavbrudd skal foretas, dersom dette skjer innen utgangen av uke 12.

Etter dette tidsrommet, og frem til uke 18, og i noen tilfeller frem til uke 22, som er grensen for abort i Norge – såkalte senaborter, må en helsemessig vurdering av både fosteret og den gravide vektlegges, slik Loven om svangerskapsavbrudd §2 beskriver.

Når det gjelder senaborter, som SV-kvinnenes forslag dreier seg om, utgjør heller ikke disse noe omfangsmessig stort problem. En lovendring i forhold til dette representerer ikke noen løsning på et allerede eksisterende problem.

I 2018 ble det søkt om 638 senaborter (etter uke 12) i Norge.

564 ble utført.

Av disse dreide 330 seg om tilfeller hvor fosteret hadde alvorlig sykdom eller skade. De øvrige dreide seg om den gravides livssituasjon eller helse. 30 søknader ble avslått.

Det vil si at såkalte senaborter ikke er noen normalsituasjon. Antallet utgjorde i 2018 i alt 4,6 % av alle aborter.

Det er heller ikke et problem i Norge at folk ikke får utført abort etter uke 12, basert på vurderinger av menneskelige og medisinske forhold.

En eventuell selvbestemmelse i forhold til dette, representerer altså ikke en løsning på et eksisterende og omfangsmessig stort problem, hverken i helsevesenet eller for norske kvinner generelt.

Vi har per i dag en abortlovgivning som fungerer godt. Aborttallene har gått jevnt nedover. I 2018 ble det utført 350 færre aborter enn året før. 95,4 % ble utført innen rammene for 12-ukers grensen.

Kun 4,6 % ble vurdert av nemnd og utført etter 12. uke.

Hvilken begrunnelse er det da som ligger bak forslaget om en lovendring som ikke kommer til å få betydning, og som heller ikke er en løsning på et problem?

Og hvorfor er det en prinsipielt viktig sak å få endret lovgivningen slik at all medisinsk kompetanse overtrumfes og den gravide selv gis all beslutningsmakt i forhold til svangerskapsavbruddet?

SV-kvinnenes og tilsvarende forslag bygger på en grunnleggende misoppfatning av hvilken funksjon abortlovgivningen har og hvorfor vi har en slik lovgivning.

Lovforslaget forstår ikke at abortlovgivningen først og fremst har en samfunnsmessig funksjon.

I stedet betraktes muligheten til abort i et egosentrisk perspektiv.

I dette perspektivet sees abortmuligheten som en tilkjempet rettighet, på linje med ytringsfrihet og allmenn stemmerett, som er blitt innrømmet overfor kvinner, etter kamp.

Gjennom å få adgang til selvbestemt abort har kvinnene, i dette perspektivet, tilkjempet seg kontroll over sin kropp, sine egne liv, sin frihet og sin karriere og økonomi, og konkurrerer om godene på lik på linje med resten av samfunnet.

I denne kampen har samfunnet blitt fravristet et av sine maktgrep, nemlig tilbakeholdelsen av adgangen til abort, som samfunnet med hensikt har holdt tilbake – eller opprettholder restriksjoner på – for å kunne kontrollere og undertrykke kvinnene.

I realiteten eksisterer det ikke en slik kamp mellom kvinnene og samfunnet. Restriksjoner på selvbestemmelse i forhold til abort er ikke et maktgrep som skal holde kvinner nede.

I virkeligheten er det slik at muligheten til abort er en ordning som samfunnet har for å begrense sosial nød og personlige tragedier som følge av uønskede svangerskap, og for å begrense det menneskelige og samfunnsmessige skadeomfanget av dette.

Abortmuligheten er altså ikke noen rettighet på linje med lik rett til utdanning og arbeid.

Abortlovgivningens funksjon er ikke å ivareta kvinners frihet.

Det er noe vi har for å unngå og å begrense de samfunnsmessige og menneskelige belastningene av at folk får barn de ikke vil ha eller ikke er i stand til å ta seg av.

Verre er det ikke.

For å kunne ivareta denne funksjonen, er det grunnleggende at lovgivningen er relevant i forhold til både samfunn og medisinsk fagkunnskap, og at den gir løsninger på eksisterende problemer og behov.

Selvbestemmelse i forhold til senaborter er ikke et slikt problem.

Det er en kampsak som er bygget på en vrangforestilling, og som skal løse et ikke-eksisterende problem. SV-politikerne som står bak forslaget, burde heller forsøke å løse eksisterende problemer.

 

Fakta:

I 2018 ble det i alt utført 12.380 aborter i Norge, som var 350 færre enn året før.

95,4 % av svangerskapsavbruddene i 2018 var selvbestemte, dvs. at de ble utført innen utgangen av 12. uke. 82,6 % ble utført før niende svangerskapsuke.

Samme år ble det søkt om 638 senaborter i Norge, 430 av disse var begjæringer om avbrudd før 18. uke. 583 ble innvilget, 564 ble utført, 30 ble avslått.

388 av disse ble utført mellom uke 13 og 18 i svangerskapet, 167 mellom uke 19 og 21, og 9 ble utført etter uke 21.

Kilde: Tall fra Folkehelseinstituttet.

Dagens lovgivning:

Loven setter i dag en grense for selvbestemt svangerskapsavbrudd ved utgangen av uke 12.

Etter dette tillates ikke lenger abort som kun er basert på en vurdering fra den gravide selv.

Mellom 12. og 18. uke, og frem til uke 22, kan slike avgjørelser kun tas i samråd med medisinsk kompetanse, og inngrepet tillates kun dersom det er stor fare for sykdom hos barnet eller for den gravides fysiske eller psykiske helse, eller vil sette vedkommende i en vanskelig livssituasjon, eller om graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest – eller annet kriminelt forhold.

Etter 18 uker er abort ikke tillatt, med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det.

Hvis graviditeten har gått så langt at fosteret kan være levedyktig (i dag ned til 22 uker), innvilges ikke abort på noe grunnlag.

Hvis den gravide står i fare for å dø som følge av svangerskapet, kan abort imidlertid utføres på et hvilket som helst stadium i graviditeten.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

 

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!