Politiske partier snakker både på inn- og utpust om å ta bedre vare på de svake i samfunnet, men nå glemmer flere av dem de aller svakeste: Barnet i mors liv.

Arbeiderpartiet slo an tonen på landsmøtet forrige helg ved å programfeste kvinners rett til abort frem til svangerskapets 18. uke – seks uker lengre enn i dag. SV fulgte opp denne uken med å ville gi kvinner abortrett til 22. uke. Det blir som på en auksjon: «Noen bedre?».

Vi må rett ut spørre: Hvor kan et menneske i utvikling være trygt når det ikke en gang er trygt i mors liv? Venstresiden har satt i gang en jakt på uønskede mennesker som i Norge til nå har vært ukjent i fredstid. Men det er også stor smittefare på ikke-sosialistisk side. Venstre – de tankeløses borgerlige spydspiss – vedtok på landsmøtet i helgen å utvide abortfriheten til 18 uker og avvikle fosterets siste rest av rettsvern: Abortnemndene for abort etter 12 uker. Vi kan bare ane hva som skjer når de rødbrune og brungrønne – Rødt og MDG – har fått åle seg inn i den politiske varmen hvis valget 13. september gir et annet stortingsflertall.

Det agiteres med at «kvinner må få bestemme over sin egen kropp». Dette uttrykket kan ha noe for seg hvis det siktes til handlinger som gjør kvinnen gravid. Da kan kvinner selvbestemme seg ved å si nei.

Men når et foster er under utvikling, blir floskelen helt feil. Et foster er ikke en tilfeldig slimklump i en livmor, men et menneske i utvikling. Når fosteret er blitt 18-20 uker, ser en meget tydelig at det dreier seg om et menneske i vekst. 

Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen, som selv er jordmor av yrke, sier til VG at hun er opprørt over SV-forslaget. Hun påpeker at et foster på 20-22 uker er levedyktig med de metoder og medisinske hjelpemidler som finnes nå for tiden.

Men i stedet vil venstresosialistene at barnet skal fjernes fra mors liv og legges til side for å dø mens barnets hjerte ennå slår. Dette er SVs «omsorg for de svake»! Mors angrefrist trumfer alle andres menneskerettigheter.  Audun Lysbakken omtaler dette dødelige overfallet på barn i mors liv som «modernisering». 

Det ufødte liv har knapt rettsvern i Norge. Det finnes ombud for alt fra forbrukersaker til likestilling, men ikke noen instans som taler det ufødte barns sak. Ikke en gang Den norske kirke, som burde være forpliktet på Det femte bud – «Du skal ikke slå i hjel» – later til å opplate sin røst. Bispekollegiet uttaler seg hyppig om løst og fast, særlig det første, men er taus i dagens abortdebatt.

Vi er realister nok til å innse at totalforbud mot abort ikke lar seg innføre i et land hvor menneskerettighetene tolkes så elastisk som i Norge. Her til lands har en i godt over 40 år hatt en ordning med selvbestemt abort frem til 12. svangerskapsuke. Etter den tid har en nemnd av to leger avgjort abortsøknader. Dette har ikke bare med medisinske forhold å gjøre, men utgjør også et visst rettsvern for det ufødte liv. Det kan ikke være en privatsak å avsi dødsdom. Mange mener jo at det som språklig tildekkes som «abort» og «svangerskapsavbrudd» egentlig innebærer fosterdrap.

Dagens system har skapt en viss balanse mellom kvinners selvbestemte rett i fosterets første fase og hensynet til et menneske i utvikling i mors liv. 

Det er denne balansen som forrykkes med venstresidens iver etter å gjøre barn i mors liv til fritt vilt.