Gjesteskribent

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen har etter mye grubling kommet fram til at hun vil gi offentlig tilbud om tidlig ultralyd til svangre kvinner. Grunnen til den langvarige grublingen er at hun er så redd for å bli tatt for å være et sorteringsmenneske, opplyser hun til VG-journalist Kjetil Gillesvik den 12. desember. I VG-intervjuet står helseministeren for ”første gang åpent fram” og mener at alle gravide bør få tilbud om ultralyd 12. svangerskapsuke.

Under intervjuet hadde VG tatt med seg Strøm-Erichsen til et omsorgssenter i Bergen der helseministerens 39-årige datter bor. Datteren er født med en svært sjelden kromosomfeil, Prader-Willis syndrom, et arveanlegg som kan være livstruende for små barn.

Tidlig ultralyd koples til Downs syndrom, en kromosomfeil som kan oppdages med ultralyd og gi grunnlag for abort. Tilbud om tidlig ultralyd har reist sterke protester fra miljøer og personer som er redd for at personer med Downs syndrom skal dø ut. Og VG-journalist Kjetil Gillesvik deler frykten for at personer med den genetisk betingede sykdommen Downs syndrom skal bli medisinsk historie.

-Ni av ti som får vite at fosteret har Downs syndrom, tar abort. Er du ikke redd for at vi kan få et samfunn uten barn med Downs syndrom dersom tidlig ultralyd blir et tilbud til alle?, spør journalisten helseministeren i intervjuet.

En egen rase

-Jo, det vil være et utrolig tap av alt som er annerledes, svarer ministeren, men understreker sterkt at de som er for et tilbud om tidlig ultralyd, ikke er imot menneskeverdet. Motstanderne av tidlig ultralyd har argumentert mot tilhengerne med at et slikt tilbud kan føre til en utryddelse av personer med Downs syndrom. Ja, noen har trukket analogier til Hitler-Tysklands forsøk på å utrydde jøder og psykisk utviklingshemmede og mener at personer med Downs syndrom er en egen rase som nå trues av utryddelse. Overfor slike argumenter har helseministeren sikkert rett i at det kan være behov for å understreke at tilhengere av tilbudet ikke er umennesker.

Ja, Strøm-Erichsen vil kanskje forsikre både journalisten og leseren om at hun eller andre som går inn for tilbudet, hverken er nazister, rasister eller bødler. Men VG-journalisten fortsetter ufortrødent å uteske ministerens syn på et samfunn uten personer med Downs syndrom.

-I Danmark har en sett en dramatisk reduksjon i barn med Downs syndrom etter at de innførte tidlig ultralyd: Hva tenker du om det?, spør VG-journalisten.

-Jeg håper vi ikke får det sånn at vi velger vekk alle barn med Downs syndrom. Det skal ikke være slik at å få vite at et barn med Downs syndrom, er ensbetydende med abort. Det å ha et annerledes barn er en gave som ikke alle er forunt. For samfunnet har dette stor verdi, sier helseministeren.

Human-eliten

Strøm-Erichsen konkluderer altså med at samfunnet mister alt som er annerledes dersom man gir tilbud om tidlig ultralyd til alle svangre kvinner, og at det har stor verdi for samfunnet å ha mennesker med denne kromosomfeilen. At de som er annerledes, skal forsvinne, og at samfunnets omsorgskvaliteter forsvinner om Downs syndrom forsvinner, er et mye brukt argument for å føde mennesker med denne kromosomfeilen. Når helseministeren sier at alt som er annerledes, forsvinner dersom Downs syndrom forsvinner, må det vel kalles en stor overdrivelse. Denne frykten er ubegrunnet, menneskenes genetiske utrustning og reproduksjon ser ut til å ha en utrolig kapasitet for å skape menneskelige skavanker, elendighet, sykdom og avvik. Å finne personer med fysiske og psykiske skavanker som den norske human-eliten kan synes synd på og vise omsorg overfor, burde derfor ikke være noe problem.

Mange personer med Downs syndrom klarer seg dårlig alene, og noen trenger hjelp fra flere heltidsansatte personer for å kunne klare dagliglivets utfordringer. Belastningen på arbeidende foreldre er så stor at mange med Downs syndrom i dag bor under institusjonslignende forhold. Hva slags gave dette er for foreldre og dem som trenger denne hjelpen, sier ikke helseministeren noe om, og hun blir heller ikke spurt om det. Hvilke store verdier dette tilfører samfunnet, blir stående som et ubesvart spørsmål. Men hun kan, ifølge VGs overskrift til intervjuet, ikke tenke seg et liv uten datteren, selv om hun understreker at dette livet ikke har vært noen solskinnshistorie.

Er Downs hellig?

VGs journalist legger med sine spørsmål og med rammen for intervjuet sterke føringer for hva ministeren skal si om saken. Ved å ta henne med til omsorgssenteret og datteren, som hun ikke kan tenke seg livet uten, får journalisten vist ministerens humane holdning, samtidig som han får ministeren til å fremme avisens budskap. Og budskapet er at Downs syndrom er bra, det er noe bevaringsverdig og noe som er en umistelig verdi for samfunnet. Saken problematiseres overhodet ikke, og i dette, som i utallige andre avisoppslag, er vi vitne til en medvitsløs indoktrinering av leserne der ingen motforestillinger kommer til uttrykk, fordi slike motforestillinger, ifølge den norske journalistideologien, representere såkalte inhumane verdier.

Hva som gjør Downs syndrom til noe ”hellig” i den norske offentlige debatten, virker som et mysterium. Hva ville diskusjonen bli dersom man med ultralyd kunne oppdage genetisk betinget og uhelbredelig blindhet, døvhet osv? Ville vi da fått de samme følelsesladede argumentene mot ultralyd som vi får når regjeringen ønsker å gi et tilbud om tidlig ultralyd for å kunne påvise Downs syndrom?

En annen VG-journalist, Sian O’Hara, skrev i et leserinnlegg i avisen den 18.02 2011 at det er noen som ønsker ”defekte” barn. Det døve paret Garfield-Lichy ville fjerne ikke-døve embryoer under en assistert befruktning. Et hørende barn passet ikke inn i familien og døvemiljøet, hevdet paret. De brukte, ifølge O’Hara, samme argument som når man vil begrunne abort av fostre med Downs syndrom, slike barn passer ikke inn. Men med like stor rett kan man spørre hvilken rett foreldre har til å bestemme at barn skal fødes uten hørsel, syn eller med genetisk betinget psykisk utviklingshemning? Og med utgangspunkt i argumentet til Garfield-Lichy kan man jo også spørre seg når det blir reist krav om rett å føde blinde barn, døve barn, barn med Downs syndrom? Ja, når blir det en menneskerett å fødes med skavanker?

Mor av hjertet

Utgangspunktet for VG-innlegget til Sian O’Hara og henvisningen til paret Garfield-Lychys ønske om et døvt barn, var en uttalelse fra Ap’s nestleder, Helga Pedersen, der hun sier at ”alle som venter barn, har et brennende ønske om at barnet skal komme friskt og velskapt til verden». Men Garfield-Lychy viser at det ikke er slik. Folk ønsker jo alle slags barn, ifølge denne tankegangen, slik de ønsker multikultur, multi-etnisitet, multinasjonalitet, multifunksjonalitet, osv., osv. Og med tidens adopsjonsregler, muligheter for surrogatmødre, kunstig inseminering osv. er det fritt fram på dagens globale barnemarked, og valgmulighetene er legio. Skuespiller Mia Gundersen for eksempel har valgt seg en etiopisk gutt som hun med et fjernsynsteam fra NRK i hælene dro med seg til Sør-Afrika for at han skulle gjøre seg kjent med ”sitt folk” blant masaiene (sic) der. Overfor skeptiske masaikvinner erklærte hun at gutten var hennes sønn, noe de hadde problemer med å forstå ved å se på utseende til mor og ”sønn”. Men Gundersen kunne forsikre dem om at han var sønn i hennes hjerte, noe som heller ikke så ut til å være særlig begripelig og overbevisende for masaikvinnene. Ut fra de spørrende ansiktene til kvinnene, kunne man ane spørsmålet, er denne norske kvinnen gal? Men ingen av kvinnene fikk selvsagt ordet av NRK, så spørsmålet ble hengende i lufta.

Gledelig nyhet

I det postmoderne samfunn er det er plass til alt, unntatt motforestillinger til postmoderniteten. Det finnes ingen smertegrense eller økonomiske grenser i den postmoderne liberaliteten. Til tross for den påståtte berikelsen Downs syndrom medfører, er syndromet i virkeligheten ofte en ulykke, et slit og en tragedie for både dem som føder slike barn, og for barna selv. Denne virkeligheten fornektes av svært innflytelsesrike stemmer i samfunnet, mens de samme stemmene knapt stiller spørsmål ved de om lag 14.000 ”friske” fostre som hvert år blir abortert i Norge. I stedet gjøres spørsmålet om mødre skal kunne velge å abortere fostre med kromosomfeil, til en politisk stridssak. KrFs Laila Dåvøy raser mot helseminister Anne Grete Strøm-Erichsens utspill om å si ja til tidlig ultralyd, men regjeringspartiet Sp’s helsepolitisk talskvinne, Kjersti Toppe, sier hun vil stemme mot forlaget når det kommer opp i Stortinget.
Og for Toppe og hennes likesinnede brakte NRK mandag 19. desember ”den gledelige nyheten” at tallet på barn som fødes med Downs syndrom er i vekst. På 1980-tallet ble det årlig født 40-60 barn med Downs syndrom, mens det fra 1999 til 2009 årlig ble født 60-80 barn dette syndromet. Årsaken skal, ifølge NRK, være at mødrenes gjennomsnittsalder er gått opp, og dermed øker sjansene for å føde barn med Downs syndrom.

VG-garanti

-Dette er gode nyheter. Det er ingen grunn til å velge bort et barn med Downs syndrom, sier Mette Weitemeyer, leder av foreningen Ups and Downs Telemark.

-Den medisinske utviklingen gir oss stadig bedre muligheter til å velge bort. Både Sverige og Danmark har innført screening av alle fostre. Året etter at Danmark tok det i bruk, ble antallet med Downs halvert. Både jeg, foreldre og andre som kjenner folk med Downs syndrom føler en sorg når vi hører at det er mulig å velge bort denne typen mennesker. Vi trenger dem i samfunnet vårt, sier Weitemeyer.

Denne utviklingen gjør kanskje at ”Godhets-Norge” faller til ro, samfunnsmangfoldet ser ut til å være sikret til tross for et tilbud om tidlig ultralyd. Det kan også gi et håp til VGs lesere, for denne utviklingen gjør jo at avisen ikke går tom for muligheten til å ansette journalister med Downs syndrom. Og det ser ut til å være den eneste garantien for at avisa i framtiden kan bringe vederheftige reportasjer om ultralyd til svangre kvinner og lignende emner.

Les også

-
-
-
-
-

Les også