Kommentar

For mange år siden leste jeg om en lege som hadde to søstre der den ene var ufrivillig barnløs, den andre hadde barn, men hadde fått en alvorlig kreftdiagnose. Overraskende nok hadde legen mest medlidenhet med den søsteren som var ufrivillig barnløs. Denne artikkelen gjorde inntrykk og fikk meg til å tenke mer nyansert rundt både abortspørsmålet og morsrollen. Dagens aktuelle debatt i mediene rundt legers reservasjonsrett har bragt denne legen og hans søstre frem fra glemselen.

Enkelte synes å tro at legers reservasjonsrett i forbindelse med abort eller fosterdrap (det er ikke likegyldig hva man kaller inngrepet) og henvisning til abort er noe KrF og den blå-blå regjeringen har funnet på etter valget sist høst. Det var imidlertid Stoltenberg-regjeringen som først begynte å tukle med abortloven og brøt en 34 år gammel praksis da den i sin siste periode innskrenket fastlegers reservasjonsrett. Den daværende rødgrønne regjeringen ville klargjøre rettstilstanden rundt legers reservasjonsrett, og i et rundskriv fra regjeringen av 31. oktober 2011 heter det at det i fastlegeforskriftens § 7 ikke er

gitt en adgang for partene, dvs. kommunen og fastlegen, til å fravike denne bestemmelsen. Det er dermed ikke anledning for kommunen og fastlegen til – gjennom avtale – å bli enige om å innsnevre fastlegens listeansvar, herunder å avtale at fastlegen av samvittighetsgrunner ikke skal utføre visse oppgaver.

Over 230 leger og andre ansatte i helsevesenet sendte den gang et brev til helseministeren. De protesterte på at regjeringen overkjørte helsepersonells samvittighet. Legeetikken fastslår livets ukrenkelighet og i den hippokratiske legeed forplikter legen seg til ikke å gi fosterfordrivende behandling. Det er derfor svært lett å forstå at leger og øvrig helsepersonell reagerer når reservasjonsretten innskrenkes. Legers arbeid er tross alt å redde liv, ikke ta liv.

Abortsaken engasjerer langt flere enn leger, og temperaturen i debatten kan tidvis bli høy. Det er selvfølgelig viktig at saken diskuteres. Problemet er at det er vanskelig å fremlegge enkelte fakta og stille visse spørsmål uten å bli stigmatisert og karikert av de som målbærer den aksepterte mening: Kvinner har rett til fri abort. Jeg innrømmer gjerne at spørsmålet om retten til fri abort er svært vanskelig. (Jeg utelukker her de få aborter som utføres etter voldtekt, eller der det er fare for mors liv å fullføre svangerskapet). Jeg savner imidlertid nyanser i debatten. Det er faktisk andre argumenter enn at kvinner skal bestemme over egen kropp. Når en kvinne er gravid, er det faktisk to kropper det skal tas hensyn til. Og det er ikke gitt at kvinnen er den svake part…

Det er heller ikke gitt at kvinnen kommer best ut av en uønsket graviditet ved å fjerne fosteret. Det er skrevet både doktorgrader og bøker om kvinners psykiske plager etter abortinngrep. Det er imidlertid min påstand at kunnskapen rundt de psykiske problemene blir underkommunisert i det offentlige rom. Mange kvinner angrer bittert på aborten de engang tok og kommer aldri over inngrepet. Avisen Norge i dag omtalte i 2010 boken «Hvorfor gråter du, Camilla?» i artikkelen Om livet etter abortinngrep. Artikkelen viser blant annet til Wenche Myhre, som angrer på aborten hun tok da hun ventet sitt femte barn.

– Et viktig bidrag i den nye abortdebatten, sier generalsekretær Liv Kjersti Skjeggestad i Menneskeverd om boken ”Hvorfor gråter du, Camilla?”

I boken, som ble presentert på en pressekonferanse torsdag, forteller kvinner både fra Norge og andre land om hvordan livet ble etter at de tok abort. Blant uttalelsene er også et intervju artisten Wenche Myhre ga til det tyske bladet Bunte i 1989, fire år etter at hun tok abort. Myhre hadde fire barn da hun ble gravid i 1985. – Jeg gråter for mitt femte barn, uttaler Myhre i intervjuet og har følgende råd til andre i samme situasjon: – Tenk nøye over det! Jeg har hatt en fryktelig tid etter aborten. Jeg angrer på den.

Hvorfor skal ikke kvinner informeres godt om de psykiske påkjenningene ved abort? Kan det virkelig være til kvinners beste at slik informasjon forsøkes skjules, benektes eller bortforklares?

Fra tid til annen framsettes det tanker om at mennesker med livsstilssykdommer som kan spores til dårlig kosthold, lite trim eller røyking selv må betale deler av behandlingen. Tanken er at de selv er skyld i sykdommen sin og derfor plikter å ta et økonomisk ansvar. Slike tanker fremsettes selv om vi vet at flere såkalte livsstilssykdommer også kan ha arvelige komponenter. Hva gjelder graviditet derimot, så vet vi med hundre prosent sikkerhet hva som er årsaken til tilstanden. Til tross for dette, så tør jeg ikke tenke på hvilke karakteristikker som kom den stakkaren til del som turte foreslå at abortinngrep delvis skulle betales av de som har forårsaket graviditeten.

I vårt samfunn med alle mulige prevensjonsmidler tilgjengelig og tilbud om gratis prevensjon til ungdom, må det være lov å ansvarliggjøre de gravide (både mannen og kvinnen). Jeg har knapt nok hørt en politiker (heller ikke fra KrF) si klart og tydelig at hver og en har et ansvar for å unngå uønskede graviditeter.

Bare i Norge foretas det rundt 15 000 aborter hvert år. Dette er et stort tall og utgjør omtrent en fjerdedel av alle fødte. Det hører også med til historien at regjeringen Stoltenberg fra å være restriktiv med angrepiller, slapp opp og lot det bli solgt på bensinstasjoner. Dermed sender man et signal til unge jenter: De kan bruke angrepiller som prevensjon.

Abort har ingen vinnere, bare tapere. Fosteret, kvinnen og helse-Norge er alle tapere når abort utføres. Derfor har politikere, helsepersonell og andre et ansvar for å bidra til å redusere aborttallene.

I debatten om abort bør man innimellom tenke på de ufrivillig barnløse. Legen hadde større medfølelse for sin barnløse søster enn sin kreftsyke søster. Barnløse kvinner som vurderer abort må ikke minst for sin egen del tenke på at livet de ønsker fjernet – kanskje er det eneste liv de noen gang får lov å bære.