together

I helgen som gikk, delte flere aviser i Norge Aftenpostens store reportasje som menn som har blitt fedre «mot sin vilje», eller som ikke fikk bli fedre fordi kvinnen tok abort. Det handlet om menns rettigheter ved kvinnens graviditet. Reportasjen medførte også en debatt i NRK.

En mann, Jon, forteller om hvordan et enkelt møte med en kvinne ledet til graviditet, farskap og økonomiske forpliktelser til et barn han ikke får se eller snakke med.

Jon er en av tre menn som har deltatt i TV-serien Ufrivillig far, som er blitt vist på dansk TV denne vinteren. Serien diskuterer mulighetene for såkalt «juridisk abort», det vil si at en mann skal ha rett til ikke å bli far mot sin vilje. En juridisk abort vil gi mannen mulighet til å kunne fraskrive seg farskapet på et tidlig stadium i svangerskapet på samme måte som en kvinne kan avbryte graviditeten. Det betyr ikke at han skal kunne frata kvinnen retten til å bære frem barnet og bli mor, men vil frita ham fra juridiske og økonomiske forpliktelser, i tillegg til samværsretten med barnet.

ANNONSE

Med dagens lov, både i Danmark og i Norge, kan ikke mannen bestemme om han vil beholde barnet eller ikke. Han har ingen rett til å frasi seg barnet, og han har ikke informasjons- eller innsigelsesrett i forbindelse med den beslutningen kvinnen måtte ta, heller ikke innenfor ekteskapet.

Professor i sosialantropologi ved Høyskolen Kristiania, Runar Døving, kommenterte denne problemstillingen i fjor i Nytt Norsk Tidsskrift, hvor han etterlyste oppmerksomhet og forståelse for «mannens abort», og sier til Aftenposten at vi må diskutere hvor vondt en abort gjør for en mann, hva det vil si å være barnløs, eller ikke kunne planlegge sitt farskap. Han sier videre at han mener at abortloven i dag er en umyndiggjøring av en far som ellers er svært delaktig i barneoppdragelsen.

Runar Døving mener menn i det minste bør ha en rett til å vite at de skal bli far, og om det planlegges abort eller ikke:

  Å gi mannen rett til å få informasjon eller til å ytre seg for eller imot å beholde barnet, tar jo ikke bort kvinnens rett til å foreta inngrepet. Man bare innrømmer at mannen er part i saken og informerer ham om at han er blitt medgravid. Abort blir fortsatt en kvinnebestemt rettighet.

Han mener fedre bør gis rett til å ytre seg i saken og til å fraskrive seg farskapet gjennom juridisk abort. Ved en juridisk abort kan ikke mannen gis kontroll over kvinnens kropp eller liv, men han vil ha kontroll over sin egen kropp og fremtid.

Han ser at dette kan sette kvinner i en vanskelig situasjon:

  Jo, noen menn vil kunne utnytte loven for å unngå økonomiske forpliktelser, og det kan sette kvinner i en vans­kelig situasjon. Det kan også føre til et økt antall aborter. Et slikt argument er relevant, men det er ikke likestillingsprinsippet verdig. Det kan hende man trenger lover for å sikre at den ene parten ikke blir utnyttet. Men vi må anta at kvinner og menn har samme ansvarsfølelse, og at kvinnen er økonomisk selvstendig.

Døving mener det kan sidestilles med sæddonasjon dersom kvinnen velger å beholde barnet uten farens samtykke.

Runar Døving argumenterer med at man fra et rent likestillingsperspektiv kan tenke seg at den som vil ha barnet, beholder det. Men han ser også store problemer knyttet til dette:

Spesielt de kroppslige og psykologiske utfordringene det vil være for kvinnen ved å bære frem et barn. Samtidig ville en slik ordning føre til at konsekvensen av å bli gravid ville bli betydelig endret.

I 2014 skrev den kjente legen og human-etikeren Morten Horn en kronikk i Aftenposten som langt på vei støtter Døvings syn på saken. Også Horn mener at dagens fedre anser seg selv som likeverdige foreldre og er opptatt av eget avkom på en helt annen måte enn før. De er ikke lenger bare «sædleverandører og barnebidragsytere».

Horn hevder at i dag sier menn at «vi er gravide» og konkurrerer med ammende mødre om foreldrepermisjonen, påpekte Horn. Han mener kontrasten blir stor når abortloven ikke nevner barnefarens rett til å si ja eller nei til abort med ett ord.

Men utfordringen i denne debatten, er at de holdes i et kunstig, oppkonstruert univers. Man diskuterer som om det ikke foreligger en kjønnsnøytral ekteskapslov og barnelov. Etter disse endringene har for eksempel en kommende medmor, som faktisk har en skriftlig avtale med barnets mor om medmorskap, ingen rett til å gå fra avtalen. Den gravide kvinnen har derimot rett til å gjøre hva hun vil, hun kan suverent bryte en avtale hun har inngått. Og med revideringene i barneloven, er barnet i prinsippet koblet fra faren, og da kan man ikke dele verden opp i en del der fedres følelser og barnets behov for far skal bety noe, og en annen der far er fullstendig utradert. For barnelovens § 4a er klar:

Eit barn kan ikkje ha både ein far og ei medmor

Vårt samfunn har bestemt seg, barnet har ikke behov for en far. Far er, og jeg beklager Morten Horn, selv om du hevder det motsatte, omgjort til en sædleverandør. For uten at den virkelighetsforståelsen er akseptert, ville ikke den kjønnsnøytrale ekteskapsloven og barneloven vært mulig. At barnet, etter barneloven § 6a, har rett til å få vite om sin biologiske far når det fyller 18 år, rokker ikke ved dette.

Så kan man si at kvinner som vil ha barn, uten at mannen skal komme og blande seg inn i situasjonen, kan velge kunstig befruktning. Men dette blir kunstig, ettersom det forutsetter at samfunnet aksepterer at det er et bånd mellom far og barn, at sæddonorer gjør noe annet enn blodgivere. Men det gjør vi ikke, og da kan vi ikke ha andre regler for dem som befrukter en kvinne på naturlig måte.

At menn misliker å betale bidrag uten å få en relasjon tilbake, er noe de bør tenke over før de skrider til verket, deres farskap er historie.

Så kan man diskutere farens følelser til man blir grønn, men i Norge i 2016 er barnets relasjon til far blitt en umulig størrelse, alt på grunn av homofiles kamp om ekteskap.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629