Kommentar

Giovanni Bellini: Virgin and child with St.Catherine and Mary Magdalene (1490)

Til våren skal Stortinget ta stilling til ulike forslag knyttet til hvordan kvinner kan ta i bruk gen- og bioteknologi for å få barn.

I denne sammenhengen er det avgjørende hva Høyre går inn for, og Aftenposten har fått rede på at et flertall i partiets prinsipprogramkomité sier nei til å tillate eggdonasjon, mens et flertall sier ja til å åpne opp for at enslige kvinner skal få assistert befruktning i Norge.

Sammen med opplysningene om Høyres standpunkt, presenterer Aftenposten en film om en enslig kvinne som ønsker å bli gravid. Kvinnens produksjon av egg var blitt sterkt redusert, og hun måtte gjennomgå omfattende helsehjelp for å nå målet om graviditet. Kostnadene var på over 200 000 kr, noe hun dekket selv. Det er ikke vanskelig å bli grepet at historien. Kvinnen vil åpenbart bli en fantastisk mor, ingenting tyder på noe annet, og for mange synes det å være et enkelt valg: Selvfølgelig må staten stille opp og hjelpe dem som ikke har en mann, men som ønsker seg et barn.

Det er ikke til å komme bort fra at forslaget kan se ut som en parallell til det som skjer i det virkelige liv. Kvinner blir gravide etter et tilfeldig møte en kveld på byen, det skaper ikke så store problemer, ingen synes å bry seg videre om det. Hvorfor kan ikke staten da hjelpe dem som ikke får det til på den naturlige måten? Utfordringen er at få, om noen, orker å tenke noen ideologiske tanker om hva dette fører til, hvilken makt staten tilraner seg.

For det første vil en slik lovendring medføre at staten legitimerer at barn blir født uten en far. Dette er i prinsippet ikke så stor forskjell fra den kjønnsnøytrale ekteskapslovens konsekvenser, utfordringen er at man nå går enda et steg videre, et steg som må sies å være av avgjørende karakter.

Med denne endringen må nemlig staten avvikle den tradisjonelle familien som institusjon. Ikke i den forstand at den tradisjonelle familien vil opphøre, men staten kan ikke lenger forholde seg til den som en normgivende institusjon. Etter innføringen av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven kunne man si at medmoren overtok farens plass, at ekteskapet og familieinstitusjonen derfor beholdt sin posisjon, det kan man ikke med denne eventuelle endringen.

Vi glemmer ofte at lovgivning som dette er nødt til å medføre prinsipielle endringer i hvordan staten forholder seg til landets innbyggere. En demokratisk stat kan ikke vedta lover den vet diskriminerer eller innebærer overgrep, og en lov som gir enslige kvinner rett til assistert befruktning innebærer at staten er nødt til å avvikle kjernefamilien som et gode.

Barn født av enslige kvinner kan ikke senere erfare, enten i skole eller andre steder, at staten presenterer fedre og kjernefamilie som noe som ikke kan erstattes. Ved den kjønnsnøytrale ekteskapsloven fjernet man far, nå fjerner man foreldreparet, familien. Det vil måtte få konsekvenser på alle områder der familie er tema.

Når en mor med barn er godt nok, er det for eksempel ingen ting som tilsier at man ikke kan utvide familien med flere foreldre (det er mange som ønsker å opprette begrepet juridiske foreldre, og med det også antallet foreldre). I tillegg bør vi ta med det feminine aspektet. Vedtas dette forslaget, skrives i prinsippet far ut av historien for godt. Det eneste våre barn trenger, er en mor.

Hva vi trenger, er en debatt om hvilken stat vi er i ferd med å få, hvilken makt vi har gitt den, når dens lovgiver kan vedta lover som legitimerer at barn fødes uten fedre. Er dette liberalitet, eller er det i virkeligheten en ny type totalitær stat vi ikke har sett før? En stat, som i iveren etter å oppfylle alle ønsker, er nødt til å definere verden på ny?

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!