Kommentar

Den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven er et kvantesprang i mer enn én betydning. Utad presenteres den som et fremskritt for homofile, i og med at ekteskapet blir kjønnsblindt. Men den viktigste forandringen later til å være synet på retten til å få barn. Her har det skjedd en revolusjon de færreste har fått med seg.

Inntil for bare få år siden var standardsvaret i helsevesenet at det ikke var noen menneskerett å få barn. Dette var svaret barnløse par fikk som ønsket hjelp til kunstig befruktning (det heter «assistert») på offentlig regning.

Nå er posisjonen endret 180 grader uten at det har avfødt særlig debatt, og selv om det berører noe av det mest fundamentale i et samfunn: dannelse av familie og forplantning. Det er dette som gjør at samfunnet kan overleve og ha en fremtid.

Det mannlige og det kvinnelige skal til for å lage barn. To menn har ikke kunnet lage barn, ej heller to kvinner. Nå virker det som om homofile har fått retten til å få barn med «på kjøpet», i likestillingens navn. Men det å få barn er ikke en rettighet som alle andre, da det involverer en tredjeperson, barnet, som ikke kan tale sin sak. Det må samfunnet gjøre.

Man kan undres over at dette har gått så glatt igjennom. Man kan undres over at motforestillingene er så få og svake. Det kan skyldes at innvendinger slås sammen med kristenfolkets fordommer mot homofile.

Det synes som om man her har gjort noen radikale grep på barnets vegne, uten dypere debatt.

Ideologisk korrekt

Hvor ideologisk betent denne nyvunne rettigheten er, viser eksemplet med den kvinnelige programlederen som fikk stå frem i Dagsrevyen og klage over at hennes fastlege – også det en kvinne – av samvittighetsgrunner ikke fant å kunne henvise henne til assitert befruktning.

Denne reservasjonsretten var noe Trond Lode, nestleder i familie- og kulturkomiteen, hadde fått med i loven, som en klausul for de som synes homofiles rett til barn er problematisk.

Ett tegn på ideologi er mangel på motforestillinger. President i Legeforeningen, Torunn Janbu, rykket ut i VG igår og var sjokkert over reservasjonsretten.

– Jeg kan knapt tro at Stortinget har vedtatt dette. Dette er noe Legeforeningen tar sterkt avstand fra, sier Janbu til VG.

Hun mener en reservasjonsrett må gjelde selve inngrepet, og ikke avhenge av hvilke gruppe det gjelder. Dette er utenpålogikk som stadig dukker opp: Man går ut fra om noe er likt eller ulikt utenpå og slutter ut fra det – konsekvent.

Men det er det som er inni det kommer an på.

Klusser

Det var ikke for å være ubehagelig at man i sin tid sa at det ikke var en menneskerett å få barn. Det var bl.a. fordi naturen regulerer seg selv. Det å få barn er å delta i livsprosessene. Man er underkastet livets krefter, på godt og vondt. Det som kommer ut, kan også bli en stor byrde! Livet regulerer seg selv. Vi vet ikke hvorfor ting skjer som de gjør. Det aktuelle deltar i et stort spill hvor det ikke kjenner reglene, hverken slektenes DNA eller evolusjonære trekk.

Dette har vi mennesker begynt å klusse med. Det har vist seg å ha omkostninger. For tidlig fødte har svakere helse enn de som er født etter termin.

Hele problematikken rundt assistert befruktning viser etiske dilemmaer, uavhengig av kjønn. Et par leide en surrogatmor. De blir skilt etter å ha hatt barnet ett år, og faren, hvis sæd ble brukt, vil nekte eks-kona barnet. Er dette verre enn andre krangler?

Samfunnet har visse sperrer, incest er en av dem. Det har også visse sperrer på klussing med fødsel og mor-barn-forhold. Nina Karin Monsen er inne på noe vesentlig når hun skriver om en gutt som ligner på en prikk et gammelt bilde hun har. Det er samme uttrykk, samme sittemåte. Gutten har aldri opplevd og kunnet lære av mannen på bildet. Likevel er han som en kopi. Det er far og sønn.

Livets gåte

Samfunnet og menneskets hemninger er følelser vi har rundt det store ved å få barn. Vi beskytter det som gjør det mulig for oss å skape liv.

En innfallsport til forståelse av det merkverdige i at det å bli barn er blitt omdefinert fra å være natur til menneskerett, er brevvekslingen mellom sosiologiprofessor Willy Pederen og lege Marianne Mjaaland i Morgenbladet. Noe av det mest interessante Morgenbladet har gjort på lenge. Mjaaland har skrevet en roman om abort, som skildrer og utforsker kvinners følelser rundt det å ta abort.

Pedersen ledet et forskningsprosjekt om abort. Han ville vite hvor mange prosent graviditeter som resulterer i abort. Ingen visste! Selv eksperter på abort visste ikke. Tallet han kom frem til var 35 %. Flere forskere og leger nektet å godta tallet. Det var umulig høyt.

Jeg prøvde å regne selv. Det utføres cirka 470 aborter om vi følger 1000 kvinner gjennom livsløpet. Problemet er at vi ikke vet sikkert hvor mange som tar mer enn én abort, men vi har noen grove estimater. Jeg kom frem til at rundt 35 prosent av norske kvinner tar en eller flere aborter. Jeg kontaktet en som hadde jobbet med abort i Statistisk sentralbyrå i mange år. Han hadde endt på samme tall.

Han fulgte en gruppe kvinner som hadde tatt abort. Det viste seg at de hadde problemer senere i livet som de tilskrev aborten. Pedersen mente å finne bevis for at de hadde rett: Aborten ga dem depresjoner og mange andre lidelser. Den plaget dem uopphørlig.

Men disse påstandene provoserte de rådende oppfatninger og deres forvaltere: Hvor var de sosioøkonomiske faktorer? Det kom noen voldsomme angrep på Pedersen i Aftenposten.

Jeg begynte å analysere mine data. Det viste seg raskt at en abort – for unge kvinner – så ut til å kunne ha alvorlige følger. Rusproblemene økte. Mange ble deprimerte. Nå er det ikke enkelt å avdekke årsakssammenhenger i samfunnsvitenskapene. Kanskje var de som tok abort sårbare allerede før aborten? Da er det ikke abortinngrepet, men andre problemer som har ledet til både abort, rus og depresjon. Men vi hadde fulgt utvalget lenge, og vi visste mye om dem. Vi kunne, langt på vei, undersøke også dette.

For å gjøre en lang historie kort: Jeg fikk publisert en artikkel i et av de internasjonale fagtidsskriftene med aller høyest nivå. Studien ble grundig gransket av tre peer reviews. Konklusjonen fikk støtte: Våre data tyder på at abort er en risikofaktor for både rus og depresjon. Særlig gjelder det de som er mest alene om beslutningen. To andre studier – fra New Zealand og USA – har funnet det samme. Alt tyder på at abort kan være en belastning.

Så kom angrepene, og det er tonen og holdningen som overrasker. Det er en underliggende aggresjon og ønske om å skvise dissenteren av banen:

Så skjedde det noe pussig: Et oppslag i Aftenposten presenterte konklusjonene mine. Samme dag ringte en forsker jeg ikke kjenner og sa skråsikkert: «Dette tror jeg ikke noe på.» Jeg spurte om han hadde lest artikkelen som lå til grunn. Han medga at han ikke hadde det, men var likevel sikker i sin sak: «Dette kan ikke stemme.»

Noen dager etter kom det et angrep på meg i Aftenposten, og nå hadde han fått med seg to professorer i medisin. Kritikken var skarp, og jeg ble nødt til å svare, i en kronikk i samme avis (28. september, 2007).

Språkløst

Pedersen skildrer en type undertrykkende konsensus som gjelder også på andre områder. Man skulle forsverge at dette var tilfelle på forskningens og medisinens område. Men så skjer det likevel. Pedersen sier han aldri har opplevd noe lignende.

Da jeg begynte å forske på dette feltet, oppdaget jeg hvor språkløst det var. Jeg har forsket på mange smertefulle tema: Rusmisbruk, vold, rasisme, seksuelle overgrep. Men abort er det vanskeligste. Jeg tror grunnen er at det har vært både språkløst og stigmatisert, samtidig som selvbestemt abort oppleves som en fremkjempet kvinnerett.

Få vil endre loven. Jeg tror slik smerte, uten språk, er verre enn den du kan snakke om, trekke frem i lyset, sammen med andre. Derfor er jeg glad for boken din. Du bidrar til at folk begynner å snakke. Slik vil det utvikles et språk om abort.

Skjønnlitterære forfattere leter raskere frem nye mønstre, bruddflater i samfunnet, enn hva vi forskere makter. Her har du truffet en nerve, et område uten begreper og offentlighet. Men det er mye jeg stusser over, mest i intervjuene du har gitt. Du er tydeligvis blitt «mot abort». Av og til får jeg en følelse av at du også vil skru tiden tilbake, til før vi fikk abortloven.

Marianne Mjaaland svarer Pedersen i siste Morgenbladet. Hun ligger foran Pedersen. Pedersen forstår ikke at den tausheten han beskriver er politisk. Det er den legene og forskerne reagerer med en slik aggresjon på.

Abortloven var et stort fremskritt for kvinner, vekk fra abortnemnder og dømmende menn. Men det hadde en pris. Den prisen har vært undertrykt, for abortretten ble opphøyet til symbol på kvinners rettigheter og likestilling. Den kunne ikke trekkes i tvil.

Men når sannheten undertrykkes, begynner undertrykkelsen å gi ringvirkninger. Det er de Pedersen beskriver. Den akademiske og faglige elite har lagt hele sin prestisje i å forsvare dagens system. Det går helt ned på å bestride forskning som sier imot dem selv.

Det spesielle er at historiene om abort har latt seg undertrykke så lenge, til tross for at de berører noe av det mest dyptgripende og intime i menneskers liv. Pedersen gir noen sterke eksempler:

I det stille

Jeg har ofte nevnt dette tallet (35 %, red. anm), til venner og kjente, senest i et selskap for et par uker siden, da noen begynte å snakke om boken din. Det samme skjer: Folk rister på hodet, en sier gjerne: «Det kan rett og slett ikke være så mange».

Men så skjer det noe. Det oppstår en nervøs stillhet, fordi ingen tør stille det nærliggende spørsmålet: Hvor mange har tatt abort, blant kvinnene som er her i kveld? Dette skjedde, denne gangen også. Han som tvilte på tallet, så seg omkring, ville søke støtte, men ble plutselig stille.

Jeg tror jeg vet hva som skjedde: Han fornemmet noe i blikket til en av de kvinnelige gjestene. Jeg var på vakt, for hun fortalte historien sin til meg, for et par år siden. Da hun tok abort var hun atten og usikker på alt. Nå er hun nesten femti, og fikk aldri noen barn. Men det sterkeste i fortellingen hennes, var hvor ensom hun hadde vært om erfaringen. Hun hadde ikke fortalt det til kjæresten sin, ikke til mor og far. Senere hadde hun lagt lokk på det hele. Men hun fikk altså fortalt det til ham denne kvelden, med et blikk han forsto, selv om hun ikke brukte ord.

Etter angrepene på ham i Aftenposten fikk han mange andre tilbakemeldinger.

Sterkest inntrykk gjorde en e-post fra en kollega. Hun sa dette: «Kjære Willy. Du kjenner meg, men dette vet du ikke om meg: Jeg ble uventet gravid for fem år siden. Vi har, som du vet, to flotte tenåringsbarn. Mannen min har en krevende jobb. Han nektet. Sa han var ferdig med småbarn. Jeg lot meg presse til å ta abort. Jeg angrer, og har tenkt på det hver eneste dag, i alle disse fem årene.»

Jeg har altså opplevd to ting, når jeg har prøvd å formidle funnene mine: Motvilje og skepsis fra kolleger, av en type jeg aldri før har opplevd. Samtidig en strøm av fortellinger, fra kvinner, som har hatt vonde og ofte ensomme erfaringer.

Dette er sterke ord: Motvilje og skepsis fra kolleger, av en type jeg aldri før har opplevd. Mot dette personlige historier om tap som ikke går over.

Hvorfor denne irrasjonelle motstand? Abort ble symbolsak. Den var hevet over kritikk. Også Pedersen er befengt med denne sosialdemokratiske følelse av arvesynd. Han lurer på om Mjaaland vil oppheve abortloven. Det er samme type skyldbelagte innvendinger vi møter i kultur – og innvandringsdebatten: den automatiske utdefinering av bestemte erfaringer og synspunkter som syndige og urene.

Slik sett er Pedersen og Mjaalands utveksliing oppløftende. Den viser at den menneskelige erfaring slår gjennom. Selv sier Mjaaland at hun for lengst er ferdig med den feministiske diskurs. Og hun nøler ikke med å si at hun er mot abortloven.

Det å få barn berører noe religiøst. Man kan ikke administrere fødsel og død som om det var varer eller sosiale goder. Den nye ekteskapsloven forvandler det få få barn fra natur til menneskerett. Den rommer noe av den samme hybris som har opphøyet abortloven til noe urørlig.

Tabu: Abort

«Er forresten skyldfølelse det verste man kan oppleve?»