Sakset/Fra hofta

Fritt Ord har ertet på seg toleranse-Norges selvutnevnte representanter ved å gi filosof og forfatter Nina Karin Monsen Fritt Ords pris for 2009. Det språklige fyrverkeriet Monsen er motstander av den nye ekteskapsloven, og har kommet med en og annen kontroversiell uttalelse i den anledningen. Følgelig har flere av våre ikke-kontroversielle medborgere – med aktivisten Kim Friele, Dagbladets Marie Simonsen og en Dag Øistein Endsjø i spissen – mer eller mindre gjort sitt aller beste for å kopiere den retorikken som faller dem så tungt for brystet når den kommer fra Monsen, i et aktivt forsøk på å demonisere prisvinneren selv, hennes meningsfeller og selvfølgelig Fritt Ord og den teite 2009-prisen deres. Det får tross alt være måte på hvor mye toleranse de ultratolerante skal måtte utvise i forhold til meningsmotstandere som for eksempel Monsen. Kvinnfolket er til og med kristent – og et sted må faktisk grensen gå!

Det gjør den, selvfølgelig; hvilket er en av grunnene til at jeg ikke har følt for å engasjere meg noe særlig i denne debatten – jeg foretrekker nemlig stadig mine homofile venner i dag som i går som i morgen. Men fordi enkelte toleranse-fortalere i offentligheten har blitt like intolerante som de beskylder sine motstandere å være, har det sneket seg inn en fanatisk enten-er-du-helt-for-ellers-er-du-helt-mot-tone i det som ellers er et normalt samvær. For debatten er ikke så enkel som den synes å være på overflaten, det er ikke bare et spørsmål om å være for eller mot kjønnsnøytral ekteskapslov – men noen hadde åpenbart interesse av å få det til å se slik ut både da loven ble vedtatt og i ettertid.

Jeg vet ikke hvis idè det var, men det er nærliggende å mistenke enkeltpersoner eller grupper som var pro-ekteskapsloven og overhode ikke ønsket å befatte seg med eventuelle motforestillinger. Det er også relativt enkelt å forestille seg motivet: ekteskapsloven i seg selv ville neppe vært årsak til de helt store bølger, og de som hadde vært motstandere av denne biten ville mest sannsynlig ikke oppnådd noen omfattende støtte i befolkningen. Til gjengjeld fulgte to langt mer omstridte lovendringer som det kunne blitt betydelig vanskeligere å få vedtatt med på lasset: bioteknologiloven og barneloven som nå gir alle kvinner rett til barn ved kunstig befruktning. Men ved å kjøre gjennom alle de tre endringene i en og samme pakke, ga de som var for seg selv gode – og ikke minst gratis – kort på hånden: Å være motstander av like rettigheter for alle innenfor ekteskapet er diskriminerende og helt uakseptabelt, så å utelukkende gjøre det til et spørsmål om homofiles rettigheter satte ganske enkelt eventuelle motforestillinger ut av spill. Så fikk man altså loven sin lykkelig i havn. Ulempen var at man samtidig gjorde at mange som ellers er positive til like rettigheter for homofile, fikk et ambivalent eller negativt forhold til lovendringen som sådan.

Så siden man ikke fikk debatten i forkant, har man fått den i etterkant i stedet; og det gledelige resultatet ser vi jo. I den språkbruken som nå brer seg blant de tolerante er Monsen blitt sammenlignet med Vigrid og Irans president Ahmadinejad, man føler seg visst nok «uren» og «pisset på» av Fritt Ord fordi de har gitt prisen til Vigrid-Monsen, som ellers karakteriseres som troll, grums og psykisk syk. Og noen ønsker å avvikle hele Fritt Ord-prisen – som for øvrig ingen hittil har trodd at var en toleranse-pris, men derimot en ytringsfrihets-pris.

Det er det ikke lenger, skal vi tro forfatter Anne Holt, i stedet er det en krigspris:

– Fritt Ord har erklært krig mot barn, skriver forfatter Anne Holt rasjonelt i Aftenposten, og legger til:

Man sondrer rett og slett ikke mellom ytringers kvalitetsmessige innhold hva gjelder refleksjonsnivå, konsistens og forankring. Ved å løsrive seg fra dette perspektivet, har Fritt Ord i år ikke bare belønnet det reneste, emosjonelle svada som «modig» og «gjennomreflektert».

Langt verre: De har legitimert en lenge pågående, godt organisert og antiintellektuell hatkampanje mot en fra før av utsatt gruppe. Et ikke engang særlig dypt dykk i bloggsfæren viser med beklemmende tydelighet at Monsens ærerike pris har fått de fleste pakninger til å ryke der nede i kloakken.

Holt engasjerer seg på sin side ikke i emosjonell svada, ser vi – alle noterer seg naturligvis det utpreget reflekterte og konsistente i disse Holts kvalitetsytringer, i motsetning til hva hun mener tyter ut av Nina Karin Monsen. Personlig kan jeg godt forstå at homofile føler seg støtt av noen av Monsens uttalelser – til og med jeg gjør det når jeg er i det lunet – men jeg feiler totalt i å se hva som gjør Holts noe særlig bedre. Og det klimaet antatt velmenende mennesker som Holt, Simonsen og Endsjø nå skaper, er verken til fordel for debatten generelt eller homser spesielt. For mangelen på nyanser og rasjonell meningsutveksling later til å være ytterst smittsom.

Selv har jeg fått gleden av å bli kalt homofob av kjente og ukjente for å være motstander av en lov jeg alltid har vært mot, og som det var helt legitimt og uproblematisk å være mot helt til Stortinget vedtok at enda flere skal ha krav på en påstått rett til kunstig befruktning. I går: fullstendig ok å være mot når loven bare gjaldt heterofile – idag: fullstendig uakseptabelt å være mot nå som loven gjelder homofile også. Å få barn er ingen rettighet, og den påståtte «rettigheten» blir ikke mer rett eller legitim i mine øyne bare fordi den nå gjelder enda fler enn dem den ikke burde omfattet fra før. Alle de andre rettighetene har jeg ingen problemer med, men mener tvert i mot at de burde være en selvfølge. Kunstig befruktning stiller imidlertid i en annen kategori. Det burde ikke være en rettighet for noen som helst som ikke har en spesifikk medisinsk diagnose. Punktum.

Mellom oss sagt er det en helt ny og sær følelse å diskutere samfunnspørsmål med venner og bekjente i hyggelig lag, på spørsmål innvende at man dessverre ikke er helhjertet for den nye ekteskapsloven da den beklageligvis inkluderer en lov man er særdeles helhjertet mot – fordi den gjelder absolutt alle og ikke bare de som har en diagnostisert medisinsk tilstand, hvilket faktisk ikke er det samme som å være over 30 eller lesbisk – for så å umiddelbart få stempelet homofob. Og deretter kikke rundt på de 15 menneskene man har valgt å tilbringe fredagskvelden med og ikke få øye på en eneste med-heterofil. Det mest fornuftige svaret på det er selvfølgelig å blande seg en ekstra sterk drink og snakke om noe annet, for senere på natten når gruppen homofile er oppløst, da kommer ikke sjelden de individuelle homofile og vil gjerne snakke om sine egne motforestillinger mot samme lov.

Men hvis det vi har sett i kjølvannet av den nye ekteskapsloven er det offentlige toleranse-nivået homofile og deres selvutnevnte talspersoner har å bidra med til samfunnet, etter å ha etterlyst alle andres toleranse for seg selv siden 70-tallet, så er det grunn til alvorlig bekymring. Det er bekymringsfullt fordi det ofte tar årevis – hvis man er heldig – å snu negative holdninger til det positive, noe en av Norges modigste krigere, Kim Friele, antagelig vet litt om. Men omvendt er som regel ganske fort gjort, og det burde kanskje flere begynne å tenke litt over.

Sant å si synes jeg at Monsens retorikk er i utriveligste laget, og mente som utgangspunkt at hun ikke fortjente prisen. De skingre reaksjonene på pristildelingen har imidlertid fått meg til å endre mening, og derfor tok jeg motvillig en ekstratur for å kikke litt mer på hva som rører seg der nede i den omtalte kloakken. Ikke uventet traff jeg Anne Holt der – fra det holdet har man jo lest rasjonelle kvalitetsbidrag til norsk samfunnsdebatt fra før.

Med forsvarere som Holt, kan man virkelig lure på hva vi skal med Nina Karin Monsen. Når det gjelder å stigmatisere gruppen homser med sine uttalelser later det i hvert fall til at hun alt er blitt temmelig overflødig.