Kommentar

Innføringen av homovielser i den danske folkekirken var dråpen som fikk begeret til å renne over. Konservative melder seg ut i hopetall og danner frimenigheter.

Det er noen av de mest ressurssterke som forlater kirken, advares det. – Men det er da helt ok at noen går ut når de ikke er enige, sier kirkeminister Manu Sareen til Jyllands-Posten.

»Hvis man ikke har lyst til at være en del af en rummelig folkekirke, så er det en god løsning at lave sin egen,« siger han.

Her løper mange tråder sammen i det som tilsynelatende er et likefremt rettighetsspørsmål: de homofile skal da ha samme rettigheter som alle andre. Ikke?

De som så ikke er enige står fritt til å bryte ut og danne sitt eget. Er ikke det rummelighet? Et bevis på at det er høyt under taket?

Eller er det tvertom det motsatte, et tegn på at taket blir lavere? Kan det være at rettigheter og innskrenkethet og ensretting går sammen i en høyere enhet? Det lyder motstridende, men noe i oss forteller at det kanskje er tilfelle likevel. Vi gjør klokt i å lytte til den indre stemmen, selv om det er vanskelig i vår tid. Midt i alt mangfold oppfordres vi ikke til likefrem til å følge vår samvittighet.

Det handler om noe annet.

Homofiles rett til sitt eget liv er allment akseptert. Det er ikke det det står om. Men så er det maktpåliggende at de også kan bli viet som heterofile par. Men det støter faktisk an mot det som står i Bibelen. Der heter det at ekteskap er noe som er forbeholdt mann og kvinne. I den katolske kirke er dette så betydningsfullt at ekteskapet regnes som et sakrament på linje med nattverden. Ekteskapet er ubrytelig.

En galopperende skilsmissestatistikk forteller noe annet, men det forandrer ikke kristendommens kjerne: ekteskapet er noe hellig, noe mennesker vokser inn i over lang tid. Man oppdager over tid at det livslange forhold har sin egen velsignelse, og setter pris på at kristendommen slår ring om det. Man får ikke denne livsvisdommen ved vielsen, den vinnes over tid. Autoritetene skulle være vokterne som fortalte den oppvoksende slekt om hva som betød noe. Men den sosiale og politiske eliten har gått foran i oppløsning av familien. Er det en dårlig samvittighet at man vil gjenoppfinne den som «nøytral»?

Et varig og dypt forhold er det viktigste foreldrene gir videre til barna. Det skaper en trygghet som ikke kan kjøpes eller byttes med noe annet.

Den homofile kampen har gått gjennom mange faser. Den første var å bli anerkjent, så kom frigjøringen med alle sine positive og negative sider, og så kom ønsket om å erobre ekteskapet, å bli establishement. Partnerskap var ikke nok. Her ser man at det dukker opp et ønske om å erstatte og fortrenge. For slik kristendommen ser på ekteskapet – mellom mann og kvinne – betyr det at kristne må endre sin tro og på noe av det mest personlige; deres forhold som ektemaker.

Det ligner et overgrep.

«Progressive» kan si at man må henge med tiden. Homovielser er bare en logisk konklusjon på en utvikling.

Men hvordan kan man sette den enes rett opp mot en annens? Det er et faktum at konservative kristne føler seg bundet av Skriftens ord om at ekteskapet skal være mellom mann og kvinne. Det finnes også en vag, men utbredt følelse blant brede lag, en undring over denne insistering på å bli viet. Det holder ikke med borgerlige vielser. Det skal skje i kirken. Hvorfor? Hva ligger under?

Både i Norge og Danmark er dette stridstemaer, som splitter kirken. Med den radikale kirkeminister Manu Sareen ble det lagt press på kirken om å tilpasse seg den nye tid.

Her går det en grense for mange. Når den politiske makt gir seg til å diktere hva som skal være teologi, er grensen nådd.

At kirkeminister Sareen gjør dette til et spørsmål om toleranse, – at det er han som er tolerant, som står for det tolerante, og som er så tolerant at han lar dissidentene danne sine egne kirkesamfunn, er en oppvisning i forstillelse, maktbrynde og hykleri.

I denne politiske piruett kamufleres overgrep som toleranse. Det rammer noe av essensen ved den fremadstormende rettighetskulturen. Den er uten respekt for historien, for kulturen og overkjører flertallet, for at mindretallet skal få rett. Da snakker vi om en form for absoluttisme, som sjelden har ført noe godt med seg.

Man oppnår flere ting ved denne manøveren: man bruker rettigheter som brekkstang for å degradere Skriften som autoritet. Rettighetene står over Guds autoritet. Det gis et skinn av uavvendelighet, av at man fullbyrder noe. Oppfatningen av det tradisjonelle ekteskapet er passé.

Ja, man fullbyrder noe, men det er noe helt annet enn det man foregir. Homofile kan naturlig nok ikke være som mann og kvinne. Men selv denne grensen vil man ikke respektere. I Norge er den nye nøytrale ekteskapsloven ekstrem. Det heter ikke lenger far og mor. Et barn kan like gjerne ha en medmor. Alle homofile har rett til assistert befruktning, akkurat som heterofile. For alle skal jo være like, og ha like rettigheter. Men alle kan ikke være like på det seksuelle/forplantingsmessige område. Spranget over til surrogati er kort, og logisk. At sittende politidirektør Mæland har to surrogatbarn fra USA, i strid med norsk lov, sier noe om hvor dypt dette stikker. Det er sanksjonert på øverste hold.

Det dreier seg derfor ikke om fullbyrdelsen av historisk rettferdighet. Man er over på et helt annet felt, fordi man ikke respekterer grenser. Hverken historiske, kulturelle, religiøse eller biologiske.

En slik fremadstormende bevegelse kalles en utopi, og den har utopiens drag av hybris.

Fremstøtet på vegne av homofile rammer derfor dypt. Det rammer teologisk, og det rammer den viktigste institusjonen i samfunnet: kjernefamilien. Samtidig sprenger man kirken innenfra. De prinsippfaste velger å gå ut. Dermed er man kvitt den mest artikulerte og brysomme opposisjon til det rådende regime, som henter sin tro fra noe utenfor menneskelig kontroll. Man får dobbelt opp, for man kan man slå seg for brystet og skryte av sin toleranse!

Rummelighet, sier kirkeminister Sareen.

Denne saken illustrerer hvordan kampen for rettigheter kan bli til noe helt annet, og hvordan – ikke minst – det politiske språk forvandles til manipulatorisk tåketale. Det handler om makt og bruk av makt og å tvinge sin vilje gjennom. Smilene kan ikke skjule det.

Kristne har opp gjennom historien vært gode når de er blitt presset. Prosessen har nå kommet så langt at alle bør se hvor det bærer hen.

Les også

-
-
-
-
-
-