Kommentar

Uroen i Den norske Kirke og Kristelig Folkeparti er to alen av samme stykke. Den bunner i dyptgående konflikter innen kristenfolket; Den herskende ideologien kolliderer med troen. For noen er tilpasningen lett, for andre er det umulig. De velger troen.

I Stavanger har noen prester underskrevet et brev, Carissimi-brevet, som holder fast ved et konservativt syn på homofili: dvs. de er mot å sanksjonere samliv.

Det hørtes tidligere reaksjonært ut, men deres syn er i det minste konsistent. Det er ikke kirkens.

Regjeringen har nemlig med sin nøytrale ekteskapslov skapt et stort problem for kirken som mer enn noe annet ønsker å være moderne: kirken har godtatt homofilt samliv, og partnerskapsloven ville vært perfekt for kirken, da ville man holdt tingene fra hverandre. Men regjeringen har gått mye lenger, den har gjennomført en revolusjon i det stille og innførte en kjønnsnøytral ekteskapslov. Mediene var med på dette og fremstilte det som den endelige kronen på likestillingsverket. Men i virkeligheten var det noe helt annet: det var et brudd med kulturelle bindinger og tradisjoner som er tusener av år gamle. Den kjønnsnøytrale ekteskapsloven er et ektefødt barn av det politisk korrekte: troen på at fremtiden kan proklameres, at utopien kan vedtas.

Den kjønnsnøytrale ekteskapsloven er et eksempel på noe som grekerne kjente godt: peripeti. Omslag. Noe går fra å være noe til noe helt annet.

Partnerskapsloven var anerkjennelse, likeverdighet. Men barn fødes av mann og kvinne. Ekteskapet er formen som beskytter barnet, som er forutsetningen for at samfunnet består. Å si at ekteskapet skal være kjønnsnøytralt er et stykke bolsjevisme, en revolusjon, i dette tilfelle en palassrevolusjon, for folket har aldri fått med seg at ekteskapsloven er nøytral.

Det man gjør med dette er å sette barnets beskyttelse på spill. Det heter ikke lenger bare far og mor, det kan også hete medmor, og da kan det ikke være far! Da er far ukjent. Har to lesbiske rett til å frata barnet retten til å vite hvem dets far er? Til å radere far ut fra barnets bevissthet?

Den kjønnsnøytrale ekteskaploven minner om de sosiale eksperimentene vi kjenner fra kommunismen og nazismen. Men de går upåtalt hen i den norske offentlighet, til tross for at den berører det mest grunnleggende og det vi normalt bryr oss mest om: barna.

Det er her kirken kommer ut og kjøre, for hvis den skal godta samliv, og ekteskapet er den rette form for samliv, så er det nå bare den kjønnsnøytrale varianten som står til disposisjon. Kirken sier nei til den foreløpig. Den slår seg selv på munnen, mener Carissimi-prestene. Den har sagt ja til noe og nå fanger bordet.

Det er her de konservative prestene står på tryggere grunn. De kan vise til kirkens lære om ekteskapet, om dets hellighet og sentrale plass i kristendommen. Prestene har sagt nei til nattverdfellesskap med biskop Pettersen i Stavanger fordi han representerer en kirke som har motstridende og uforenlige syn på homofili og ekteskap: man er for homofilt samliv, men kan ikke godta kjønnsnøytralt ekteskap. Den samme stat som før kirken ønsker å tvinge denne ekteskapsformen på kirken.

Det burde normalt utløst opprør og revolusjon. Men Den norske Kirke gjør ikke det, den fortsetter å spille med, til tross for angrepet på ekteskapet.

Det kan godt være at en del av disse prestene har syn som vil falle vanlige mennesker tungt for brystet. Men poenget er at deres syn er konsistent, og de har tydelige grenser. Den norske Kirke har slukt kameler i rasende fart, og har nå forlatt kirkens grunnlag. Den er villig til alt.

Noe av det samme finner vi igjen i uroen innen Kristelig Folkeparti, der valgkomiteen utestenger konservative kandidater til lederposter. Misnøyen er så stor at det er stiftet et nytt kristent parti, De Kristne. Det skjer av alle ting i den nye partiformannens hjemkommune, Bømlo. De stiller ved kommunevalget, og det arbeids for å bli riksdekkende ved valget i 2013. Det kan bli en bombe.

Den politisk korrekte kulturen som også har overtatt de moderne som leder KrF tåler ikke opposisjon. Det finnes bare en måte å være på, og det er deres. Derfor er alt pratet fra velmenende journalister om at KrFs eneste sjanse er å følge Inger Lise Hansen og bli moderne, det reneste tøv. Det de sier er nettopp at de vet ingen annen måte å være politiker på enn å dele deres meninger.

Men det er nettopp disse meningene, og ikke minst stilen, som folk har fått nok av. Mer enn nok.

Valgkomiteen avfeide den konservative representant, fylkesleder i Rogaland, Olaug Bollestad, og valgte i stedet varaordfører i Stavanger, Bjørg Tysdal Moe, som ikke vil si hva hun står for. Et dårlig tegn. Valgkomiteen visste at den burde tilfredsstille den konservative fløyen, men slo i stedet døra igjen i ansiktet på den.

Det er denne ukulturen mange etterhvert begynner å kjenne: man snakker høyt om toleranse, særlig overfor fremmede kulturer, og vil fjerne bekjennelsesparagrafen. Men innad styrer man med jernhånd og bruker sensur for å hindre at opposisjonen kommer til orde.

Det kan synes som en seier for ledelsen i Den norske Kirke og KrF. Men i virkeligheten brenner det et blått lys.