Kommentar

KrFs nestleder Inger Lise Hansen blir omfavnet av alt som kan krype og gå. Det er KrFs billett til fremtiden, konstaterer Frank Aarebrot og får støtte av Kjell Magne Bondevik, Valgerd Svarstad Haugland og Knut Arild Hareide. Er det så sikkert?

Ingen finner på å se det fra en helt annen synsvinkel: Partiet befinner seg nær sperregrensen. To tidligere ledere og en kronprins støtter Hansen. Er den politikken hun går inn for noe annet enn mer av det samme?

Hansen omfavnes av mennesker som mener de representerer det moderne. Flere omtaler KrFs velgere foraktelig som sistegangsvelgere. De er mao ikke noe å bry seg om eller med.

Beate Nossum er tydeligst i VG søndag. Hun demonstrerer den samme forakt for religiøse mennesker som Oslo-eliten tar som en selvfølge. De merker ikke hvor provinsielle de høres ut.

Men hvordan tror folk som Beate Nossum at lesbiske vil bli behandlet av det nye religiøse mindretallet som vokser raskest? Det synes ikke å streife dem.

De tror at det moderniseringsprosjektet de forsvarer er the only game in town, lenge etter at det ble klart at det er det ikke.

Det er helt andre show i byen.

Vi kan i det minste etterspørre en viss intellektuelle konsekvens. Hvorfor er det OK å sable ned KrFs grunnfjell, men samtidig tie om langt mer intolerante kulturer?

I KrFs velmaktsperioder har partiet vært ledet av skikkelser som har dempet det reaksjonære hylekoret som nå ber til Gud og Høybråten om at de liberale må holde kjeft.

Det heter seg at tro kan flytte fjell. Men det gjelder neppe for grunnfjellet i KrF. Det dør så sakte at det tror det lever.

Det er uklart hvordan KrF skal komme ut av skyggenes dal hvis partiet må bryte med sitt eget grunnfjell. Det må være for å skaffe seg en ny moralsk legitimitet: skepsis til homofile, kjønnsnøytralt ekteskap og forsvar for Israel er delegitimerende. Den eneste akseptable måten å være menneske på er å godta de nye modernitetsreglene: bare slik blir man godtatt samfunnsborger. De andre får man håpe dør ut.

Men personer som Nossum synes å leve i en glassboble. Jeg forventer ikke at hun skal tale til muslimer. Men hun postulerer en modernitet som er i ferd med å forvitre for våre øyne, og hun ser ikke en gang muligheten.

Man må forvente at en kommentator spør seg: Hvordan vil min livsstil være forenlig med de andres? Eller hvordan vil de se på meg og mine synspunkter, særlig hvis jeg pretenderer å snakke på vegne av det akseptable og riktige? Er ikke det et spørsmål vi alle må stille oss? Det er helt riktig som det sies: Vi lever i et helt annerledes samfunn.

Derfor burde Nossum hatt noen kontrolltanker: Hvordan vil muslimer oppfatte meg når jeg øser ut min forakt for kristelige mennesker?

Vi de ikke se med undring på en opionsdanner som sabler ned religiøse representanter for sin egen kultur? For det er ikke til å unngå at de legger merke til at den etsende kritikken er forbeholdt kristne. Det gjør kanskje at Nossum tror at angrepet ikke blir tatt ille opp av muslimer, at dette er et «internt oppgjør». Hun tror kanskje at muslimer vil gi henne kreditt for å valse opp med mørkemennene.

Det tror jeg er naivt. Kanskje noen muslimer vil føle en viss skadefryd over å se den kristne kulturen bli jaget i skammekroken. Men de færreste er så godt inn i debatten. De flest vil stille seg uforstående. De vil ha noen magefølelse-reaksjoner.

For dem vil denne nedvurderingen og forakten for religiøse være et eksempel på at demokratiet er farlig: For mye frihet ender i kaos.

Muslimer føler instinktivt og helt korrekt størst avstand til liberalere som Nossum. Den individualismen, hedonismen og selvsentreringen de representerer, truer deres kollektive trosfellesskap. De vil aldri la den få fotfeste.

De vet at hvis Nossum og hennes like får makt, vil de i neste omgang rette skytset mot dem. De stoler ikke ett sekund på Nossum og hennes frihet.

Nå fungerer Nossum og hennes likemenn som islams nyttige idioter. Toleransen og rettighetskulturen og den politiske korrektheten gir islam stort spillerom. Det er et spillerom de vet å benytte seg av, på alle måter.

Tror Nossum virkelig at hennes frihet kommer til å bestå når de blir mange nok? Dette er ikke en demonisering, det er en konstatering. Tror hun at muslimske foreldre vil gi sine barn muligheten til å velge ektemake, samlivsform eller seksualitet? Har hun noen anelse om hvilke skrekkfantasier den nye ekteskapsloven utløser i hodet på muslimske foreldre? For de fleste er den helt hinsides deres forestillingsverden, slik mye i det utopiske mangfolds-Norge er. Det eksisterer bare som en reklamefilm i hodet på en velutdannet urban elite.

Selv med vanlig, normal likestilling får man problemer, jfr. Holbergskolen i København som må arrangere foreldremøter uten fedre for at de muslimske mennene skal la konene sine få lov til å gå.

Prøv å slippe til det nye Likestillingsombudet, Sunniva Ørstavik, og la henne snakke om rettighetene til homofile, transseksuelle og andre seksuelle minoritetrer ved jobbansettelser og kunstig befruktning. De ville ikke tro det var sant. Prøv å fortell dem at dette er det nye Norges offisielle ideologi, som et flertall i Stortinget har vedtatt. De ville blitt redde.

Mange lever i en annen verden, sin egen, og holder det store, skumle storsamfunnet på avstand. Myndighetene som skulle være brobygger, tilrettelegger og beskytter, er noe de ikke helt kan stole på. Hva står de for egentlig? Hver gang de hører om disse «idealene» blir de usikre og trekker seg tilbake. Hvordan skal de føle lojalitet til dette samfunnet?

Det er merkelig at dette spørsmålet ikke blir reist. Når man proklamerer et nytt fellesskap: Må det ikke være noen verdier som det nye mindretallet kan gjenkjenne seg i?

Dette er logiske spørsmål.

En toleranse som omfatter hyperindividualisme og kollektiv tvang, er en skjør konstruksjon.

Den liberale sekulære eliten har proklamert verdier som underkjenner grunnleggende kjennetegn ved religiøse fellesskap, som feks. at man slår ring om familien. Dette er ingen bagatell, det er noe av kjernen i kristendommen og et konservativt livssyn.

Man man stoppet ikke der, man stoppet ikke en gang ved anerkjennelsen av homofilt samliv. Man måtte gjøre ekteskapet kjønnsnøytralt.

Men dermed tøyde man strikken for langt. Man la for dagen en hybris som kommer til å slå tilbake. Man utfordret ikke bare kristne, men i enda større grad muslimer.

Spørsmålet er: Hvor mye kommer til å gå med i dragsuget?

Det er bare et tidsspørsmål før det kommer en reaksjon.

Hvorfor har ingen spurt om ikke muslimene føler seg utfordret og provosert av den nye ekteskapsloven og et rettighets- og diskrimineringsvern som vekker svært ambivalente følelser?

Disse temaene har ikke NRK, Aftenposten og Abid Q. Raja tatt opp til debatt på Litteraturhuset. Hvorfor ikke? Fordi det vil synliggjøre den store kløften mellom de ultraliberale og muslimene. De står milevidt fra hverandre.

Muslimer har grunn til å føle seg utfordret. De merker den foraktelige tonen overfor kristne, og tenker: Hvor mye kan vi stole på deres toleranse overfor oss muslimer? Hvorfor kunne de ikke like godt angripe oss? Vil de forsøke å tvangsmodernisere våre barn?

Valgfriheten oppfattes som en trussel, og angrepet på familien oppleves som et angrep på troen. Ikke noe symboliserer dette anarkiet, denne lovløsheten, mer enn den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, eller: den seksuelle valgfrihet. At man velger kjønn, seksualitet, ekteskap og barn.

At loven beskytter denne retten og valgfriheten, kompromitterer ordet frihet.

Man bør ikke undervurdere den forvirring og skepsis som disse «fremskrittene» blir møtt med blant kristne og muslimer.

De liberale sekulære har utstøtt de tradisjonelle kristne. De har ingen plass i det flerkulturelle paradis. Men muslimene kan umulig føle seg hjemme her heller. Dette er et ugudelig samfunn. Det mangler hierarki. Det mangler autoritet.

Muslimene kommer fra autoritære samfunn. De kommer til et samfunn som river ned all autoritet. Hvordan skal de da føle lojalitet til det? Når det bygger på verdier som river ned troen?

Når noe drives for langt, slår det over i sin motsetning. Rettighetsekstremismen og ultratoleransen rommer motsetninger som vil sprenge dem i stumper og stykker. Man anerkjenner ikke kollektive strukturer og sosiale og historiske størrelser som familie, kjønn, hierarkier og autoriteter.

Det er bare et spørsmål om tid før det revner.

Foreløpig vokser muslimske samfunn i Europa som overhodet ikke anerkjenner disse verdiene. De vil ha seg frabedt å bli anerkjent på linje med homofile og transseksuelle, eller at barna står fritt til å velge det samme. Imens sørger liberalere som Nossum for å utradere de siste rester av en kollektiv kultur som muslimer anerkjenner og forstår.

Det politiske korrekte luftskipet er allerede sprengt.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også