Sakset/Fra hofta

«Sånn er livet» hadde fire muslimske jenter i studio, tre av dem var med i Pakistans studentforeningen. De var det vi i kristen sammenheng ville kalt dydsmønstre: overbevist om at de var frigjorte og selvstendige. Likestilling? -Det er mannen som må likestilles, mente de. (Underforstått: Han er underlegen).

Når der kom til vanskelige punkt, til knuter, så som muslimske kvinners overrepresentasjon på krisesentrene, ble svarene svevende. Dette visste de for lite om. Det samme gjaldt koranens bud om at mannen kan slå kona hvis hun er oppsetsig. De kjente ikke til at det sto noe slikt, til tross for at de stadig sa om andre at de visste for lite om islam til å uttale seg.

Programlederen Jan Erlend Leine «forsøkte» et par ganger, men var ellers veldig snill. Han ville aldri godtatt selvdeklarasjonen hvis det var kristne jenter som satt i studio og forsikret om hvor frigjorte de var. Det er to standarder.

Vi er allerede i ferd med å utvikle en standard for kristne og en for muslimer, og det slår ikke ut til fordel for kristne.

La meg ta et annet eksempel, også hentet fra NRK Radio: To unge muslimer ble intervjuet om filmen til Line Halvorsen «USA mot Arian». De ble spurt hvordan de ville reagert og svarte: De ville funnet seg i det, for det ville vært Allahs vilje! Jeg datt av stolen. Det var et voldsomt sterkt utsagn i norsk sammenheng. Hvis en kristen ungdom hadde sagt noe lignende ville det vakt ramaskrik, men intervjueren tok det som en helt normal uttalelse, og gikk videre som om ingenting hadde hendt.

Man tør ikke reagere ut fra våre verdier og holdninger, fordi man instinktivt føler at det ville bli kollisjon. Men det man da i virkeligheten gjør er å bidra til innføringen av separate samfunn for åpen mikrofon. Det er alvorlig både for det norske samfunn og for muslimene. De tror og føler seg i sin rett til ikke å bli utfordret på egne verdier. Når de blir det vil de rope opp om krenkelse. Neste skritt er da skrevne og uskrevne lover som fordømmer slike inkvisitoriske spørsmål.

Etter Leines innslag med de fire jentene i «Sånn er livet» ble Anne Sophie Roald intervjuet på telefon fra Malmø, hvor hun deltok i et seminar. Roald er konvertitt, og en mild, reformert muslim. Hun er fremfor alt mild i formen, i motsetning til de pakistanske jentene som lett ble provosert. Det har kanskje noe å gjøre med at Roald er født norsk, og er trygg på sine røtter. Hun sluttet med hijab fordi det ble for problematisk. Folk så bare «muslimen», ikke mennesket.

Roald sa særlig en ting som var oppsiktsvekkende, og det gled rett ned: Hun hadde møtt mange som disse jentene som sa de hadde det bra, at hijab og koranskole var deres eget valg. Så sier hun: -Og vi har ingen rett til å overprøve dem og si at de er undertrykte.

Det er en fantastisk uttalelse fra et menneske som sier rollen som forsker betyr mye for henne. Det er et syn som aldri er godtatt om de kristne. Vi – det sekulære samfunn – har aldri godtatt det når bedehusfolk og pietister står frem og sier de er frigjort i Kristus. Tvertom er de blitt latterliggjort, slik at de nå lever på sine egne reservater, hvor de får være i fred så lenge de ikke beveger seg ut i storsamfunnet.

Det er en alvorlig grunn til at kristne ikke er blitt trodd: fordi samfunnet rundt visste for mye om hvilken mental hjernevask som kunne foregå, eller i det minste, sterk påvirkning, med små muligheter til kritisk tenkning. Det var fordi samfunnet tok individets parti mot kollektivet. Nå er rollene byttet om: nå tar vi kollektivets parti mot individet. Hvis du svarer «Kadra», så sier jeg at sympatien med henne er velment, men grunn. De fleste som forsvarer henne gjør det prinsipielt, på ytringsfrihetens grunn. Men de samme menneskene tør ikke ta et oppgjør med den ideologien som gjør at hun gjør opprør.

Derfor blir situasjonen nullstilt for hver gang og debattene står i stampe. Vi lærerer ikke noe. Forsvaret av Kadra blir hengende i løse lufta.

Roald antydet en liten åpning da hun sa det var problematisk for de som ikke ville leve etter boka. Hun så problemet, men mener det skjer mye, ikke minst blant kvinner, som peker mot en modernisert, reformert islam. Men når neste referanse er Hassan al-Turabi i Sudan, må man begynne å lure.

Roald hadde nettopp vært i Sudan, hvor hun var opptatt av religion, ikke politikk, presiserte hun. Blant annet hadde islamismens far i Sudan, Hassan al-Turabi (Sorbonne-utdannet, den som gjennomførte revolusjonen, og ville skape en islamistisk stat, men som så ble uvenner med de militære anført av Bashir) uttalt at det sto ikke noe i Koranen som forbød at muslimske kvinner å gifte seg med kristne eller jødiske menn. Hennes femi-islamister hadde også studert koranen og (hviin!) kommet til samme resultat.

Dette minner nesten om kristne som syntes de var veldig dristige når de drakk cola, hørte på rock, eller lot skjørtekanten krype over kneet. Men idag, fordi det dreier seg om muslimer, synes vi det er veldig progressivt!

Det er en selvpåført, snikende hensyntstaken og munnkurv. Den radikale religionskritikken, fra Nietsczhe, Ibsen og Brandes tid, er glemt. Det er den vi lever på, uten å merke det. Vi tar den for gitt, men fordi vi ikke forsvarer den aktivit, merker vi ikke at den holder på å bli tatt fra oss.

Det er det som trengs nå, aktivt forsvar. I den forstand er ytringsfriheten under angrep, og vi står selv for undergravingen.

Les også

-
-
-
-