Kommentar

Blasfemi- og hijab-saken har rystet konsensusen mellom politikk og medier. Den stilltiende overenskomsten om hvordan ting forholder seg. Derfor var det ikke overraskende at Harald Stanghelle dukket opp på Dagsrevyen fredag kveld for å fortolke hva vi alle hadde sett.

Hvordan Stanghelle har fått denne posisjonen som uoffisiell ypperteprest, er en gåte. Det er ingen annen som får dosere på samme måte, i en statskanal. Stanghelles ord har preg av imprimatur, av å gi den endelige, offisielle versjon.

Fra å være en konservativ, blå avis har Aftenposten utviklet seg til å bli en del av Makta i det sosialdemokratiske Norge. Alliansen med NRK er påfallende: NRK overfører Aftenpostens debattmøter som om de var offisielle. De har den samme pretensjon om å ha hegemoniet, også inne i folks hoder.

Den flerkulturelle virkeligheten de skal dekke, rommer store indre motsetninger. Det er viktig å beholde kontrollen med debatten. At den styres.

Arbeiderpartiet og SV har aldri har hatt spesielt stor takhøyde. Nå bestyrer de det flerkulturelle samfunn som både prosjekt og realitet. Det er ytterst krevende. Hva er realitet og hva er konstruksjon? Forveksling kan være fatalt.

Det uventede

Tilsynelatende gikk alt på skinner. Helt til noe uventet skjedde. Ikke én gang. To ganger. Det er interessant: I samme øyeblikk som Liv Signe Navarsete trekker blasfemiforslaget, i samme øyeblikk legger Justisdepartementet ut vedtaket om hijab i politiet, uten høring.

Noen må ha trodd at konstruksjonen var virkeligheten. Men Matrix var ennå ikke gjennomført.

Folk stakk fingeren i jorda, og visste: det er vi som er virkelige.

Da trer NRK og Stanghelle i aksjon: den mediale konstruksjonen skal gjenopprettes. Flerren i boblen må repareres.

Mediale prester gjenoppretter balansen

VGs avgåtte politiske redaktør Olav Versto har tilhørt den priviligerte kasten hvis jobb det er å dempe, roe ned, sette ting i perspektiv, dra noen linjer. Det var en gang en legitim oppgave, men har de senere år fått et preg av noe nær gotisk: av besvergelse, overtalelse og fortegning.

Versto gjør ikke det denne gang. Hans kommentar på side to og tre i dagens avis er en bombe.

Farlig

Når norske redaktører skal si noe om forholdet mellom islam og Vesten og karakterisere islam og muslimer, har de klare grenser for hvor langt de kan gå. De kan nok kritisere uheldige sider, men de stanser i god tid. De tar den aldri helt ut.

Det gjør Versto. Det er oppsiktsvekkende.

Det handler ikke om å kritisere sønder og sammen. Det handler ikke om moralsk nedsabling.(1)

Olav Versto viser at han ikke lar seg avskrekke. Han gir blaffen. Han følger sitt intellekt og søker sannheten, uansett hvor det måtte føre ham. Det kalles ytringsfrihet i praksis.

Versto finner noe av det samme som mange før ham: Det er visse grunnleggende forskjeller på det humanistisk-kristne Europa og islam. Versto kaller dette for «kulturkløften», og det er et greit navn. Det viktige er at han våger å sette navn på det vanlige folk har registrert og forstått for lenge siden, men ikke fått lov å si. Da kommer dommerne løpende med rasismekortet.

La oss bli med på Verstos oppdagelsesferd:

Versto skriver at hijab-forslaget var et utslag av misforstått politisk korrekthet. Det ville vært uhyrlig om det ble innført, for hva står hijab for?

Problemet ble at hijab som symbol utrykker det stikk motsatte av likeverd, nemlig islams systematiske undertrykkelse av kvinner. Skautet har sin opprinnelse i påbudet om at muslimske kvinner skal være avsondret fra omverdenen.

Ikke noe relativisering her om at hijab kan bety mange forskjellige ting og derfor ikke må utestenges osv. Men kort og klart: «systematisk undertrykkelse av kvinner».

Når så hijab fremstilles som en religiøs plikt, er dette et tegn på og et symbol for at
«kvinnens stilling og deres forhold til menn er en levende realitet.». Det er således underkastelse det er snakk om, ikke likestilling.

Versto siterer Koranen, kapitel 4, om at mannen er kvinnens formynder, de skal være lydige og «bevare det som er hemmelig fordi Gud ønsker det bevart», dvs. synet av hår og hud. Hvis kvinnen er oppsetsig, skal hun straffes med sex-nekt og «stryk».

Versto legger ikke fingrene imellom.

I islam er altså mannen bemyndiget av Gud til å gi kvinnen juling. Og tro endelig ikke at Koranens forskrifter om forholdet mellom mann og kvinne er gammelmodige og sovende bestemmelser som har opphørt med å ha levende og bindende kraft, slik tilfellet er med arkaiske dogmer i vårt bibels gamle testamente.

Her gjør Versto noe uhørt: han bruker samme målestokk på Koranen som på Bibelen. Det unnviker man vanligvis, fordi det gir så store konfrontasjoner. Man har fredet Koranen og således skapt to standarder for hvordan man vurder kulturer og mennesker. Det inviterer ikke til den påberopte dialog men polariserer, riktignok under overflaten, men desto farligere.

Versto tar for seg den store forskjellen på kristendom og islam: skillet mellom religion og samfunn, at man tenker samfunnet løsrevet fra det religiøse, i rasjonelle termer som omfatter alle mennesker. Det har vært en lang prosess: renessansen, reformasjonen, opplysningstiden og den amerikanske og franske revolusjon.

Hele denne utvikling gikk islams hus forbi. Der er religionen, kulturen og samfunnet fortsatt ett og det samme: religionens lover er samfunnets lover, slik det var hos oss for tusen år siden, i middelalderen. For et moderne menneske er religionen i høyden en del av livet; for en muslim er livet en del av religion.

Her står vi ved terskelen. Hva blir så konsekvensen av denne konstatering? Tør Versto anvende den på dagens Norge og integrasjonen?

Det er derfor det blir så besværlig, for ikke å si umulig, å integrere en hel befolkningsgruppe med islamske forestillinger i et sekularisert samfunn.

Der krysset Versto en magisk grense. Heretter blir alt annerledes.

Språk

Det handler om språk. Regjeringen presenterte blasfemiforslaget som en utvidelse av ytringsfriheten. Det var en klønete utgave av Jonas Gahr Støres policy om at ytringsfriheten ikke må være en løs kanon på dekk, men må brukes med varsomhet. Alle hedersordene: likeverd, likestilling, ytringsfrihet, likhet – vaier over regjeringens politikk, og hvem vil vel bli fremstilt som motstander av disse hedersverdiene?

Så skjedde det likevel at noen oppdaget at keiseren var naken, og det var som i eventyret ytringsfriheten som var forløsende. Forslaget om å kunne straffe religionskritikk ble for drøyt for mange. Det gikk opp for folk at noe holdt på å skje: en gummistrikkparagraf som nettopp åpnet for vilkårlighet. Det faktum at regjeringen nektet å komme med eksempler, styrket mistenksomheten med hensyn til motivene.

Det ble stukket hull på en byll. Folk kunne se at ord kunne stilles på hodet. Frihet kunne utgis for tvang. Orwells poeng.

Som om de var ansatt for å drive anskuelsesundervisning, lanserte regjeringen et nytt vedtak som var minst like provoserende: kvinner i hijab i politiet. Det var som å henge opp en rød klut. Likestilling er en av sosialdemokratiets stolteste bedrifter. Vi nyter godt av den hver eneste dag. Folk vet hva det er verdt.

Da man presterte å kalle også dette for frihet, frihet til tvang og plikt, var begeret fullt. Islamsk Råd sa det var en religiøs plikt. Men da er det norsk politi som tvangsintegreres i islam, og ikke omvendt.

Det har gått opp for folk at norske frihetsverdier kolliderer med islam: at aksept av muslimske særkrav er å undergrave disse verdiene. For noen gir dette en ideologisk kortslutning: Dagbladets John Olav Egeland skrev lysende om ytringsfriheten, men har ikke forstått et spøtt av hijab-debatten. Andre – som Versto – tør å tenke tingene til deres logiske konklusjon – jeg mistenker godt hjulpet av tegner Roar Hagen.

Det handler ikke om fiendtlighet mot islam eller muslimer. Det handler om forsvar av det dyrebareste vi har. Det er umistelige verdier, og man kan ikke kompromisse: friheten må være udelt og hel. Man kan ikke si ja til «litt tvang», eller enda verre: at det ikke er så farlig med de muslimske jentene. Det er det nemlig. Man legger en tidsinnstilt bombe under norsk demokrati, hvis man lar særrettigheter og religiøse krav få innpass.

Dette har Versto skjønt. Derfor våger han å si nei.

Men det viser seg at vi famler og feiler når vi rettledet av disse verdiene skal forholde oss til en religion og et samfunnssyn som selv ikke innebærer toleranse, som er imot likeverd, for eksempel mellom kvinne og mann, som bare i begrenset utstrekning innrømmer andre religions- og ytringsfrihet og som uttrykkelig ringeakter andre kulturer enn sin egen.

Dette er meget sterke statements fra en av nestorene i VG, og illustrerer poenget med erkjennelsesmessig gjennombrudd: Versto tør å si: toleransen går bare én vei. Rettighetene vil bli brukt til å undergrave friheten, hvis vi ikke passer på.

Dette er ikke noe nytt i den arabiske verden. Spør algirere. De sto foran en 1933-situasjon da Frelsesfronten vant første valgomgang: ett valg, én gang. Hvis de politisk korrekte hadde løsnet på snippen, ville de funnet mange i den muslimske verden som forsto utmerket godt problemene med å integrere en illiberal kultur i en liberal. De løser det på sin måte: makt og vold. Men de forstår kjerneproblemene.

Versto og Hagen rusler opp i Vigelandsparken, og erkjenner at estestikken – avbildningen av den nakne kroppen – er essensen av Vestens kultur. Også på dette sentrale punkt skilte kristenheten og islam lag for lenge siden. Billedstormerne tapte kampen i kirken, mens de vant frem i islam. Når man blir seg dette bevisst forstår man at karikaturstriden har dype røtter.

I det pene, pyntelige establishment har man vennet seg til å omtale ekstremismen som et randfenomen, som hvis det eksisterer, skyldes vestlig feilslått politikk. Det er ikke lenge siden Versto selv skrev en slik kommentar. Nå ser han det annerledes:

Det er denne motsetningen som har ledet unge muslimer til, i avsindig fortvilelse og raseri i møte med den vestlige kultur, å begå grufulle terrorhandlinger.
Vi må lære oss å leve med og håndtere kulturkløften. Men vi kan ikke gjøre det på den måten som endte med at justisministeren i går ble tvunget til å gå den mest ydmykende politiske botsgang vi har sett i denne stortingsperioden.

Jeg er imponert over Olav Verstos intellektuelle mot. En slik innsikt har sin pris. Han er såvidt jeg vet den første i hans posisjon som så klart bryter med den rådende ideologi. Noe har skjedd i norsk offentlighet de siste to måneder. Det er noe av det samme som gjorde at folk klappet på «Max Manus»-filmen. Dette handler om demokrati og håp. Frihet handler om håp.

1) Slik Dagsnytt idag forsøkte å gjøre med Siv Jensens tale om «snik-islamisering». Avledning kalles en slik taktikk: å si at debatten er polarisert og konfronterende. Storberget har jamret seg over det i flere dager, og Frank Aarebrot og Hallgeir Langeland drar frem rasismekortet: de mener Hadia Tajik er blitt hetset. Dette kortet, denne mistenkeliggjøringen har så langt vært effektiv. Den har avskrekket journalister og folk med posisjon fra å gå «for langt».