Sakset/Fra hofta

Pressevisning av Vys nye uniformer i Oslo den 12. desember 2019. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix.

Hver gang hijaben introduseres som en del av arbeidsantrekket ved en norsk bedrift, kommer den sedvanlige kritikken av dets kvinneundertrykkende aspekt, og dermed også det sedvanlige motargument: Tillatelse av bruk av hijab vil føre til økt inkludering av hijabkvinner i det norske samfunnet – her gjennom sysselsetting – og dermed også frigjøring fra kvinneundertrykkende mekanismer for disse, og økt forståelse for og tilpasning til vestlige verdier, slik som likeverd.

Denne argumentasjonen er basert på at hijaben betraktes som kun et kvinneundertrykkende plagg.

Hvis en kun tar i betraktning dette aspektet ved hijaben, legitimeres hijab-bruk gjennom argumentet: «Ved å få lov å bruke hijab på jobb – her eksemplifisert gjennom Vys nye uniform – vil flere kvinner få jobb, og sysselsetting er første skritt på vei til likestilling/frigjøring.»

Altså blir konklusjonen at det er sysselsettingsfremmende, og dermed også inkluderende og kvinnefrigjørende å tillate hijaben. Å kritisere, korrigere og begrense hijaben vil derimot hindre at hijabkvinner blir sysselsatt og dermed hindre at de blir inkludert i vestlige verdier.

Greit.

Men dersom en slik betrakter hijaben kun som et kvinneundertrykkende plagg, ignoreres et vesentlig aspekt ved hijaben. Et grunnleggende aspekt som bekrefter at normalisering av plagget aldri vil føre til likestilling og frigjøring – uansett hvor mange kvinner som bruker det og kommer ut i jobb som følge av at dette tillates.

Svært mange som blir informert om dette aspektet ved hijaben, reagerer med vantro, avvisning og sterke følelsesutbrudd.

Men noen godtar informasjonen, og klarer dermed å resonnere seg frem til at normalisering og implementering av hijaben aldri vil føre til det en ofte tror at den vil – nemlig forståelse for vestlige verdier, som f.eks. her – likeverd.

Hijaben er ikke ekvivalent til koneskaut, sjal eller slør.

Hijaben er heller ikke et religiøst symbolplagg tilsvarende den kristnes kors eller sikhens turban.

Hijaben er et ideologisk symbol.

Hva er galt med politiske og ideologiske symboler!? spør hijabens hardnakkede forsvarere. En må få lov å gi uttrykk for sine ikke bare religiøse, men også politiske og ideologiske standpunkter!

Det er riktig. Det skal være tillatt å gi uttrykk for ideologiske standpunkter.

Og da kan vi begynne å se på hva de ulike ideologiske standpunktene innebærer, og hva deres symboler gir uttrykk for. Også hijabens.

Hijaben er et symbolplagg som ble innført med etableringen av Det muslimske brorskapet i Egypt på 1920-tallet, og som hadde til hensikt å markere avstand mellom vestlig kultur og verdier og islamsk (arabisk) kultur og verdier, og å fremheve disse fremfor vestlig kultur og verdier.

Sett i en historisk-politisk kontekst – hvor vestlige interesser dominerte i Egypt, og hvor også vestlige, moderne verdier begynte å vinne innflytelse i hele verden, da synliggjort gjennom industrialisering, kvinnefrigjøring, økende sekularisering, noe som fremstod som en kulturell og verdimessig trussel overfor tidligere kultur, samfunnsmønstre og verdier – er hijaben som motreaksjon forståelig.

Sett i konteksten det samtidige Ottomanske rikets fall og dermed også frigjøringen av dettes tidligere arabiske, islamske, kolonier og områder – som følge av vestlige allianser under 1. verdenskrig og de påfølgende brutte forventningene med hensyn til det lovede selvstyre her, er det også forståelig at arabisk, islamsk identitet ble bygget opp under i denne perioden.

Når det nye, moderne gjør sitt inntog, og også utfordrer de tidligere verdiene, forsterker en tilknytningen til det kjente, det opprinnelige.

Hijaben var og er, en del av dette. En kulturell og identitetsmessig styrking av islamsk, arabisk identitet i forhold til Vesten og vestlige verdier gjennom å vise avstand til det vestlige samfunnet og det det står for.

Gjennom hijaben vises det avstand til vestlige verdier, og islam fremheves som bedre enn disse. I en islamsk kultur bevares æren gjennom graden av kontroll over kvinnenes handlingsrom. I en vestlig kultur kontrolleres ikke kvinnenes handlingsrom.

Ergo har ikke vestlig kultur noen ære. Hvilket en islamsk kultur derimot har. Gjennom hijaben demonstreres kontrollen, altså æren, som den islamske kulturen har – og som den vestlige ikke har.

Når vi, og også f.eks. Vys beslutningstagere, vet at vi lever i et vestlig samfunn og at våre verdier er likeverd mellom mann og kvinne, og også likeverd mellom ulike folkegrupper, folkestyre i motsetning til religiøst styre etc. er viktige verdier, fremstår det som absurd å implementere et symbolplagg i uniformer og arbeidsantrekk, som har til hensikt å markere avstand til alt dette.

Det blir også absurd å tro at bruk av et slikt plagg vil føre til at de kvinnene som får bruke dette antivestlige symbolet som en del av sitt arbeidsantrekk, gjennom dette vil komme til å bifalle vestlige verdier, som f.eks. likeverd mellom mann og kvinne.

I Iran er symbolplagget hijab påbudt. Tusenvis av muslimske, iranske kvinner er sysselsatt, i hijab, og bruker plagget på jobb daglig. Likevel har ikke dette ført til Iran er blitt et sekulært styrt vestlig samfunn, bygget på vestlige verdier, som f.eks. likestilling mellom mann og kvinne.

 

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!