Sakset/Fra hofta

Etter at Aftenbladets klage på vedtaket som unntok Politidirektoratets innstilling om hijab fra offentligheten ble tatt til følge, har vi fått et underholdende innsyn i justisminister Knut Storbergets og politidirektør Ingelin Killengreens uslåelige logikk og sjarmerende argumentasjon.

Så mens Storberget insisterer på å snakke i notorisk klartekst om «tildekking av hår» og justispolitisk talsmann i Arbeiderpartiet, Thomas Breen, forteller at ordet «hijab» vil være nedtonet i selve lovformuleringen, inneholder Politidirektoratets innstilling – den samme som Storberget lener seg på, forresten – denne særdeles uklare formuleringen om hvem, hva og hvorfor:

Innenfor innvandrergruppen finnes det et stort antall, spesielt kvinner, som bærer religiøst begrunnede hodeplagg.

Ved å nekte disse å bruke sine hodeplagg som en del av uniformen, vil man i realiteten ha forhindret at nettopp disse grupperingene kan gjøre tjeneste i politiet.

Politidirektoratet er ut fra en samlet vurdering av de hensyn som er nevnt foran, positivt til at det gis anledning til å benytte religiøst hodeplagg til politiuniformen.

Storbergets betegnelse er svært snedig da, det skal han jammen ha. Det vil sikkert bidra til å holde støynivået nede et par dager til – det er jo tross alt bare 2/3 deler av befolkningen som er negative til det vordende vedtak. Men disse blir antagelig straks mer positive når de skjønner at det ikke er et religiøst begrunnet hodeplagg det er snakk om, men absolutt nøytral tildekking av hår.

Deretter legger man til:

Vi (Politidirektoratet. min anm.) mener at hensynet til å rekruttere bredt og sikre at politiet representerer alle samfunnslag, uavhengig av livssyn og etnisitet, må komme foran et strengt krav til en nøytral politiuniform.

Og man viser glad til Storbritannias praksis.

Men i Storbritannia, hvis befolkning er mer enn 10 ganger så stor som Norges; der er det – i følge politidirektør Killengreen selv – hele 13 muslimske kvinner som bruker hijab til politiuniformen sin. Enda det har vært tillatt siden 2001.

Det er rekrutteringsgrunnlaget sitt det! Når man viser til andre lands praksis, så kunne det kanskje vært en fordel å sjekke hvor vellykket rekrutteringsordningen har vært mens man først holder på?

Så hvor mange regner Killengreen og Storberget egentlig med at man kan rekruttere i Norge med tilbudet om hijab? Den eneste kvinnen som så langt har offentlig meddelt at hun gjerne vil bli politi, men bare på den betingelsen at politiet endrer seg slik at hun slipper å måtte forholde seg til et uniformsreglement som ellers gjelder alle andre?

Selv ikke likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås mener det er noen grunn til å tro at det vil komme et skred av andre mennesker som krever å få bære ytre symboler på sin private religiøse identitet på uniformene sine:

– Hvor går grensen for religiøse uttrykk, noen vil peke på at de kristne nå må få lov til å bære kors?

– I denne omgang har tema vært hijab. Hvor grensene går må vi ta etter hvert, jeg har ingen grunn til å tro at det vil komme et ras av slike forespørsler nå, sier Gangås.

Men det tror altså justisminsteren og politidirektøren. Og Human-etisk Forbund, men det har sikkert bare sammenheng med generalsekretær Kristin Miles tro på at det ikke eksisterer noe valg for muslimske kvinner hva angår tildekking av hår. For religionsfriheten i kongeriket Norge og Svalbard omfatter visst ikke muslimske kvinner:

– Det er ikke frivillig å gå med hijab for muslimske kvinner. Det oppleves som et religiøst krav som de ikke kan bryte uten samtidig å gi avkall på vesentlige deler av sin identitet. Et hijabforbud blir dermed noe som i praksis forbyr muslimske kvinner å søke seg jobb i politiet, og da blir det diskriminering på religiøst grunnlag, sier Mile.

I praksis sier justisminister Storberget, politidirektør Killengreen og likestillings- og diskrimineringsombud Gangås akkurat det samme; i Norge anno 2009 er en del av befolkningen født muslimer og forblir følgelig muslimer. Og som en naturlig konsekvens av at de er født av muslimske foreldre, har de ikke religions- eller valgfrihet i det norske samfunnet. Dette utgangspunktet er det eneste som kan forklare at Storberget, Killengreen, Gangås og Mile så lettvint snur hele saken på hodet. For hvis de ikke hadde denne holdningen, så ville det innlysende ha gått opp for dem for lengst: kvinner som velger å demonstrere sin religiøse tro ved ytre markører stenger seg selv ute fra en jobb i politiet – ikke omvendt.

Men vi har i det minste fått en rekke artige forklaringer på hastebestemmelsen om å oppheve nøytralitetsprinsippet hva gjelder statens representanter, og lite tyder på at de blir mindre gøyale fremover.

Og helt uten at justisminister Knut Storberget har sagt det på sitt likefremme vis, så har vi også fått en høyst forståelig forklaring på både hvorfor det hastet sånn og hvorfor prosessen har vært unntatt offentligheten underveis.

Det er jo ikke særlig underlig at man trives best i lukkede rom når argumentasjonen man benytter seg av utelukkende egner seg på komfortabel lang avstand fra kritiske spørsmål, enn si spørsmål i det hele tatt?