Sakset/Fra hofta

Ved å tillate hijab i rettssalen åpner myndighetene for en rekke konflikter, mer opprivende enn noe vi er vant med.

1. Man importerer den islamske verdens konflikter inn i staten.

a) Gjennom innvandring er Norge blitt del av den muslimske verden. Vi er koblet opp til blodomløpet i denne store og konfliktpregede del av verden. Det er et faktum, men lite erkjent. Vi trenger å ta det inn over oss.

Norge er ikke bare del av konflikten i Afghanistan. Vi er gjennom innvandring også del av konfliktene i Somalia, Pakistan, Irak, Kurdistan, blant palestinere, i Nigeria, alle land som har borgere i Norge. Deres kultur og religion vil påvirke Norge.

b) Ett aspekt hvor Norge har tatt konsekvensen av dette, er i trusselvurderinger. Men det er foreløpig betraktet isolert.

c) Hijab i rettssalen er i en helt annen kategori: Man slipper islams krise og konflikter inn i en av de viktigste institusjoner som regulerer forholdet mellom borgere og samfunnet: lov og rett.

Det er dramatisk skritt som vil få store konsekvenser, både for muslimer og ikke-muslimer.

2. Legitimitet

Mest grunnleggende handler det om rettssystemets legitimitet i borgernes øyne. Forutsetningen for at man tror på et rettferdig system er prinisippet om likebehandling og nøytralitet.

Her introduserer man et religiøst-politisk symbol som står for verdier som er diamentralt motsatt av verdiene det norske demokrati står for.

Man kompromitterer ikke bare statens, men rettssystemets nøytralitet.

Dermed reiser man spørsmål om rettssystemets legitimitet.

Det er en grunn til at forslag om hijab i politiet vakte så sterke reaksjoner. Folk oppfatter at hijab representerer verdier som bryter fundamentalt med de verdiene det norske demokratiet er grunnlagt på og som er kjempet frem. Det er borgernes egen historie og identitet vi snakker om.

Saken har fått liten oppmerksomhet i mediene, men den vil garantert få det når folk møter i retten og stilles overfor en hijab-kledt dommer. Da vil spørsmålet stilles: Er dette Norge? Er dette Det nye Norge?

Da vil spørsmålet om ansvar komme. Skal regjeringen på prinsipielt grunnlag forsvare en slik konsesjon til en bestemt religion?

Vi kan påregne konstant uro, både generelt, politisk og i konkrete saker.

Kan vi tenke oss en sak der en asylsøker fra et muslimsk land står for retten og møter en dommer i hijab? En kvinne som vitner mot en voldtektsmann, og spørsmål om klesdrakt, alkohol og seksuell adferd kommer opp? Sakene med en hijabkledt dommer vil bli fulgt med argusøyne. Alt dommeren sier vil bli veid på gullvekt. Er det hennes syn som muslim som kommer til uttrykk?

Hvorfor er dette problematisk? Fordi sharia har helt andre regler og verdier enn de det norske demokrati er tuftet på.

Ved å gi grønt lys til hijab har den norske stat signalisert at disse lar seg forene med det offisielle Norge. Det gjør de ikke.

Hvis myndighetene insisterer på dette, vil det bli oppfattet som at myndighetene kompromitterer systemet, svikter folket, og ikke lenger representerer et legitimt rettssystem.

En kan forutse en bevegelse som vil samles mot en islamisering av lov og rett. Saker vil bli meldt til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Ut fra åtte tidligere dommer om hijab, i utdanningsinstitusjoner, eller på arbeidsplasser, fremgår det at domstolen ikke mener det er noen menneskerett å gå med hijab. Den representerer et syn som begrenser andre menneskers frihet.

Hva vil Norge gjøre dersom staten dømmes i Strasbourg?

Norge vil gjerne være den flinkeste i menneskerettsklassen. Men her går man et skritt for langt. Man krenker nøytralitetsprinsippet.

Resultatet kan bli dobbelt negativt: Man fremmedgjør landets egne borgere, man polariserer folkegrupper, og i siste instans vil muslimer føle at de blir diskriminert.

Det kan være at folkeviljen og demokratiet vinner frem. Men det er neppe en slik fremtid Domstoladministrasjonen ønsker seg.

Man gambler ikke med demokratiet.

Red.s innlegg under Justiskomiteens høring tirsdag 1. februar 2011