Sakset/Fra hofta

Iman Meskini. Stillbilde: YouTube.

Hvorvidt den kontroversielle «Skam»-stjernen Iman Meskini takler skuespillerrollen godt eller dårlig får andre vurdere, men er hun i stand til å se sin egen rolle med hijaben hun går med i det norske samfunnet?

– Det beste med Skam er at jeg har fått en plattform, en stemme, sa Meskini til Aftenposten tidligere i år. Nå bruker hun igjen sin kjendisstatus og stemme i et intervju med Dagens Næringsliv (bak mur) i et forsøk på å ufarliggjøre hijab – et plagg hun har brukt med stolthet i kombinasjon med blant annet militæruniform og på forsiden av motebladet Costume.

– Noen som ikke bruker det selv, har valgt å definere plagget som undertrykkende for kvinner. Det er fordommer om at fedre, brødre og andre menn tvinger det på. Ja, det skjer også, men da er problemet tvang i seg selv, sier Iman Meskini (21).

Meskini har norsk mor, og faren er opprinnelig fra Tunisia. 20 år gammel konverterte moren til islam, tre år senere kledde hun seg i hijab. Som mor, så datter, og Meskini er tydelig på hvorfor hun selv går med hijab: For henne betyr hijaben så mye, at dersom hun ble tvunget til å ta den av ville hun «miste sin identitet. Islam er ikke noe hun har innimellom, det er en livsstil».

– Jeg er muslim og stolt av å vise min kultur på den måten. Det er min mening og min historie. Det er ikke noe fasitsvar, men ulike historier om religion, kultur og identitet, sier hun.

Når en ting, et stykke tøy, blir din identitet, da er det kanskje på tide å reflektere litt over hva som er viktig her i livet?

Walid al-Kubaisi hadde et annet og langt mer reflektert syn på hijab og fremveksten i bruken av den:

Denne hijaben vart såleis ikkje berre ei klesdrakt som dekkjer kropp og hår, men eit politisk symbol. I Egypt, under president Sadats regjering, verva islamistane kvinner som kom frå landsbyane til Kairo for å studera. Desse kvinnene bar ei egyptisk, tradisjonell klesdrakt. Kvinnene som vart verva, kasta så den tradisjonelle drakta og byrja bruka hijab i Den muslimske brorskapen. Slik vart hijab eit symbol på forkynning, eit symbol på ei politisk rørsle og eit symbol på eit politisk system som styrer samfunnet med sharia-lova. Det var ikkje berre for å dekkja kropp og hår. […]

Man kan enkelt søke opp bilder på nettet som viser kvinnelig bekledning i for eksempel Kairo eller Teheran på 1970-tallet og i dag. Forskjellen er enorm, fra fri bekledning som korte skjørt i bikini på stranden, til samtidens tunge, mørke chadorer, abayaer, burkinier og hijaber.

Kvifor er hijaben så viktig for islamistane? Her må vi skilja mellom religionen islam og islamisme som politisk ideologi.

Den muslimske brorskapen er den fyrste islamistiske organisasjonen, og han kjempar mot nasjonalisme og modernisme i Midtausten. Hijaben vert her brukt som «våpen». Hijaben slettar alle kulturelle trekk og alle nasjonale trekk i islam. I dag kan vi ikkje sjå om ei kvinne som brukar hijab, kjem frå Irak, Pakistan, Irak, Iran eller Tyrkia. Å verdsetja kultur eller nasjon er like farleg for islamistar som å dyrka fleire gudar.

Kva er målet med å bruka denne hijaben? Då må vi læra litt om måten islamistane tenkjer på. Når nordmenn ser 50 innvandrarkvinner på gata, utan hijab og med vestlege klede, vil ein ikkje leggja merke til dei. Dei er akkurat som alle andre norske kvinner, kanskje berre med ein litt annan hudfarge.

Men når nordmenn møter 50 kvinner med hijab, vil det festa seg i nordmenns medvit at desse kvinnene er ulike dei sjølve, at dei eksisterer, at dei har ein religion, ein bodskap, at dei er sterke og at dei står for religiøse krav.

Mange norske forskarar seier noko anna. Dei seier, basert på samtalar med kvinner som brukar hijab i Noreg, at hijaben er eit symbol på religiøs tilhøyrsle. Men at hijaben berre er eit religiøst symbol, overtyder ikkje oss sekulære muslimar. Om hijaben er eit påbod, ville alle kvinner ha brukt hijab. Men moderate muslimar vel ei liberal tolking. Islamistiske og fanatiske muslimar vel strenge tolkingar som stadfestar bruk av hijab.

Hijaben Meskini er så glad i å bære, signaliserer hverken kulturell eller nasjonal tilhørighet, men er i stedet et signal på islamisme og sharia. Er Meskini islamist? Det vet vi ikke, og for å vite om hun er påvirket og preget av politisk islam, altså islamisme, må hun forklare sitt ståsted nærmere.

Hijab-debatten har blant annet handlet om man kan bruke plagget med en annen uniform. Politi i uniform har unntak fra bestemmelser i loven om diskriminering for å fremstå mest mulig nøytrale. Dommerstanden har i følge DN ikke et forbud mot å bruke hijab, men har plikt til å opptre nøytralt.

Forsvaret har derimot vært en av identitetspolitikkens åpne arenaer i mange år, og har siden 2012 tillatt hijab, turban, kesh, patka, kara, kirpan, kippa og tzitzi sammen med uniform. De religiøse tilpasningene bidrar ikke til uniformens intensjon, nemlig nøytralitet og likhet, men til å fremheve forskjeller på personellet – basert på religion. Misforstått religionsfrihet har gjort Norge og Vesten til en frihavn for ukultur.

Institutt for samfunnsforskning utførte tidligere i år en undersøkelse som viste at 44 prosent av nordmenn er negative til bruk av hijab på jobben. To av tre er negative til hijab i politiet. En av tre er negative til hijab på gaten.

– Jeg har for eksempel godtatt at jeg ikke kan bli politi eller dommer, fordi jeg vil gå med hijab, sier Meskini.

Ja, det er jo trist og leit at man noen ganger må ta konsekvensene av egne handlinger. Offerrollen inntar hun suverent.

 
 

Kjøp Christopher Caldwells «Betraktninger over revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.