Sakset/Fra hofta

Tårnvakten kritiserer red for først å slå fast at ingen næringsdrivende kan avvise kunder pga av religion og gi uttrykk for det, for deretter å gi seg til å relativisere dette prinsippet.

Hodne-saken er soleklar. All annen informasjon som Document har brakt til torgs, om eventuell planlagt provokasjon, om hva slags mennesker Hodne og Bayan er, er irrelevante for sakens kjerne, skriver Tårnvakten.

Er det så enkelt?

Hodne-saken er ingen vanlig sak. Den handler om en rettslig prøving av det som gjerningsmannen selv innrømmer var et tilfelle av «klinisk diskriminering». Hodne innrømmer selv at hun diskriminerte, i den rene betydning av ordet. Hun gjorde en forskjell på mennesker, og sa det var noen hun ikke ville ha i sin salong.

Hun sa det var av politiske/verdimessige grunner. Hun liker ikke det hijaben står for.

Hun tillegger den politiske verdier som hun finner tenderer mot det totalitære. Hun avskyr symbolet og verdiene og gir åpent uttrykk for det.

Hva med Jæren tingrett?

Tingrettsdommer Ingrid Håvarstein Eldøy og meddommerne Steinar Riveland og Hallfrid Kristoffersen er av en annen oppfatning. For dem handler ikke hijaben om politikk, men om religion. De vil ikke høre snakk om at den også kan ha en politisk betydning, ja at det er umulig å skille på de to fordi islam ikke kjenner den distinksjonen på det sekulære og religiøse som Vesten bygger på og tar som en selvfølge.

Denne forskjellen later tingretten som den ikke kjenner. Den dømmer Hodne som om islam kun var en religion, og variabler som kunne tyde på noe annet, avvises.

Det gjør at dommen er politiserende. Den reflekterer kanskje at myndighetene har problemer med å anvende diskrimineringslovene på islam. Politisk islam er i høyeste grad diskriminerende. For å slippe å forholde seg til en komplisert materie velger tingretten å skjære bort det som ikke passer.

Islamisme passer ikke inn. Men det er den Hodne adresserer. Når tingretten tar for seg hennes motstand mot islamisme fremstår Hodne – og tingretten behandler henne – som en blanding av skrullete og hatefull.

Det er en av grunnene til at Hodne får sympati. Det er rått parti. Domstolen behandler henne unfair, og velger å løfte Bayan frem som offer for en vulgær simpel blond frisør.

Slik lyder karakteristikken av islamkritiske nordmenn. Tingretten tar ikke Hodne på alvor, og heller ikke islam.

Det heter:

Retten er ikke i tvil om at forholdet objektivt sett rammes av straffeloven $ 186, første ledd bokstav b, som setter forbud mot diskriminering som nevnt på grunn av en persons religion.

Prinsipielt og klart. Men så kommer det:

Etter rettens mening kan det ikke være tvil om at hijab er et uttrykk for religion, og en del av religionsutøvelsen for de kvinner som velger å bære plagget.

Ja, hijab er et uttrykk for religion, men en meget spesiell religion. Midt i all synkretismen som gjør islam og kristendom til del av det samme, underslås forskjeller så vesentlige at sammenligningen faller på sin egen urimelighet. Det er disse forskjellene som gjør at man kan si at islam ligger i krig med Vesten og har gjort det i 1400 år. Mer eller mindre. Nå er islam inne i en ekstrem fase, fremskyndet av politisk islam, kalt islamisme. En av dens fremste kjennetegn er hijab. Dette er elementært, Watson.

Men ikke for Jæren tingrett. Tingretten påstår at hijaben kun er et religiøst symbol. Her begynner tingretten å jukse.

Den skyver ut det som ikke passer. Det er et overgep, mot Hodne og mot lov og rett.

Tingretten politiserer loven på en måte som, hvis det får danne presedens, kan rive også rettsbevisstheten i filler. Mange nordmenn vil ikke akseptere en lovfortolkning som blir en forsvarer av islam og islamisme, og går mot andre ikke-troende.

Er dette den nye norske moderniteten?

Først begår tingretten historie/samtidsforfalskning, så avviser den mulige motforestillinger:

Det har i denne sammenheng selvsagt ingen betydning at noen muslimske kvinner av ulike grunner velger bort hijaben, og at Koranen tolkes på forskjellige måter når det gjelder spørsmålet om det er nødvendig å bruke hijab som et ledd i religionsutøvelsen.

Ingen betydning? Det forholder seg jo ofte stikk motsatt det tingretten hevder! Kvinner for hvem islam er religion mer enn politikk anser ikke hijab som obligatorisk, men det gjør islamistene!

Det er nok å se på gamle skolebilder fra Iran eller Kairo. Kvinnene gikk uten slør. Ikke fordi de ikke trodde, men fordi samfunnet hadde et langt mer avslappet forhold til troen. Det var ingen som sa til dem at de var horer når de viste håret.

Det kom med islamismen.

Tingretten bedriver med andre ord apologi og historieforfalskning. Den uskyldiggjør et alvorlig politisk problem, som med sine verdier truer sammenhengskraften i vestlige samfunn og fører til segregering og i den radikal ende – terror.

Samtidig mistenkeliggjøres en blond norsk frisør på verste måte. Hennes argumentasjon avfeies. Det er ikke noe i det hun hevder, annet enn hat. Hun fortjener å dømmes.

Oppkonstruert

Tiltaltes forklaring om at hennes motvilje mot bruk av hijab er politisk motivert ut fra en redsel for totalitære regimer og ikke handler om religion, er etter rettens mening oppkonstruert.

Det vil si at de savner rot i virkeligheten og skyldes hennes personlige egenskaper. Ikke akkurat noen god attest.

Hodnes ord om at hun ikke har noe mot islam som religion blir ikke trodd.

Hennes uttalelser om at hun ikke har noen problemer med religionen islam står heller ikke til troende. Retten viser til at tiltalte over lang tid har vært engasjert i flere islamkritiske organisasjoner. Hun har i sin forklaring under hovedforhandlingen bekreftet at hun ofte og offentlig har snakket nedsettende om muslimer og islam.

Her viser tingretten sin politiske farve: Det å engasjere seg i islamkritiske organisasjoner er i seg selv et tegn på at man enten ikke har peiling og/eller er fylt av negative holdninger til muslimer.

Spørsmålet er om tingretten mener at islamkritikk er ensbetydende med «nedsettende». I så fall har en vesentlig del av den norske befolkning negative følelser overfor islam og muslimer, følelser de bør holde for seg selv hvis de ikke vil bli trukket for retten. Retten holder moralsk dom over folks politisk synspunkter.

Det ligger en trussel mot det frie ordskiftet i tingrettens begrunnelse, som den nok ikke vil vedkjenne seg. Men den er der.

Det gir tingretten selv eksempler på når den gir seg til å sitere hva Hodne har fått seg til å skrive på facebook:

Islam er mye verre enn nazisme…. Likevel ønskes islam og muslimer velkommen med åpne armer….. Forstå det den som kan …. I en offentlig trykket artikkel om tiltalte er hun sitert på følgende måte: Hvis ikke jeg hadde hatt barn, ville jeg ikke orket å kjempe mot islam slik jeg gjør … og videre: jeg er villig til å dø for dette. Jeg frykter egentlig ikke at noen kommer til å gjøre meg noe, men om en radikal venstreekstrem eller islamist vil ta meg av dage, så ville jeg ikke angre på mitt engasjement. Etter den aktuelle hendelsen skrev hun bl.a på Facebook: Nå sist nektet jeg å ta inn to hijabkledde damer i salongen min. Ønsker ikke ondskapen inn dørene der jeg kan bestemme…

Det er tydelig at tingretten finner det forkastelig i det hele tatt å sammenligne islam med nazisme. Hodne er ikke akademisk. Hun overdriver: Verre enn … Hva kan være verre enn nazisme? Dette er en uttrykksmåte man ofte hører fra mennesker som vil beskrive noe som tilhøreren ikke kan forestille seg. Det er upresist.

Tingrettsdommeren er jurist, men det hever ikke evnen til empati og forståelse. Utdannelse er ingen garanti for dannelse i dagens Norge. Det er ofte i de dannede lagene man finner størst konformitet og innbilt syke: En tro på at man mener det rette og at den som har rett også skal få rett.

Hvis man sitter med dommerklubba er dette en farlig innstilling.

Avslutningsvis avfeies argumentet om at saken er blitt en personlig belastning for Hodne. Ut fra hennes politiske engasjement er ikke annet å forvente.

Hun kan ha det så godt! synes tingretten å mene.

At saken har fått stor medieomtale og satt tiltalte i en presset situasjon, er ikke mer enn å forvente ut fra handlingen, sett i sammenheng med tiltaltes tidligere innvandringskritiske engasjement i det offentlige rom.

Konklusjon:

Prinsipielt mener Document Hodnes oppførsel ikke kan forsvares. Den var de facto diskriminerende. Nå er det etterhvert mange nordmenn som vil være enig med henne. Men Document mener at vi ikke kan ha et samfunn hvor vi åpent sier til mennesker at vi ikke vil servere eller klippe dem. Det er en provokasjon. Det kan godt være at vedkommende ikke er stort bedre selv. Hijab er et diskriminerende plagg i seg selv.

Vi mener bare ikke vi bør oppføre oss slik. Vi vil gjerne bevare og beskytte et sivilisert samfunn, der vi har noen offentlige roller som bestemmer hvordan vi oppfører oss.

Hvis man likevel vil la personlige sympatier eller antipatier diktere oppførselen, må man finne andre måter å gjøre det på, og ikke gjøre det åpenlyst.

Slik sett la Hodne hodet på blokken.

Men tingrettens dom er verre enn den handlingen Hodne blir dømt for. Den reiser tvil om rettssikkerheten her i landet.

Norske verdier er under press fra islamske. Her viser tingretten at den er villig til å manipulere fakta for å komme frem til et resultat som passer lovens definisjon.

Det går ikke an. Virkeligheten er vanskeligere og det er den vi må forholde oss til.

Tingrettens dom demonstrerer at det er ved å vokse frem to rettsoppfatninger her i landet. Ekteskapet mellom islamske verdier og diskrimineringsloven er en farlig og dårlig pakt som få fatale følger. Det er begrunnelsen et eksempel på, og man må spørre: Hvorfor er det ingen i pressen som har reagert på en så politisert dom? Hvordan kan man forsvare en rett med urett?

Mest lest

En stille invasjon