die-statue-der-justitia-am

Dommen mot frisør Merete Hodne fra Jæren tingrett har fått karakteristikken ”tydelig” fra tilfredse mediekommentatorer. Dommen er riktignok tydelig, men det betyr ikke at den er god. Dommen kommer svært raskt til konklusjonen, og retten signaliserer at dette ikke på noen måte er en tvilsom eller vanskelig sak. Saken kan imidlertid ikke behandles så lettvint. De ulike vurderingstemaene saken reiser krever en vesentlig mer inngående behandling enn det Jæren tingrett gir. Konklusjonen bør også bli en annen.

Det gjøres gjeldende at dommen er basert på feil lovanvendelse og feil bevisbedømmelse.

Lovtolkningen
Straffeloven § 186 er en bestemmelse som griper inn i og på nærmere fastsatt måte begrenser den grunnleggende frihet en næringsdrivende har til å velge hvem han vil inngå avtale med og dermed også hvem han ikke vil inngå avtale med. Dette gjelder i utgangspunktet på samme måte som at en forbruker eller kunde har frihet til å velge hvem han vil handle eller ikke handle hos, men forbrukere omfattes ikke av § 186. Straffesanksjonerte begrensninger i prinsippet om kontraktsfrihet må tolkes strengt, kravet til hjemmelens klarhet må stilles høyt, og mothensyn må gis tilbørlig plass ved avveininger om hvor lovens grense går.

I denne sammenheng er det spesielt viktig at det loven sanksjonerer er den diskriminerende intensjon. Det fremkommer gjennom ordene ”på grunn av” i straffebudets første setning. Det kan betegnes som et krav om årsakssammenheng, men mer treffende er å si at stiller et bestemt krav til gjerningspersonens subjektive skyld.

ANNONSE

Det er altså ikke slik at straffebudet trer inn bare fordi den faktiske virkning av en handling kan anses å være diskriminerende. Det er heller ikke slik at det er tilstrekkelig at en person opplever å være utsatt for diskriminering. I sentrum står derimot den næringsdrivendes egen motivasjon for å ha nektet en person varer eller tjenester. Derfor inneholder allerede den objektive gjerningsbeskrivelsen i straffebudet det nødvendige subjektive element, og det subjektive vilkår har her karakter av hensikt. Den sondring mellom de objektive og subjektive krav til straff som tingretten foretar, i tråd med vanlig systematikk, viser at den ikke har forstått denne siden av dette spesielle straffebudet.

De diskrimineringsgrunnlag som § 186 retter seg mot, er uttømmende angitt i 4 alternativer i paragrafens bokstav a) – d). Det er spesiell grunn til å fremheve at diskriminering på grunnlag av politiske oppfatninger ikke rammes av loven. Det aktuelle i denne sak er bokstav b) – religion og livssyn. Det må være den påstått diskriminertes religion/livssyn i seg selv som motiverer kontraheringsnektelsen. Det at vedkommende tilhører en religion som den næringsdrivende er kjent for å stille seg kritisk eller negativ til, betyr ikke nødvendigvis at kontraheringsnektelsen er motivert av denne religiøse tilhørighet.

I denne sak er det også viktig å minne om at grensen for det straffbare ikke er sammenfallende med grensen for hva som er god skikk og bruk, ikke en gang for hva man vil velge å se som det moralsk akseptable. Det er relevant å trekke en parallell til ytringsfriheten, der grensen for det straffbare langt i fra faller sammen med grensen for det smakløse. Spesielt hvor den tiltaltes handlemåte, som i dette tilfellet, henger sammen med politiske oppfatninger og kan sees som en måte å gi uttrykk for disse, må man vurdere tiltaltes handlingsrom i lys av prinsippet om ytringsfrihet.

I den grad islam også innbefatter politiske holdninger og symboler kan den ikke gjøre ubetinget krav på den beskyttelse som i lovgivningen er reservert for religion. Da må hensynet til den alminnelige handlings- og ytringsfrihet hva gjelder politiske temaer, ha forrang.

Tingretten viser ikke forståelse for disse prinsipielle sider ved saken.

Sakens faktiske side og rettens bevisvurdering
Som retten viser til, har tiltalte ”erkjent” at bortvisningen skjedde fordi vedkommende kvinne bar en hijab. Det ligger ikke noen aksept av noe straffbart i dette, slik rettens valg av ord kan tyde på. Tvert imot sier tiltalte at det er hijabens politiske konnotasjoner som begrunner hennes negative innstilling, og hun sier uttrykkelig at det ikke er religionen islam i seg selv hun ”har problemer med”. Det siste skal ikke forstås som at hun ikke inntar en kritisk holdning til religionen islam, men at dette ikke var avgjørende for hennes valg om å avvise kunden. Med andre ord vil hun ikke si nei til å behandle enhver utøver av islam som religion som kunde, og det har hun heller ikke på noe tidspunkt gjort. Det er nettopp kundens bruk av hijab som i dette tilfellet har motivert hennes handling. Det har også retten lagt til grunn, da den skriver at ”bortvisningen skjedde fordi Bayan bar en hijab.”

Så sier retten at etter dens mening er det ikke tvil om at hijab er uttrykk for religion og en del av religionsutøvelsen for de kvinner som velger å bære plagget, uansett at ikke alle muslimske kvinner bruker hijab og uansett om det er slik at Koranen entydig krever hijab eller ikke. Dette er riktig nok. Problemet er at retten ut fra dette premisset avfeier tiltaltes forklaring og begrunnelse for hennes standpunkt, nemlig at hijab også har en politisk betydning som knytter den opp mot en totalitær retning innen islam. Retten bruker ikke en eneste setning på å drøfte holdbarheten av en slik posisjon, men stempler den uten videre som ”oppkonstruert”.

Dette er for det første mangelfullt rent faktisk. I vår tid kan ikke noen være uvitende om at det innenfor islam finnes en voksende retning som forfekter totalitære politiske løsninger forankret nettopp i deres forståelse av religionen. At religion og politikk, samfunnsordning og privatliv, vil smelte sammen i en islamsk stat, er kjennetegnet ved politisk islam, også kalt islamisme eller fundamentalistisk islam. En betydelig strømning innenfor islam opererer altså ikke med et slikt skille mellom religion og politikk som strl § 186 er basert på, og som reflekterer en vestlig verdensanskuelse. For denne retning er hijab ikke noe muslimske kvinner kan velge bort. Hijab, eller enda mer tildekkende plagg, er obligatorisk for kvinner.

Kvinnelige hodeplagg finnes historisk i ulike varianter i den muslimske verden avhengig av nasjonal eller regional kultur, men hijab er en bestemt type tildekkende hodeplagg uten noen nasjonal opprinnelse. Dette hodeplagget symboliserer således det islamske identitetsgrunnlag på tvers av nasjonal tilhørighet. Bruken av dette i den muslimske verden skjøt fart etter den iranske revolusjon i 1979, da Khomeini gjorde hijaben obligatorisk. Gjennomgående er forholdet at økt utbredelse av hijab faller sammen med utbredelse av fundamentalistisk islam, både i muslimske land og vestlige land med en betydelig muslimsk befolkning. Den norsk-irakiske muslimen Walid Kubaisa, som er en kjent forfatter, statsstipendiat og vinner av Fritt Ords Honnør-pris, har betegnet hijab som en islamistisk uniform.

Det finnes islam-kjennere som vil hevde at hijab ikke kan tilordnes en spesiell retning innen islam. Det finnes også utvilsomt mange hijab-brukere som ikke oppfatter seg som fundamentalister. Dette endrer ikke hijabens karakter av politisk symbol.

Når Merete Hodne gjør gjeldende at det er den politiske symbolverdien av hijab som hun reagerer mot, kan det ikke legges til grunn at dette er uten noe grunnlag i realitetene.

Dette vil det kunne tilbys bevisføring om for lagmannsretten.

Men for å domfelle er det uansett avgjørende hva som er tiltaltes egne subjektive oppfatninger. Retten velger flatt å se bort fra det Merete Hodne selv sier om dette. Retten legger i steden vekt på at hun i mange sammenhenger har fremstått med sterkt kritiske synspunkter til religionen islam. Det resonnement retten her foretar minner sterkt om å kriminalisere Hodne for hennes religionskritiske meninger, hvilket er uakseptabelt. Hodne er meget kritisk til islam, og det er hennes fulle rett å være det. Hun er ikke redd for å stå frem med sine meninger. Men det er ingen holdepunkter for at det er hennes mening at enhver som bekjenner seg til islam skal være avskåret adgang til hennes frisørsalong. Og i handling har hun heller ikke opptrådt slik. Hva gjelder tiltaltes subjektive forhold bygger retten på en bevisbedømmelse som ikke er forenlig med at tvilen skal komme tiltalte til gode.

De nedlegges slik

påstand:

Merete Hodne frifinnes.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629