Innenriks

«Stolt som en hane», sier vi. Haner spankulerer, strutter med fjøra, bråker fælt og gjør i det hele tatt mye ut av seg. Ikke det beste komplimentet å få, med andre ord. Det er noe med stolthet som byr oss nordmenn imot.

Når man får anerkjennelse, skryt og ros er det lov til å være litt stolt. Bare man ikke overdriver eller sier det til noen, for da er man «høy på pæra».

Det er best å være stolt av andre, som barn og barnebarn, men det går en grense før det også oppfattes som utidig skryt. Og skryt liker ikke nordmenn.

Folk går rundt og er stolte av det utroligste. En venninne var stolt av sine lange ben. Noen er endog stolte av håret sitt eller puppene sine. Denne in-your-face stoltheten er ofte påtrengende: «Se på meg! Se på meg!», «akseptér meg» og «elsk meg» samtidig som det oser av irriterende selvskryt.

Grunnløs stolthet. Det ligger ingen prestasjon eller hardt arbeid bak lengden på bena dine eller størrelsen på puppene.

Nasjonal stolthet er noe annet. Det er noe vi kan dele.

Vi er så glade i landet vårt og føler oss i pakt med norsk natur. Våre røtter. I den felles norske stoltheten ligger også kjennskapet om at landet en gang var fattig og at det nå er et av verdens rikeste land. Det kom ikke av seg selv. Litt flaks med oljen, ja, men det er mange land i verden som har olje uten å ha bygget opp det gode samfunnet rundt rikdommen. Det har vi nordmenn gjort.

748px-Brudeferden

Litt nasjonalromantikk har ingen vondt av – Brudeferden i Hardanger av Tidemand og Gude

Landet vårt er fritt og selvstendig. Det er vi også stolte av. (Jeg lar EU og EØS debatten ligge i denne omgang).

Nordmenns stolthet over Norge høres ut som skryt for utlendinger. For de har jo også et land, et folk og en historie de er glad i. Det er nesten som å si at mitt barn er flinkere, penere og greiere enn ditt barn. Vi nordmenn tenker ikke så mye på dette, fordi vi er oppdratt til at Norge er best. Vi elsker skryt og ros av utlendinger og vi vil at alle skal være enige med oss i hvor fantastisk Norge er.

Andre kulturer forstår stolthet på en annen måte. Den er en del av æren, religionen og familiens status.

Mina Adampour sier i en  kronikk i Aftenposten at hun er stolt av å være konservativ muslim.

Hun skriver:

Fra Iran. Stolt av min bakgrunn, stolt av mine røtter. Minst like mye som jeg er stolt av Norge

Ja, selvfølgelig er det lov til å være stolt av å være fra Iran og sine røtter der. Det er en sunn stolthet som vi kjenner igjen. Men så skriver hun om stoltheten over å være religiøs:

Jeg har stor forståelse for at Europa og Vesten har gjennomgått en viktig og befriende prosess hvor det ble tatt et oppgjør med makthavere som misbrukte kristendommen for sin sak.

Derimot har mange av oss ikke emigrert fra det samme historiske forholdet til religion, som dere har hatt her. Kanskje er det derfor vår stolthet i å være religiøse, skremmer.

Nei, her detter jeg av lasset. For denne stoltheten skremmer meg ikke, jeg forstår den rett og slett ikke. Hvorfor skal man være stolt av å være religiøs? Er det noe å skryte av at man ber fem ganger om dagen? Er det en slags prestasjon å tro på en gud og leve etter et religiøst regelverk? Det kan vel ikke sammenliknes med å vinne femmila i OL! (som man absolutt kan være stolt av)

Adampour forsøker seg med en konklusjon på den mangelfulle kristne stolthet:

Kanskje er det derfor det er vanskelig for en norsk kristen å si: «Jeg er en stolt kristen». Stille lytter jeg, men det tynger likevel når jeg får høre at det finnes noen som heller sier de er personlige kristne i stedet for å være stolte av sin tro og identitet.

Mina forstår ikke norsk mentalitet eller kristendom selv om hun skriver aldri så godt norsk. Nordmenn liker ikke for mye stolthet. Og Vårherre hverken liker eller trenger stolthet. Selv vi, som ikke er kristne, har skjønt det. Ydmykhet er stikkordet for norske kristne, ikke stolthet. Stolthet fører til undergang og hovmod står, som kjent, for fall.

Adampour forstår ikke dette. Hennes gud vil at hun skal være stolt. Forøvrig liker jeg ikke at hun bruker begrepet Gud, hennes gud heter Allah og denne betegnelsen bør hun bruke isteden, hun som er så stolt av sin religion.

Stolthet og krenkelse henger nøye sammen. Har man først bygget seg opp et selvbilde som er basert på grunnløs stolthet så er det lett å føle seg krenket hvis noen påpeker at grunnlaget både er tynt og oppblåst.

Nordmenn svarer med å svelge stoltheten fordi man innser at man kanskje har gått litt høyt ut i utgangspunktet og trenger kanskje å jekke seg ned litt. Man må ta seg inn igjen. Stolthet er ikke synonymt med selvrespekt.

Men hva når religionen er livsgrunnlaget og denne er basert på stolthet? Dette er ikke bare, bare å «jekke» ned, for da taper noen ansikt og ære.

Religionsstolthet dyttes på oss andre i alle mulige sammenhenger og det knyter seg når jeg leser om alle de som sier de er «stolte» av å bære niqab og «stolte» av å være muslimer.

Det er så mange nordmenn som hevder at hijab og niqab bare er plagg, men hvor mange av disse kan overføre dette til å være «stolte» av å ha på seg skjerf og lue?

large

Denne stoltheten er selvfølgelig knyttet til symbolet for islam. De unge jentene er stolte av å vise at de er ærbare, rene og ikke minst religiøse. Stoltheten uttrykkes med klesplagget. Vi, som ikke bærer disse hodeplaggene, har tydeligvis ikke så mye å være stolte over.

Og dermed ingen ære.

Fra et islamsk synspunkt er sammenhengen klar:

Ingen stolthet – ingen ære – ingen verdi.