Sakset/Fra hofta

Innvandringen til Norge fra den tredje verden har helt siden begynnelsen på 1970-tallet fra tid til annen vært ledsaget av offisielle og offentlige uttalelser om at nordmenn viser rasistiske holdninger, og at dette gjør livet vanskeligere enn nødvendig for nye borgere.

Slike anklager har naturligvis ikke bestandig vært grunnløse. Gnisninger mellom folk av forskjellig opphav har jo forekommet til alle tider og steder. Men i egenskap av sivilisert samfunn har det norske nedlagt betydelige anstrengelser for å unngå de verste utslagene.

Nordmennene må til og med sies å ha vært så opptatte av å feie for sin egen dør, at rasistisk opptreden mot nordmennene fra innvandrergruppers side, for eksempel hva angår kontroll med «egne» døtres ektefeller, er kommet fullstendig i skyggen. Det samme har den tribale adferden som vises av utenlandske klaner, som ikke har skrupler med å svindle det norske samfunnet.

Dette er bakteppet i et historisk øyeblikk hvor masseinnvandringen til Norge omgjør landet til det ugjenkjennelige, men hvor nordmennene – kanskje nettopp derfor – er i ferd med å oppdage at også de har både identitet og rettigheter i egenskap av et moralsk fellesskap.

I det samme historiske øyeblikket gir VG i en ny artikkelserie med hashtagen #norsknok ordet til 1. og 2. generasjonsinnvandrere som har endel å utsette på de opprinnelige nordmennenes opptreden. Sist ute er fire personer av ikke-vestlig opphav som spør nettopp om når opprinnelige nordmenn synes disse blir norske nok, slik at de skal slippe å oppleve hverdagsrasisme, som det sies å ha blitt mer av i det siste.

Bildet av de fire som illustrerer teksten, viser to unge menn og to unge kvinner. De tre med afrikanske røtter er helt vestlig kledd, og med unntak av en turban er den ene med indiske røtter også det. Billedteksten forkynner: «Hverdagsrasisme får dem til å føle at de ikke hører hjemme noe sted.»

Jeg merker at jeg heller ikke føler meg noe særlig hjemme i den offentlige atmosfæren VG lar dem være med å forme.

Men hvorfor synes avisen at akkurat dette er spesielt verdt å fremheve akkurat nå? Var ikke dette med hjemsteder i sin alminnelighet noe gammelt og akterutseilt ræl, en sjåvinistisk dyrkelse av røtter som visstnok ikke finnes, og i det hele tatt noen skumle blod og jord-greier, som vi alle skulle ofre for noe globalt, tolerant og dynamisk?

Ikke det, nei. Det ble kanskje ikke så festlig likevel. Men når ble festen offisielt avsluttet?

Som sikh med turban skiller Balprit Singh seg ut. Et av hans vitnesbyrd forteller om klart uakseptabel opptreden:

– Jeg møtte på to gutter på veien som begynte å slenge kommentarer til meg. De gikk mot meg, kalte meg terrorist og at jeg fortjener å dø.

Like overbevisende er han ikke idet han inntar en offerrolle fordi han sliter med å finne jobb. Det er angivelig Norges feil. Turbanen hjelper jo ikke. Men mon tro om en bunad ville ha hjulpet i India?

Påtrengende markører blir i det hele tatt dårlig mottatt:

– Da jeg tok trikken forleden dag var det en mann som angrep en kvinne med niqab. Han skrek til henne at hun ikke hørte hjemme her. Ingen grep inn. Alle bare så på, sier Rakia Bihi (24).

Tilnærmingen røper ingen større eleganse, men han er ikke desto mindre inne på noe sant: Niqab hører ikke hjemme i Norge.

Andre erfaringer bærer bud om grov uhøflighet, eller i beste fall en uhyre klønete tilnærming til det å bryte isen:

Diakite fullførte nylig masterstudiet i filosofi, og er en aktiv foredragsholder. Etter et foredrag han holdt i høst, kom det en person bort etterpå og sa han var veldig veltalende og intelligent – til å være afrikaner.

– Jeg får ofte høre at jeg er så intelligent – til somalier å være. At jeg lukter så godt – til somalier å være. De roser meg som om jeg er et unntakstilfelle som er annerledes enn de andre somalierne som bare går på NAV, sier Amira Ibrahim (27), som kom til Norge som femåring.

Men opplever ikke mange uansett bakgrunn å bli gjenstand for uhøflighet uten at VG gjør noe nummer av det?

De opprinnelige nordmennene har alltid blitt fortalt at de ikke skal skjære alle over én kam. Det skal ikke spille noen rolle om store deler av en diaspora som den pakistanske er med på å svindle staten for milliardbeløp, eller om hver femte irakiske innvandrer er tatt for lovbrudd: Man skal ikke generalisere. Men gjelder det ikke den andre veien også? Er det ikke tross alt et flertall av de opprinnelige nordmennene som oppfører seg ordentlig?

Andregenerasjonsinnvandrerne spør når de blir norske nok. Men når blir de opprinnelige nordmennene bra nok for dem?

De grove tiltalepunktene mot de opprinnelige nordmennene er ikke flere enn at alminnelig nysgjerrighet kommer med i synderegisteret:

– Det verste er at det får deg til å føle at du ikke hører hjemme. For eksempel når folk spør meg hvor jeg egentlig er fra. Hvor lenge skal jeg ha stempelet som flyktning? Jeg er fra Larvik.

Svaret på dette er politiske utopi-prosjekter:

Alle fire etterlyser en ny, felles forståelse av det å være norsk.

Sorry altså, gutter og jenter, men dette er ikke blant de tingene man kan vedta.

Dette med at folk spør om ens opphav, er så forferdelig at VG også har latt temaet bli behandlet i en egen sak, hvor dette utlegges som subtil hverdagsrasisme: Det fremheves at man er annerledes.

Men det er altså et faktum at etterkommere etter innvandrere er litt annerledes. Hvorfor skal dette være et tabu? En etterkommer etter yours truly kan også ha trekk som skiller seg fra de fleste i omgivelsene og som blir bemerket, uten at dette avstedkommer avisoppslag eller beskyldninger om hverdagsrasisme.

Selv om man av og til får litt lyst til å be folk om å ta seg sammen, er det egentlig ikke disse fire unge menneskenes feil at VG lar dem fremstille også livets kjensgjerninger som hverdagsrasisme.

Problemet er snarere at avisen lar dem spille offerrollen. Hvorfor gjør den det? Man får inntrykk av det handler mest om en kampanje. Det er ikke lenge siden Aftenposten offentliggjorde lignende portretter. Man skulle tro de ønsket seg at kongens tale i Slottsparken i fjor høst ble satt på repeat til evig tid.

Hva skal denne kampanjen være godt for? Å gjøre nordmennene enda mer resignerte overfor den flerkulturelle ideologien? Når blir vi egentlig selvpiskede nok? Hvis det var noen gjensidighet i alt dette, ville nordmennene også innta offerrollen. Har ikke de også krav på et slags safe space, noe de kanskje trodde de hadde i form av et land?
 

selvpisking
 

Målet er tilsynelatende å vedlikeholde en skamfølelse som hindrer nordmennene i å sette foten ned for den flerkulturelle overkjørselen. Det er derfor det er så viktig å komme med et stikk til Sylvi Listhaug hver gang:

Diakite påpeker at Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug sitter med mye av definisjonsmakten til å legge premissene for hva som regnes som norsk, og hva som ikke er norsk.

– Hvis Listhaug spiller på en tankegang om at det er «oss» mot «dem» er hun med på å fremmedgjøre og stigmatisere oss som er nordmenn med en minoritetsbakgrunn som trekkes i to retninger, sier han.

Selv kan han snakke om minoritetsbakgrunn, men en ser helst at vi andre ikke spør nærmere etter den bakgrunnen. Slik lærer folk seg å holde kjeft. Men tankene lever sitt eget liv.

 

VG