Kommentar

Nasjonalfølelsen sitter fortsatt dypt hos mange. Det ser man hver gang noen prøver å tukle med 17. mai. Men for kulturredaktør i Dagsavisen, Hege Ulstein, er dette utslag av en motbydelig nasjonalisme. Hun langer ut mot 17. mai-komiteen i Oslo som har sagt nei til fremmede lands flagg i toget.

Det er sjelden å se en så rabiat «idealisme». Ulstein går langt i å henge rasiststempelet på dem som bare vil ha norske flagg i 17.mai-toget.

Hva representerer 17. mai? Vil vi at dagen skal stå for smålighet, innsnevring, regelrytteri, fremmedfrykt og nasjonalistisk tvang? Eller vil vi at den skal bety åpenhet, tillit, sjenerøsitet, variasjon og mangfold? Skal det være en liten eller en stor dag?

Hvilket Norge ønsker vi å feire på nasjonaldagen? Et helhvitt «Norge for nordmenn»-land, eller et mangfoldig land med mange kulturer? Som har forstått at det er en forutsetning for vellykket integrering at det ikke bare greit, men helt naturlig, å føle seg hjemme i mer enn én kultur på en gang.

Vestlige land preget av velferd og overflod har frembrakt karrieremennesker som forakter folkelige følelser som nasjonalisme. De er hevet over nasjonalfølelsen og ser ned på den. Jeg har sjelden sett det så klart uttrykt. Ulsteins kommentar oser av forakt for vanlige mennesker, for kollektivet, for nasjonen. Hvis noen gjør motstand mot hennes versjon, er de per definisjon rasister. Man kan se av kommentarene at leserne føler seg kraftig provosert. De må minne henne om at dagen er Grunnlovsdagen, ikke en feiring av det fargerike fellesskap.

Ulsteins utfall er et noe naivistisk uttrykk for holdninger og meninger som finnes hos de nye kondisjonerte. De merker at nasjonaldagen feirer et fellesskap ikke alle har samme følelse for. Slik må det være når fremmede kommer til landet. Men ikke for Ulstein og hennes likemenn: De vil oppheve denne nasjonalfølelsen. Men dermed går de til angrep på nasjonal historie og tradisjon.

17. mai stikker dypt: Det er historie, undertrykkelse, fattigdom, krig, geografi og en kristen arv vevet sammen et uløselig hele. Det er feiring av dette fellesskapet, av Loven som som la grunnlaget. Et fellesskap er ikke noe man kan trylle frem. Men det blåser Ulstein i. Hun og hennes likemenn mener fellesskap er noe man kan proklamere. Det gjorde man også i det gamle Sovjetunionen. Det fungerte ikke spesielt godt.

For å vinne debatten må hun karikere motstanderen. Men språkbruken avslører. Hun blir kvalm av nasjonalromantikken.

Skal barna som går i 17. mai-toget i Oslo tvinges til å vifte med forskriftsmessige norske flagg, eller er det ok at de bruker flagg fra andre land, også?

17. mai-komiteen har svaret. Barna har vær så god å holde seg til det nasjonalt korrekte på nasjonaldagen. Til nød kan de bruke det samiske flagget eller FN-flagget. Prøver de seg på noe annet, risikerer de å bli kastet ut av toget.

Dermed er det satt en ganske motbydelig grunntone for årets 17. mai-feiring i hovedstaden.

For å bevise hva slags folk som vil ha en slik feiring, siterer hun fra de verste reaksjonene på Norsk Innvandrerforums nettside. Der kan kreti og pleti få avreagere. Men er dette betegnende for dem som vil ha en norsk 17. mai?

I Oslo har 35 prosent av elevene minoritetsbakgrunn. Norsk innvandrerforum foreslo denne uka at disse ungene kunne få lov til å vifte med flagget fra sitt opprinnelsesland i tillegg til det norske på 17. mai, hvis de føler for det. Blant annet for å vise at i Norge kan du bli integrert i det norske storsamfunnet uten at du samtidig er nødt til å vrake den kulturen som er en del av opprinnelsen din.

En vakker tanke som har blitt møtt med svært ulekre reaksjoner.

Ulstein toucher innom en virkelighet hun ikke tør utforske. Hun skriver at da kan iranske og irakiske og israelske og palestinske flagg vaie side om side. Hvor forløyet går det an å bli? Israelske flagg ville aldri bli tolerert i det flerkulturelle Oslo. Det vet hun godt, men hun idylliserer.

Ulstein vet like godt som leserne at det blant de 35% er mange som lever mentalt i Pakistan eller Somalia. For dem ville hjemlandets flagg være eksempel på hvor de egentlig hører hjemme. 17. mai har dessuten et innslag av kristen arv som gnisser, og introduksjon av utenlandske flagg vil være første skritt mot avnasjonalisering av dagen. Dette senser folk og gjør motstand. Men Ulstein tør ikke en gang innrømme problemet. Hun langer bare ut mot de selvgode «hvite». Hun er et eksempel på fenomenet rasistisk antirasisme.

Små barn av regnbuen