Kommentar

17 mai  2010 Karl Johansgate. Foto: evelinagustafsson@live.se   Wikipedia commons.

Hurra for 17.mai! Vår unike nasjonaldag med barnetog, festbord, bunader, norske flagg, fulle russ, og feiring av Norges frihet og selvstendighet. Og like sikkert som at prisen på uteserveringene eksploderer, så dukker debatten om fremmede lands flagg i barnetoget opp, og NRK satser tungt på sin årlige sending for å feire mangfold, multikultur og globalisme. Men det er jo ikke det vi feirer. Er det vel? Faktisk feirer vi det stikk motsatte. 

I andre europeiske land blir det sett på som vederstyggelig nasjonalistisk å lage store opptog hvor man veiver med landets flagg. Det hender utlendinger måper, men siden det er barna som går i opptog og ikke militæret, blir det altså helt greit. Det forandrer imidlertid ikke på utgangspunktet: 17. mai er en politisk markering. Det er en maktdemonstrasjon mot overnasjonalitet og union, for nasjonal trass, uavhengighet og selvstendighet. Punktum.

Flere hundre år med frihetskamp.

Feiringen handler i utgangpunktet om at Norge fikk sin egen grunnlov i 1814. Nordmenn var lei av å være en koloni under Danmark og fikk tilslutt løsrevet seg ved å gå i union med Sverige. Vi tok altså en svensk konge for å bli kvitt den danske konge. Og nesten 100 år senere tok vi en dansk konge for å bli kvitt den svenske kongen. (Norge brukte altså ironi i stedet for våpen for å frigjøre seg, er ikke det vakkert?) Og i hele denne tiden mellom 1814 og 1905 vokste 17.mai-markeringen som en protest mot svensk overherredømme. 

Det toppet seg i 1829 med med det famøse «torgslaget» i Christiania. Kong Karl Johan hadde lagt ned forbud mot den stadig økende nasjonale markeringen på 17. mai, og nå slo militæret til. Også året etter kom det til tumulter, men etter dette ga svenskekongen opp å stoppe den nasjonale feiringen. Etter hans død i 1844 ble det vanlig med borgertog og offentlige taler, og i 1870 kom det første barnetoget i gang, drevet frem av nasjonalheltene Bjørstjerne Bjørnson og Henrik Wergeland. I 1905 var Norge endelig ferdig med å være i union, og bastardflagget ble byttet ut med det som vaier stolt over landet i dag. Og her er en liten huskelapp til ung og gammel, og særlig de som skal holde 17. mai tale: 

Våre nasjonale helter var nasjonalister.

Hvis man svever i villfarelsen om at Bjørnson og Wergeland var inkluderende globalister, så er man helt på viddene – på kladdeføre, med tuppeløse ski og trinseløse staver. Disse gutta var kompromissløse patrioter og nasjonalister som hatet unionen med Sverige. (Selv om de anerkjente nødvendigheten av en forsvarspakt mellom nordiske land mot prøysserne. (Rart hvordan trusselen alltid kommer fra det området av Europa, ikke sant?) De drakk og bannet over «sildesalaten» som de kalte unionsflagget. Bjørnson skrev til og med en nasjonal sang om denne lange kampen for uavhengighet, som fortsatt synges hver 17. mai. Problemet er at  nesten ingen forstår innholdet lenger: Den handler ikke om å omfavne det globale, unioner eller multikultur. Tvert om. Den handler om århundrer med kompromissløs kamp, krig, strev, offer og drøm for uavhengighet – mot overnasjonalitet, unioner og fremmed tvang, for et fritt, stolt og selvstendig Norge for vårt eget folk og kultur. Mange ga livet sitt for det. Ikke glem det! 

Så, når Håkon VII tok mottoet «Alt for Norge» i 1905, så var ikke det en festtale, eller et hult og tvetydig liksom-løfte. Dette var ikke en konge som sa «det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører.»  For er du norsk og vil at Norge skal tilhøre deg, så må du også tilhøre Norge. Det er samfunnskontrakten. Ferdig diskutert. Håkon VII satte Norge først, for det krevde et frihetssultent folk. Norges selvstendighet, frihet og uavhengighet var hans ansvar, og han var en mann for sitt «nei» når den tyske rikskansleren forlangte lydighet i 1940. Nå har Norge politikere som kappes om å si «ja» til den tyske forbundskansleren, og kan ikke få Norge tilbake inn i en union fort nok. Disse politikerne burde ikke feire 17 mai. De har ikke «Alt for Norge» i hjertet. De snylter på festen, for å gjøre den til en markering for deres politiske agenda. Det er ikke greit, men de er ikke de eneste som prøver seg:  

Et konstant press for å gjøre 17. mai til en globalistisk fest. 

Gjennom mange år har statskanalen NRK laget store 17.mai sendinger fra land og strand rundt som i utgangspunktet var i tråd med det vi faktisk feiret: En nasjonal selvstendighetsdag for Norge og nordmenn. Men i de siste årene har denne sendingen forandret seg: I stadig større grad står NRKs reportere og forteller om hvordan dette er en dag for utenlandsk inkludering, multikultur, åpenhet, globalisme, sosialisme og fellesskap på tvers av landegrenser. Det er løgn. Det er ikke det 17. mai handler om. Det er dessverre det alle de andre 364 dagene handler om. 17. mai handler om Norge. Bare Norge. Norge først og Norge fremst. Ingen andre og ingenting annet. Hvis man ikke tåler det, så bør man heller fire flagget og ikke feire 17. mai. Du kan heller feire 9. mai. Gå hjem. 

Når nedsnødde globalister hvert eneste år jobber for at alle lands flagg skal inkluderes i barnetoget, så forstår de ikke at dette også blir en politisk markering, som står i motsetning til vår feiring. Det er et forsøk på å kuppe 17. mai til noe det slett ikke er, og forhåpentligvis aldri blir. Disse kreftene står fritt å fritt juble for globalismen, unioner, innvandring, FN, internasjonalen, «world peace» og «frendens religion» 364 andre dager i året, så hvorfor må de markere sin agenda akkurat på Norges merkedag? Det er politisk. Dypt politisk. Utlendinger som føler de tilhører andre land, har sine nasjonaldager som de kan veie sitt flagg til, så hvorfor må de gjøre det på Norges nasjonaldag? Hvis man virkelig ønsker å bli en del av Norge og det norske, ja da burde man føle langt større trang til å veive med det norske flagget. Spar oss for global aktivisme på Norges nasjonaldag. Og en ting til: 

EUs herolder kan spare å dytte barn foran seg for å gjennomføre denne politiske historieforfalskningen. Det kan være fristende å si at de ikke skjønner hvilke krefter de lefler med, men dessverre: Det er nettopp det de gjør: De aksepterer nemlig ikke nasjonaldagens suverene nasjonale budskap, og ønsker å undergrave innholdet fordi de rett og slett ikke aksepterer tanken på suverene, selvstendige land med egne grenser. De aksepterer ikke nasjonale krefter i Norge. De respekterer ikke grunnloven vår, som nå stadig forandres i henhold til den mektige Euro-unionens vilje, og det gjennom triksing og uthuling av 3/4-flertallet som egentlig kreves. Og de gir fullstendig blaffen i at alt dette truer med å ødelegge både stemningen, festen, samholdet og innholdet i dagen. De har nemlig viktigere ting fore, og de innbiller seg at gode nordmenn vil finne seg i det til de har vunnet. Vil vi det, kjære landsmenn? Virkelig? Eller vil vi ha et Noxit? 

17. mai er ingen selvfølgelighet. 

Gjennom 1814 til 1905, fra 1940 til 1945, og fra 1972 til i dag har det nasjonale budskapet i 17. mai vært truet av krefter som ikke liker Norges suverene uavhengighet. Dette er medborgere som ikke forstår hva vi feirer, ikke respekterer historien, ikke forstår hva det kostet Norge å forbli både fritt og selvstendig, og ønsker å forme feiringen til sin egen politiske agenda, bare fordi det er så himla «tidsriktig». Det eneste man kan gjøre for å stoppe dem, er å minne patrioter om hvor sårbart dette lille pottitlandet faktisk er, og hvor lite som skal til før vi blir svelget opp og blir til ingenting blant de andre store. De store bryr seg nemlig ikke om Norge. De bryr seg bare om våre ressurser og rikdom. 

Globalistene kommer aldri til å gi opp denne kampen for union, uansett hvor galt det går for EU. De fortsetter snikinnmeldingen med tilpasning etter tilpasning fordi de tror det gavner Norge. Det gjør det ikke. Det undergraver Norge. De trikser og jukser med demokratiet for å få viljen sin gjennom, i landet hvor kanskje 80% sier nei til unionen. Og de mobber meningsmotstandere ved å hevde at å være nasjonalistisk er det samme som å være nasjonalsosialistisk. Men patriotisk nasjonalisme har ingenting med nasjonalsosialisme å gjøre.

Et Europa under tysk overherredømme klinger svært dårlig i norske – og mange andres ører. Det er unorsk, udemokratisk og uønsket. Derfor er kanskje 17. mai viktigere enn det har vært på flere tiår: 

Dette er festdagen for oss som er imot union og overnasjonalitet, ikke for de som ønsker denslags. Det er på tide å blir litt mer bevisst på hva vi feirer denne dagen: Vår selvstendighet, kultur, frihet, og nasjonale suverenitet i en verden som blir stadig mer globalistisk, grå, kulturløs, grenseløs, overtroisk, kaotisk og splittet. 17. mai er dagen for samling blant patrioter.  

Gratulerer med dagen! Og «alt for Norge» fra redaksjonen.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!

Les også

-
-
-
-
-
-