Kommentar

Fritt-frem-for-alle-andre-staters-flagg-leieren har fått så mye folkelig motbør i flaggdebatten at man går i forsvarsstilling bevæpnet med høystemt Nasjonalisme, Ibsen, 1905, Wergeland og Historie. Anders Heger i Dagsavisen kjører til og med nasjonalsangene frem i stilling, så fra nå av er det tydeligvis alvor. Det må det nødvendigvis bli når disse som er mot andre staters flagg i barnetogene på 17. mai ikke skjønner noen verdens ting.

Den for anledningen selvutnevnt barnslige Heger har selvfølgelig rett: merkedagens fødsel var revolusjonær, og selve 17. mai-markeringen var opprinnelig en politisk demonstrasjon.

Selve dagens fødsel, det vidunderlige antiautoritære og revolusjonære møtet våren 1814, dreide seg om å gå mot øvrigheten. Da Henrik Wergeland gjorde det til en demonstrasjons- og opposisjonsdag var det nettopp ved å trosse myndighetenes bestemmelser.

Motstanderne bør følgelig som et minimum forsøke å overse at et beklagelig faktum gjenstår uansett; den revolusjonære delen handler dessverre fremdeles om Norges selvstendighet som egen stat – ikke Pakistans eller USAs, om så markeringen enn var en politisk demonstrasjon i opposisjon til det meste. Det siste er en tradisjon Heger (og Dagsavisen) føler at vi bør opprettholde.

Jeg kunne ikke vært mer enig; i alle fall med tanke på hvordan demonstrasjoner i det multikulturelle Oslo ikke sjelden arter seg. Demonstrasjoner der noen provoserer i groveste laget ved å tillate seg å vifte med det israelske flagget pleier jo alltid å ende fredfullt, mener jeg å huske. Og hva er vel mer passende enn å medbringe stivpyntede små og store barn på en politisk markering som fort kan føre til konfrontasjoner? En bedre måte å feire dagen på enn at våre barn får bevitne altererte voksne gi uttrykk for sine politiske sym- og antipatier både muntlig og fysisk finnes vel knapt?

Sant å si ser jeg bare fordeler med Hegers iver etter å opprettholde en revolusjonær tradisjon på 17. mai, og det til tross for at det er et par ting som skurrer ganske mye i utgangspunktet. Som sammenstillingen av de to noe motstridende ordene revolusjonær og tradisjon, for eksempel. Men utsiktene til politisk bråk i et overfylt Oslo sentrum er selvfølgelig et mye bedre alternativ enn dritkjedelige sekke- og potetløp for barn og pappaer. Skal en dømme etter salget av Playstation-spillet Grand Theft Auto, så er det ikke til å komme fra at norske unger i det hele tatt liker vold mye bedre enn flagg og tombola. Så hvorfor ikke gi dem det på en ellers sivilisert festdag?

For å virkeliggjøre Dagsavisens lyserosa drøm om palestinske og israelske barn med hvert sitt flagg i skjønn forening – særlig nå som konfrontasjonene mellom Israel og Hamas er i ferd med å trappe opp igjen – kan det hende at vi attpåtil er så heldige å bli tildelt ekstra mye synlig politi i gatene på 17. mai. Det er en fordel for alle oss som ikke akter å bedrive lommetyveri eller annen kriminalitet den dagen, og masseoppbudet av uniformerte tjenestemenn vil i tillegg kunne gi mennesker fra politistater en kjempefin følelse av å være hjemme. Vi skulle ikke som gjestfri og mindre smålig nasjon ta den helt ut og utkommandere militæret til å passe på barnetoget på Karl Johan da? Det ville hjelpe de som i følge Heger vil «minnes andre landskaper, drømme om andre fellesskap, være stolt av annen arv, på den dagen som er vår». Mange av disse kommer tross alt fra stater der militært nærvær utgjør en stor del av både landskapet, fellesskapet og arven, så det skulle vel bare mangle at Wergelands Norge bidro litt til å dempe eventuell hjemlengsel?

Et mer smakfullt innslag på 17. mai vil for øvrig være et Hizbollah-flagg eller to med sitt eklatante fredsbudskap i. Noe mer vakkert og revolusjonært enn et maskingevær mot en norsk vårhimmel er det vanskelig å tenke seg. Dessuten bidrar det til integrering og felleskap, for under den fanen kan både Hizbollah og alle de som er Hizbollah nå, samle seg og skule stygt på små israelvenner.

Kan vi forresten håpe på at antiamerikanismen også har blitt såpass giftig her til lands at et amerikansk flagg vil provosere like mye som et israelsk, sånn at det forhåpentligvis utløser ytterligere politisk aggresjon under den Hegerske barnedemontrasjonen i Oslos gater?

Husk nå endelig på at vi ikke bare er een nasjon vi smaa en alen lange; vi er et multikulturelt mangfoldig samfunn, og vår forskjellighet bør selvsagt grundig understrekes ved så godt som enhver anledning. Jo oftere jo bedre, for det er visst bare ved å tydelig markere forskjeller vi kan greie å skape det nye, norske Vi`et man stadig etterlyser fra multikulturelt hold. Eller hvordan det nå er. Og da holder det nok ikke med hudfarge og nasjonaldrakter herfra og derfra, man bør også sørge for å vise hvilket land hudfargen og nasjonaldrakten – til sammen kalt mangfold – kommer fra. I det minste bør leder for det kommunale rådet for innvandrerorganisasjoner Akhenaton Oddvar de Leon bli fornøyd, for på denne måten får han endelig telt alle mangfolderne han ikke fikk telt opp under åpningen av den norske operaen.

Og mens vi er inne på åpninger: vi kunne ikke like gjerne organisere barnetogene som vi gjør ved OL-åpninger heretter da? Der går det alltid èn med et skilt der det står hvilket land de fremviste deltagerne kommer fra, og èn som bærer det aktuelle landets flagg i kjempeformat. Før toget setter kursen mot slottet kan inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen holde en inkluderende tale om hvor fint det går med integrasjonen og byggingen av det nye, norske fellesskapet, der vi for eksempel er mer opptatt av hva som binder oss sammen enn det som skiller oss.

En annen uforutsett, men riktig heldig bieffekt av å opprettholde et markant, selvpåført og insisterende skille vil selvfølgelig være at – for å nevne en tilfeldig valgt avis: – Dagsavisen i etterkant kan publisere artikler opp og artikler i mente om nordmenn som er så gufne og sneversynte at de stadig tenker på innvandrere som innvandrere og ikke som innfødte landsmenn (og kvinner). Dessuten om hvor utrolig kjip den sære, norske dem- og oss-tankegangen er. Det er ikke så lett å finne på noe å skjelle ut majoriteten for, hvis det er det man tror. Og har noen for eksempel tenkt på hvordan det skal gå med tolerante, kosmopolitiske skribenters og øvrige meningsfellers selvbilde hvis man plutselig skulle slutte å understreke alt som faktisk skiller dem og oss, og i stedet begynne å understreke det vi har felles?

Nei, det er ikke lett å være en Anders Heger i det smålige og absurde Norge i disse dager. Det er så fryktelig flaut at noen tar selve historien til inntekt for sitt syn, må vite:

Jeg må tilstå at jeg famler litt etter adjektivet for å beskrive dette. Men jeg lander på «pinlig» (etter å ha forkastet «skammelig» og «latterlig»). Pinlig, først og fremst fordi man ser ned, litt flau, når noen tar selve historien til inntekt for sitt syn, og det uten å ha giddet så mye som å lese baksiden av historieboka.

Pinlig berørt forklarer han derfor for alle barna som vi får tro regelmessig leser Dagsavisen:

Vær klar over dette, barn: Henrik Wergeland ville ha vært den første som bar pakistansk flagg opp Karl Johan. Og han ville gjort det i kjærlighet til Norge.

Det er historien sin det! Herr Wergeland bekjempet aktivt og suksessfylt den beryktede jødeparagrafen, så det spørs vel hva han ville ment om blant annet den aktive og suksessfylte antisemittismen vi ser avslørt av den for noen provoserende tilstedeværelsen av jøder og israelske flagg i Norge anno 2008. Han hadde neppe regnet med at konfliktene i Midt-Østen og resten av verden skulle flytte til hans revolusjonære Norge med tiden og gå i tog sammen heller. Og hvordan skulle han kunne det? Ignoranten visste jo ikke en gang om Pakistan i sin levetid. Men for all del; selveste Henrik Wergeland hadde altså helt sikkert vært enig i Hegers synspunkt, dersom han da ikke hadde gått hen og dødd i 1845 – 102 år før Pakistans og Israels tilblivelse.

Avslutningsvis tror jeg det er best å forkaste den linjen jeg hadde tenkt å skrive om at noen faktisk så – og ser – på Heger-helten Wergeland som en ellevill og rabiat nasjonalist. Det kan vi ta opp en annen gang. Akkurat nå holder det vel lenge med å se for seg bildet av en av verdenshistoriens største Norgesentusiaster som viser sin kjærlighet til Norge ved å svinge flagget til et ustabilt militærdiktatur.

Men fra Hegers revolusjonære hold lyder det feiende flott:

Den som orker å sette seg inn i saken, vil se at både Wergelands og Bjørnsons strid for dagen mer enn noe annet handlet om å bryte de kommunale instrukser for syttendemaifeiring. Nitten fem, nitten førr, hver gang den virkelig betydde noe, var det ved å være mot.

Visst var det slik. Og det synes åpenbart Anders Heger er helt supert. Det synes jeg også.

Bortsett fra når det innebærer at noen er mot Hegers og Dagsavisens syn på andre lands flagg i barnetoget på 17. mai da. Skulle det være tilfelle, så er det å være mot bare pinlig (i stedet for forkastede «skammelig» og «latterlig»). Det får jo være måte på opposisjon også – spesielt fra kreti og pleti som tar selve historien til inntekt for sitt eget synspunkt når man tillater seg å være mot noe Anders Heger synes man skal være for!

Mer pinlig, skammelig og latterlig kan det ikke bli på denne 17. mai`en i hvert fall. Ikke på den neste heller, antagelig.

Dagsavisen: Off. godkj. barnlig hyllest

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også