Så står vi altså her igjen, rett foran Norges store dag: 17. mai. Dagen da vi feirer Grunnloven, friheten og det faktum at vi er nettopp Norge.

En dag som for mange av oss vekker en dypfølt stolthet over det landet våre forfedre bygde, og de verdiene de kjempet for. Men i dagens politiske landskap, hvor grensene viskes ut og tradisjoner utfordres, ja, selv det å vifte med flagget kan visst provosere, hva betyr egentlig 17. mai nå?

Historien er klar. 1814. Eidsvoll. En grunnlov som la grunnlaget for et fritt og selvstendig Norge. En nasjon bygget på visse prinsipper, visse verdier. 17. mai-feiringen, med barnetog, flagg, bunader, korpsmusikk, det er selve sinnbildet på nasjonal stolthet og fellesskap. Det er en feiring av vår historie, vår kultur, vår frihet. Og det er en feiring som, i sin tradisjonelle form, er helt fantastisk.

Men så ser man seg rundt. Man hører stemmer som mener at 17. mai må «inkludere» mer, at den må gjenspeile «mangfoldet». Og ja da, Norge er et land med folk fra mange bakgrunner. Det er et faktum. Men 17. mai er ikke en generell feiring av «alle», uansett hvor de kommer fra eller hva de nå måtte identifisere seg som. Det er en spesifikk feiring av Norge og vår grunnlov.

Forsøkene på å vanne ut denne betydningen, på å gjøre den til en slags intetsigende fellesfeiring som tømmer dagen for sitt historiske og nasjonale innhold, er bekymringsverdige.

Når det blir snakk om at flagget kan være «ekskluderende», eller at bunaden er et symbol som må «moderniseres» for å tekkes en eller annen særinteresse, da er vi ute på et farlig sidespor.

17. mai er en dag for å heise det norske flagget høyt, med stolthet. Det er en dag for å bære vår nasjonaldrakt, bunaden, med verdighet. Dette er symboler på vår identitet, og det er ingen grunn til å beklage at vi feirer nettopp denne identiteten på vår nasjonaldag.

Det er en skam hvis vi, av frykt for å bli kalt nasjonalister av de mest ihuga woke-aktivistene, lar oss kneble og blir redde for å feire 17. mai slik den skal feires, som en feiring av Norge. En feiring av den frihet, det demokrati og den rettsstat som våre forfedre sikret oss, og som vi har en plikt til å verne om og gi videre.

Ja, vi bor i et flerkulturelt samfunn. Men det betyr ikke at vi skal tømme vår nasjonaldag for dens særnorske innhold.

17. mai er dagen da nordmenn feirer Norge. Punktum.

La barnetogene fylles av norske flagg. La bunadene vises frem med stolthet. La sangene handle om fedrelandet og friheten. La 17. mai være en dag for Norge, uten unnskyldninger.

Vær stolt av Norge, og vis det 17. mai!

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!