osebergskipet

I disse 200-års tider, er det mange sterke stemmer som gjerne vil understreke at Norge er et politisk prosjekt. 

I bakgrunnen kan vi skimte en konstruktivistisk og progressiv ide om den menneskelige vilje som former sin verden ad viljesanstrengelser og politiske vedtak, og bevegelsen går opp mot sola. 

Hensikten med å poengtere at nasjonen ble aktivt smidd til det den er, er selvsagt å berede grunnen for det nye Norge: Slik man i 1814 vedtok å lage seg et Norge, kan vi i dag omdefinere nasjonsbegrepet slik vi lyster og dermed skape et nytt Norge. Materiens rolle er redusert til å la seg forme av Viljen. Piece of cake. The world is my oyster. 

Det mangelfulle i denne forestillingen, er at den ikke tar høyde for at en nasjon i bunn og grunn ikke hviler på politiske vedtak, men på at man har noe organisk til felles. Når dette organiske mangler, som vi ser rundt omkring i verden, så er resultatet kiv og krig. 

Norge er ikke primært politikk. Norge er det som transcenderer politikken: fjellene, fjordene, det store eiketreet i den fasjonable hagen til Gahr Støre, det forblåste krattet på Finnmarksvidda, folket, tradisjonene, væremåten, genene, humoren, luktene, fordommene, maten, religionen, særegenheten, smaken, språket, de tusen ting man ikke setter ord på – Norge.

ANNONSE

Hvis du vil, som politiske aktivister alltid har ønsket, redusere spontane menneskelige fellesskap til politiske kamporganisasjoner, har du begitt deg inn på en vei som ufravikelig vil bety nasjonenes ødeleggelse, ikke fornyelse. 

De med det konstruktivistiske synet, peker på hvor mye politikk som ligger bak samlingen av Norge. Og det stemmer. Politikk er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Noe mer trengs – det sammenfallende organiske. Norge eksisterte på en måte før Norge ble samla. Hadde så ikke vært tilfelle, ville Norge måtte forbli et imperialistisk prosjekt holdt sammen av en sterk sentralistisk militærmakt. Om Norge av i dag hadde opplevd 365 dager uten sentralmakt, tidvis en forlokkende tanke må jeg medgi, hadde ikke nasjonen opphørt å eksistere ett eneste sekund. 

Hadde Nord-Norge derimot vært befolket av sorte muslimer, Midt-Norge og Vestlandet av gule buddhister og Øst- og Sør-Norge av hvite protestanter, kan du Politik machen så mye du vil, en slik konstruksjon hadde svaiet i sammenføyningene ved det minste vindpust. Og den ville naturlig og over tid blitt til tre separate nasjoner.

”For at vi skal elske vårt land, bør landet vårt være til å elskes.” Påstår Per Edgar Kokkvold.

Det skal ikke mye kritisk refleksjon til for å se svakheten i Kokkvolds posisjon. For når er landet egentlig elskelig? Når det fører krig i Afghanistan? Når det overvåker politiske avvikere? Når det ikke følger opp bekymringsmeldinger om forsømte unger? Når det sender jøder til KZ-leire? Bedømt ut fra den idealiserende posisjon som Kokkvold inntar, er Norge aldri elskelig.   

Hver gang vi har en regjering jeg ikke liker, som fører en politikk jeg ikke kan utstå, skal jeg da nekte å feire 17. mai? Skal mine politiske motstandere oppføre seg likedan? 

Skulle vi ikke elsket Norge under krigen fordi det offisielle Norge da samarbeidet med Nazi-Tyskland? Tvert i mot viste det seg at Norge ble elsket enda høyere nettopp da. Det er nasjonen man elsker, ikke regjeringens politikk. Og ikke noe individ personifiserer nasjonen bedre enn Harald V. Ikke på grunn av mannens lysende intellekt eller strålende åndelige kvaliteter, men som følge av embetet han bekler, som minner oss om noe som finnes bortenfor politikken og smålig uenighet. Den del av nasjonen og tilværelsen bak de syv blåner.  

Sett fra et konservativt, jeg får lyst til å si organisk synspunkt, argumenterer Kokkvold ytterst merkverdig når han sier ” Men vi har mye å være stolte av, kvinnefrigjøringen for eksempel”. 

Mener Kokkvold for alvor at vi bør gå i 17. mai toget fordi vi er glade for kvinnefrigjøringa? Er du glad for kvinnenes emansipasjon, homobryllup og flerkultur, kom deg da ut i toget. Synes du derimot det har blitt for mye av både det ene og det andre, hold deg da hjemme. Er det dit vi skal?

Dikotomien mellom patrioten og nasjonalisten som Kokkvold stiller opp, fremstår som tatt ut av ei barnlig billedbok fra 70-tallets Norge. 

Som nasjonalist har jeg ingen problemer med å se feil og mangler ved det norske, jeg er ingenlunde en blind tilhenger av alt norsk – at nasjonalismen skulle gjøre meg selvtilfreds, fremstår som en uempatisk påstand. Tvert imot, det er for alvor etter at jeg stod frem for meg selv som en nasjonalist at jeg opplever meg på kollisjonskurs med mye av det man forventer at en god nordmann skal mene og tro.

Da jeg var en god sosialdemokrat og internasjonalist var jeg langt mer ukritisk til det som skjer innenfor Norges gjerde enn som konservativ nasjonalist. Det sistnevnte er p.t. hardt arbeid, det førstnevnte er rævdilting.

Det går fint an å være en sjåvinistisk anti-sjåvinist. En internasjonalistisk nasjonalist. Når Kjell Magne Bondevik ønsker at Norge skal bli en humanitær stormakt, så fremmer han nasjonalistisk selvgodhet som paradoksalt nok kommer i en internasjonalistisk innpakning. Jeg tror mye godt om Norge – men at vi har så forbanna mye å lære verden, nei, det har vi ikke. Både vi og verden skal være glade for at det ikke er mer enn vel 4 millioner av oss. Stakkars vår klode om det hadde vært 40 millioner norskinger. Det hadde ikke vært nok kriger og elendighet til alle Hilde Frafjord Johnsoner og Erik Solheimer – inflaterte ego med trang til å forkynne.

La det ikke være noe tvil: Også humanistene har en lengsel etter økt Lebensraum – for deres «hjertesaker», som KrF kaller det. 

Vi elsker landet, ikke politikken, vi elsker jorda, fjellene, fjordene, viddene, åkrene, folket, tradisjonene, væremåten, humoren, luktene, utsikten, særegenheten, språket – summen som gjør oss til Norge. Det organiske.

Og som i ethvert kjærlighetsforhold, så er det et tydelig element av irritasjon, også. Over det sure været, den sidrumpa væremåten, dårlig service, den sløve språkføringa, den nevrotiske egalitarismen, manglende høflighet fremmed i mellom, at det beste man kan si om kongen er at han er «folkelig». Ja, putt inn det du vil. 

  1. mai er ikke 1. mai – det er ingen politisk kampdag. Men 17. mai er på ingen måte uten politiske implikasjoner. Denne dagen feirer vi ikke den frie pakistanske nasjon, ikke den frie eritreiske nasjon, ikke Fourth of July, ikke Flaggans dag – vi feirer den frie norske nasjon. Et folk. Ikke en befolkning. En nasjon fri til å bestemme som den selv vil, sånn eller sånn. Og når det norske folk har sagt sitt om hvordan det vil ha det i sitt hjem, så har resten av verdens folk og nasjoner det med å leve med det. Vi bestemmer i vårt land, som de bestemmer i deres. 

Vi ere en nasjon vi med, selv vi som ikke deler progressive idealer. Og vi har samme rett til å kalle oss gode nordmenn, vifte med flagget og spise is og pølser i sola eller snødrevet.

Til lykke med dagen.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629