deringenskulletruatnokonkunnebu

En søndagsmorgen for veldig mange år siden hadde far og jeg som vanlig stått opp før de andre. Han gjorde morgengymnastikk mens jeg leste. I bakgrunnen spilte radioen norsk folkemusikk; slikt hendte oftere den gang enn i dag. Far lyttet og bemerket mellom bøy-og-tøyene: “Den som ikke skjønner at det der er ekte norsk, han er det noe galt med!” Jeg følte det samme, men unnlot å si noe, for jeg var ennå i den alderen da man helst ikke vil være alt for enig med sin far.

I det jeg skriver dette et halvt århundre senere står enda en 17. mai-feiring for døren. Svært mye har skjedd, ikke minst hva synet på det “ekte norske” angår, mye som ingen kunne forestille seg mens Norge ennå var i etterkrigsmodus. Noe av det vi da tok for gitt, er igjen truet. Mye er blitt bedre, bevares, men annet er blitt verre og atter annet er bare … annerledes. Jeg vil reflektere litt over nettopp den nasjonale dimensjonen, hva den i dag betyr og hvorhen den mon er på vei. Det blir synsing naturligvis, men hva annet kan det bli når man ser inn i sin private krystallkule og forsøker å skimte fremtiden bak planet der fortiden ble til nåtid?

Det er hverken ubevisst eller tilfeldig i temasammenhengen at de to ordene i tittelen begge har utenlandsk opphav: latinsk og tysk. De som later som om vi nasjonalkonservative patrioter lever i den villfarelse eller innbildning at det norske er skarpt adskilt fra alt utenlandsk, “dytter oss en mening på hvis dårskap enhver kan forstå.” Selvfølgelig har alt fra norsk språk til matvaner til meninger til måten vi feirer jul på utviklet seg i stadig interaksjon med omverdenen; ingen tror noe annet, i alle fall gjør ikke kloke konservative det, så la nå den stråmannen hvile i fred.

ANNONSE

Vi kan i sammenhengen likegodt ta for oss også stråmann nummer to, de lett triumferende påpekningene av at det ikke finnes noe som er “den norske essensen,” intet “Norges-gen” hverken i biologisk eller kulturell betydning som alene er nødvendig så vel som tilstrekkelig for å stemple noe som norsk. Neivisst, noe slikt finnes ikke, i alle fall har aldri jeg sett det og heller ikke lett etter det. Eksistensen av en slik essens ville vært meget overraskende, for å si det mildt. Men denne innsikten betyr så visst ikke at ord som “norsk” er meningstomme, alternativt kan gis hvilken mening som helst. Her er det vi skal holde tungen rett i munnen for å skjønne hva vi snakker om, for å innse hvilken virkelighet som skjuler seg bak begrepene.

Nasjoner og nasjonalitet, som Norge og det norske, er i all hovedsak emergente, ikke essensielle, fenomener. De blir til når elementene får samvirke over tid etter å være stokket sammen på en bestemt måte, skulle man kunne si, som når dansk språk blir til ved én bruk av alfabetet og norsk ved en annen bruk av eksakt samme. Ingen av språkene, og heller ikke nasjonalitetene, kan fullt ut reduseres til sine bestanddeler, altså bokstavene som i disse to alfabetene er identiske. Hverken Kierkegaards eller Ibsens språk er “nothing but” sine bestanddeler. Helhetene er vide mer enn enkeltelementene, en innsikt som vulgærreduksjonister – og dem er det forbausende mange av – har vanskelig for å tilegne seg.

Men blir ikke innen dette tankesettet alle grenser nasjoner imellom umulige å trekke opp, omtrent som forskjellene mellom skrevet dansk og norsk “tunga” kan være ubetydelige, så små at de ikke er til å oppdage for andre enn spesielt trente? Jovisst, men slik er altså virkeligheten, og ingen har rett til å forlange at denne skal være så enkel at man kan ordne den i meningsfulle kategorier uten en viss innsats. En nasjon er, i motsetning til den folkerettslig mye mer firkantede enheten staten, eksempel på en “lodden mengde” eller “fuzzy set,” altså mengder med uklare avgrensninger. Men igjen: Slik er det bare at verden er, det aller meste av den, den som ikke svarer til de idealiserte formene som kan konstrueres med linjal og passer eller lignende hjelpemidler. At grensen mellom hull og groper eller mellom berg og fjell ikke er hogget i stein, «pun intended,» gjør ikke begrepene meningstomme. Man kan forvente seg mye av verden, men krever man at den skal være enkel og lettfattelig, så øver man vold på virkeligheten.

Men la nå dette begrepsmessig vanskelige ligge, la oss heller se på hvordan holdningen til nasjonale symboler og adferdstrekk arter seg i samtiden. Jeg vil trekke frem et par observasjoner jeg mener er informative, og så kan hver især finne sine egne eksempler på det samme eller stikk motsatte. Dette er et område der det later til at nær sagt alle meninger er mulige.

Tilsynelatende er dagens norske ungdommer langt mer internasjonale enn vi i min generasjon var det, både hva gjelder kontakt med andre land og kulturer og på andre måter. Ordet tilsynelatende kan forresten godt fjernes; det er utvilsomt at samtidens unge eksponeres langt bredere for fremmede kulturer både direkte og indirekte. Men gjør dette dem mindre nasjonalsinnede? Kanskje i sum, men sammenligningen er langt fra entydig.

Se blant annet på bruken av bunader på 17. mai og andre festdager nå sammenlignet med før. Bunad har status, de er ettertraktede og anses (med rette!) som vakre, og dét ikke bare av unge kvinner, men også unge menn. Alt i alt er holdningen til plagget mer positiv i dag enn noen gang før, og de unge er stolte av historikken og tradisjonene plagget representerer og formidler. Ikke minst når de er i utlandet – hvilket dagens unge og velutdannete ofte er, for deres hjemland er så ubetinget en integrert del av verden – ønsker de å markere sin norskhet og Norge ved å bruke festplagget når anledningen byr seg. Av deres utenlandske venner og venninner omfattes dette med interesse samt gjerne også ofte med en lille smule misunnelse hos dem som ikke selv har lignende eller like sterke tradisjoner. Hva annet kan dette oppsvinget i bunadsinteresse reflektere enn et aspekt ved økende nasjonal bevissthet?

Under mange år var interessen for å gå i norske fjell og utmark synkende, noe som mest gamle holdt på med. Dette har endret seg i det siste, unge er mer og mer å finne på hytter langt fra folk følgende i tidligere generasjoners fotspor. Som for bunadtrendens vedkommende er det et adferdsmønster som særlig gjør seg gjeldende hos de ressurssterke; for dem gir ferie i norske fjell klart mer “cred” enn tilsvarende i sol, varme og rus på billige strender. Det er ikke urimelig å se også dette i et nasjonalt perspektiv, for kjærlighet til og respekt for eget lands natur er i aller høyeste grad en del av de fleste patrioters holdning til mangfoldet i tilværelsen.

Endringstendensen jeg mener å se i de to eksemplene kan selvsagt problematiseres. Ikke minst kan mye annet trekkes frem og tolkes i andre retninger som allerede nevnt; livsfenomenene er mangslungne og kan vris og vrenges slik at de passer det egne synet i dette som i de fleste spørsmål. Men jeg velger å legge vekt på følgende sannsynlighetssammenheng: I og med at kontakten med fremmede kulturer er blitt så mye mer påtrengende enn før, tillike i det som er vårt eget land, så vil mange reagere med det motsatte av likegyldighet overfor egen historie, egne tradisjoner og vaner, tvert imot vil de vektlegge og verdsette disse mer enn før. Også dette er utslag av relativt lettforståelige reaksjonsmønstre som gjentatte ganger er observert opp gjennom historien. Nordmenn besitter anlegg for slike i minst like stor grad som andre.

Når det egne, det nasjonale, utfordres eller trues, så reagerer mange med å slutte rekkene og forsvare hjem, bygd, by og land, mentalt så vel som fysisk. Dette er en allestedsnærværende refleks, en respons på fare av det ene eller andre slaget, noe som sikkert finnes nedfelt i den menneskelige hårdvaren, i vår biologi. Hadde vi ikke hatt en slik evne til å skille mellom selv og ikke-selv som del av arven fra utallige generasjoner forfedre, så ville vi ikke vært her, så krasse er biologiens sammenhenger. Vår blotte eksistens vitner om en betydelig grad av suksess over generasjonsgrensene, igjen og igjen, og vi røper manglende innsikt i systemets treghet og motstandskraft om vi ikke innser hvor robuste vi har mulighet for å være i livskonkurransen.

Når så er sagt, så dreier dette seg selvsagt om responser som åpenbart er gjenstand for omfattende miljømessig modulering, for bevisst så vel som ubevisst påvirkning fra omgivelsene og den egne, frie viljen. Vi er i stor grad vår egen lykkes smed både som individer, familier og på gruppenivå, inklusive som nasjoner. Ansvaret i så måte endrer seg livet igjennom, det er generasjonsavhengig.

Selv har jeg blitt minnet om dette på mange måter, men ikke minst gjennom egne barns argumentasjon i de mest ulike sammenhenger. “Men det er jo tradisjon,” påpeker de og mener derved åpenbart å ha levert et vektig argument. De har rett, og tyngden i logikken er både intuitiv og har stått seg mot ettertanke. Ikke alt som gjøres av tradisjon, er best, men noe er det og mye er bra. Alt annet like, så leder “change” – president Obama får ti cent for lån av ordet; det kan jo være kjekt å ha noe å falle tilbake på når man går i pensjon – oftere til noe verre enn til noe bedre. Sagt på en annen måte, så har tradisjoner i det minste bestått testingen av tidens tann; da kan det neppe være helt ille det de står for, og ofte er det velprøvde også velfungerende. Blant annet dette er det evolusjon handler om, og det ville vært velsignet om flere forstod sammenhengen.

Kanskje synes vi ikke at det er mye til bidrag vi leverer i det daglige, vi gamle, men rollen som tradisjonsbærere skal ikke undervurderes når unge læres opp til å bli patrioter på nasjonens vegne. Vi kan og skal ikke tvinge på andre, heller ikke på barn og barnebarn, vaner og preferanser som de ikke selv står inne for, men svært mye kan overføres gjennom eksempelets makt. Å gå fjellturen som farfar gikk i barndommen, eller å bake den kaken som etter tradisjonen skal krone 17. maifeiringer i familiens skjød, er eksempler på slike små gjerninger som kan ha langtrekkende konsekvenser. Slik skapes aktiv arv. Alle monner drar, ikke minst i det godes tjeneste. Å bygge en nasjon er et evighetsarbeide der mange bidrar over lang tid og der ikke minst vedlikeholdet krever sine menn og kvinners tålmodige innsats mot nedbrytende krefter. Når vi yder vår skjerv, hver på sitt vis, skal vi gjøre det med frimodighet og en grunnleggende optimisme, for igjen er trøst å finne i at det vi i dag har, det er produktet av sterke menns og kvinners innsats før oss. Evolusjonen inngir minst like mye håp som det motsatte, også hva angår unge menneskers evne til å ta over forgjengernes verdier og ansvar.

Noen har bedre øre for språk og musikk enn andre, men slikt kan delvis oppøves. Det som kanskje oppleves uvant eller vanskelig tilgjengelig i begynnelsen, bent frem direkte uvakkert i noen tilfeller, kan man komme til å like om trening og innsats legges ned. Det samme gjelder nasjonalt gehør. 17. maifeiringer er en viktig del av innskolingen for å gjøre unge mennesker til gode nordmenn. Treningsvariantene er utallige, men kjærligheten til og respekten for nasjonen knytter dem sammen.

Det viktige er at så mange som mulig gjør en innsats, hver på sitt vis. Skjer det i ekte kjærlighet til landet, så vil forsøkene under ingen omstendigheter være forgjeves uansett hvordan fremtiden for våre etterkommere måtte bli. Vi skal gjøre det vi kan for å hjelpe dem, men gradvis må de selv ta over. Slik er livsstafetten, og stabilere tradisjon finnes ikke. Noen vaner er så tungt biologisk funderte at vi alltid vil ha dem hos oss samme hva menneskene måtte finne på av underligheter.

 

 

Bilde: Oddgeir Bruasets serie Der som ingen kunne tro at nokon kunne bu, rørte ved en streng hos mange nordmenn etter det opprinnelige, enkle og ekte. Det er som det tyske Heimat.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629