Kommentar

Med Barack Obama har USA fått en president som representerer nasjonens høyeste idealer: lojalitet, offervilje, arbeidssomhet, pliktfølelse, mot, og mest dyrebart av alt: tro. Tro på nasjonen, på fellesskapet, på at det er en kontrakt ikke bare mellom lederne og folket, men også mellom folket og Gud; at det å holde idealene i hevd er en forpliktelse overfor Gud. At ingenting blir til noe uten at Gud står oss bi.

Det er ord som europeerne ikke lenger tør ta i sin munn. På drøyt 60 år har vi mistet troen. Selv om hundretusener stupte for å bekjempe nazismen, har vi mistet troen. Det er ufattelig.

Det er dette USA og Obama kan lære oss, hvis vi tør ta det til oss. Vi trenger ikke kopiere amerikanerne, vi har skatten nedgravd i vår egen historie. Den er ypperlig uttrykt i de to salmene: Gud signe vårt dyre fedreland og Fagert er landet.

Vil Gud ikkje vera bygningsmann,
me fåfengt på huset byggj.
Vil Gud ikkje verja by og land,
kan vaktmann oss ikkje tryggja.
Så vakta oss, Gud, så me kan bu
i heimen med fred og hyggja!

Disse salmene uttrykker essensen av norsk kultur mye bedre enn den tunge, nasjonalromantiske Ja, vi elsker. Det er ikke sentimental romantikk over de nynorske salmene, det er noe barskt – slik naturen er barsk og folket ble barskt av slit. I et slikt «klima» veier man ordene. Man tar ikke munnen for full. Slik har det vært helt siden norrøn tid. Hvor er de tomme ordene kommet fra som fyller det offentlige rom? Er det ikke slik at det folk egentlig mener går som en underjordisk elv, og at bare den som har kontakt med folk, vet hva den sier?

En målestokk på hvor lavt de skvaldrende klasser har sunket, var det ynkelige angrepet på motstandsbevegelsen. Det finnes en helt annen kontekst for den samtalen enn den historisk-kritiske, som er berettiget nok, men som Erling Fossen ikke viste tegn til, og det er den patriotiske. De som drev motstandskampen var patrioter, patrioter for Norge, for nasjonen, for frihet – akkurat de idealer som Obama og USA står for.

Det er ikke alltid myter skal knuses. Myte er ikke ensbetydende med usannhet. Menneskene trenger myter for å leve, og hvis mytene lever, er det fordi de rommer noe sant.

Motstandsbevegelsen under krigen er det siste eksemplet vi har på nasjonal patriotisme, på mennesker som satset alt. Vi trenger disse idealene, disse eksemplene i vår tid, og jeg tror det er derfor folk går mann av huse for å se filmen om Max Manus. De vil gjerne ha noe å tro på.

Jeg tror tiden er overmoden for en patriotisk renessanse av den typen amerikanerne uten å rødme omfavner.

Det største hinderet er 68-generasjonens forakt for nasjonalisme, paternalisme, autoritet og Gud, og en påfølgende generasjon som måtte bli ironikere. De kunne ikke tro på noen ting.

Men som det er sagt: den samme generasjonen som rev alle gudebildene, henfalt selv til dyrkelsen av de mest blodtørstige gudebilder: Mao og Pol Pot.

Utemmet

68-generasjonen hadde ikke så stor makt, men den har hatt stor kulturell makt. Den hogg over en tråd og brøt en kontinuitet, slik at vi nå skammer oss over å være norske i en stor brusende betydning. Vi har bare lov til å være det på en smålåten, kjedelig måte. En sosialdemokratisk, utjevnet måte. Men slik er ikke den norske patriotismen. Den vil bruse som en Vestlands-foss, den har noe vulkansk i seg, og det er dette som mangler i vårt selvbilde: å få lov å ta i bruk de store ordene, ett som tilsvarer vår villskap. Det pene, pyntelige passer oss ikke. Vår kjærlighet til landet har noe sterkt og vilt i seg, som naturen. Hvor kjedelig er ikke det som sies? Kan man forvente at nye landsmenn skal bli begeistret for dette?

Kanskje de ville fått langt mer respekt for en nasjon som turde å ri som Peer Gynt langs Besseggen?

Vi er blitt dobbeltmennesker. Vi later som vi er nasjonale og kosmopolitter, men er ingen av delene, fordi vi ikke våger å være oss selv.

Det er det amerikanerne tør. De tør å tro. Det er troen som er nøkkelen. Det er ikke en privat bekjennelse vi snakker om, men tro på det beste i nasjonen, på eksemplene og på verdiene, og disse vil ha en nasjonalreligiøs bakgrunn.

I vår tid med mange nye kulturer kan en nasjonal patriotisme være det som fenger. Den virker ikke ekskluderende hvis den er tydelig og tilgjengelig. Ærlighet, offervilje, lojalitet og sannhetssøken går aldri av moten, er ikke lokal: det er universelle aspirasjoner. De har selvsagt en lokal forankring; vi befinner oss i Norge, nye landsmenn vil forstå det. Det er vår historie, men vi inviterer dem til å være med og forme fremtiden. Det er et fellesskap og fellesskapet krever, det er noe vi må strekke oss etter.

Festen er over

Når Obama vekker historien til live og minner om forfedrenes oppofrelse, er det nettopp fordi dagens situasjon krever oppofrelse. Festen er over. Det er den også i Norge, selv om regjeringen gjør alt for å overbevise folk om at det ikke gjelder oss. Det vil være den sikreste veien til å bli akterutseilt. I den økonomiske krisen vil bare de beste overleve. Derfor trengs det en mindre dominerende stat og mer oppfordring til individuelt entreprenørskap.

Noe av det mest slående med Norge er den spirit av individualisme som finnes på grasrota, og det kjedelige, byråkratiske, overregulerte som finnes på toppen. Her er det også grunn til å minne om nye landsmenn som er vant til å klare seg selv: Men selv de mest initiativrike får beskjed om å vente på løyver og bevillinger. Det er en total turn-off.

Samfunnet handler om spirit. Det er en sammenheng mellom brusende patriotisme og et samfunn som lar individer med initiativ slippe til. Det er dette som er nøkkelen til USAs suksess, og amerikanerne kommer til å klare det igjen.

USA har ikke bare fått en president som tror, de har også fått en intelligent, ung president, en representant for det 21. århundre. En achiever.

Har vi det her hjemme? Jeg får ikke øye på noen. Når jeg skrur på norsk TV, er det søvndyssende langsomt. Det er de samme menneskene som sier de samme tingene. Formålet er å berolige, stenge inne virkeligheten, ikke plumpe uti og bli våt. Slik blir man en taper.

Denne sammenhengen mellom patriotisme, individualisme og økonomisk fremgang er selve nøkkelen til et dynamisk samfunn. Det er mye i norsk kultur og historie man kan dra veksler på, og som fremdeles finnes. Vi liker folk som snakker rett fra levra, som vil ha resultater og stiller krav. Dagens la skure-politikk er en oppskrift på fallit, og vi vet det.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også