Kommentar

For noen år siden møtte jeg Daniel Pipes på Penn Station i New York. Det var flere tiår siden jeg hadde vært i USA. Å stige på t-banen ved Newark og synet som møter en når en stiger ut av Penn stasjon var og er overveldende.

Pipes snakket om forskjellen på USA og Europa. I Europa har vi nasjonalisme, i USA patriotisme. Nasjonalisme er knyttet til territorium, mens patriotismen er basert på ideer.

Jeg lyttet, og trodde jeg visste hva han snakket om. Men det er når tankene blir levende historie at man forstår dem innenfra.

Europa har foretatt en bevegelse som gjør den gamle nasjonalismen antikvert, og åpner for en amerikansk patriotisme, basert på ideer.

Hva slags ideer?

USA har som motto: E pluribus unum. Ut av mange – én.

Det er essensen av USA. Hvordan kan europeerne omgjøre dette til noe de kan anvende?

Patriotisme er noe europeere ikke helt tør vedkjenne seg: å være stolt av sitt eget, dyrke frihet og individualitet.

Patriotisme og frihet er uadskillelige. Men den europeiske samfunnsmodellen er stort sett basert på dyptgripende statlig kontroll. Velferdsstaten innebærer overgivelse av frihet til staten.

På Oslo Freedom forum var det en taler som forklarte hva økonomisk frihet virkelig betyr: for at staten skal ha økonomisk kontroll må den ha kontroll med de ikke-økonomiske områdene av livet. Det er denne avståelsen av selvråderett som har skjedd gradvis og umerkelig i Norge. Pappa stat har en finger med i det meste og det er blitt like naturlig som været. Kulturminister Hadia Tajik vil opprette et fond for gravende journalistikk. Hun forstår ikke at kombinasjonen gravende journalistikk og statlige penger er en selvmotsigelse. Andreas Wiese forsøkte å forklare henne det, men hun parerte med at det er et uavhengig styre som skal bevilge pengene. Uavhengig av hva og hvem?

Da programdirektør Per Arne Kalbakk lovte bot og bedring etter rom-saken, sa han at NRK i fremtiden skulle lytte til de som fremførte «sunn» kritikk. Hva er «sunn» kritikk for monopolet NRK?

Den norske modellen har latt staten og det offentlige overta så store deler av de ikke-økonomiske områdene at folk flest ikke forstår hva frihet er.

Derfor blir også nye landsmenn et fullbyrdet faktum, ikke et valg.

Tar man valget ut av hendene på folk fratar dem muligheten til å forme sine liv.

I den amerikanske modellen må folk integrere seg selv. Det er deres oppgave å bli amerikanere, velfungerende borgere. Under valgkampen i fjor høst benyttet jeg anledningen til å fritte drosjesjåfører i New York ut om deres livshistorie og politiske syn. Det var ikke bare én, men flere som imponerte, noen av dem dypt: de hadde greid det, de var blitt selfmade men, og noen viste også en forbausende høy politisk innsikt. Er det nødvendig å beskrive erfaringer med «norske» kolleger?

E pluribus unum, for at mange skal bli ett må det legges et visst press på den enkelte. Menneskene må ha muligheter, og de må ha press.

Menneskene bruker ikke mulighetene hvis det ikke ligger et press bak. Da går de heller på trygd. Men det er dette presset som er fraværende i Norge.

Dessuten må staten ha en stor stokk eller pisk. Det har US government. Ikke minst hva gjelder politi og rettsvesen. Jeg glemmer ikke skiltet på t-banen i New York: den som forulemper en tjenestemann risikerer syv års fengsel. Det tilsvarer drap i Norge.

Europeere snakker fine ord. Jeg plukker opp Herald Tribune og leser at amerikanerne er enda mer oppgitt og bekymret enn før over europeiske allierte som skjærer ned enda mer på forsvarsbudsjettene. Europa vil snart ikke være noen partner verdig navnet. Det er da man gripes av en følelse av at det er noe med europeerne, en uvilje mot å huske og handle.

Den koblingen sørger patriotismen for: hva hjelper det med ord hvis man ikke husker og handler?

I stedet har europeerne skapt seg negative bilder av amerikanerne, og føler at de står over dem sivilisatorisk.

Den europeiske nasjonalismen kan i dag bare fungere som en stammetilhørighet i en segregert verden. Den kan gi sammenhengskraft for de med felles historie og kultur, men er vanskelig tilgjengelig for de andre.

Det trengs noe som binder alle sammen. Det kan i mine øyne bare vare en liberalismen som setter individet og frihet i sentrum, og som avregulerer statlig makt, også over sinnene. Det en modell som gir individet stor frihet, mot at det integrerer seg og lærer seg kodene. Hvis ikke er det rett ut.

EU var ment å overgå den amerikanske modellen, men viser nå tegn på systemsvikt. Myke europeere tror at Obama egentlig ønsker å imitere dem.

USAs styrke er en individualisme som gir like muligheter og straffer de som ikke følger reglene. Den amerikanske modellen røper en større og bedre innsikt i menneskets natur, enn den europeiske som tror at menneskene er født gode.