The Beatles gjorde det OK å være hvit igjen, er en setning jeg har hatt liggende i bakhodet siden jeg leste den for mange år siden. Populærkulturen fra blues og jazz over til pop, rock og world music har betydd enormt for å utbre Vestens kultur. Den fikk Vesten til å virke moderne, til å være «in», det unge mennesker strebet etter å være en del av. Hva definerer en slik mote? Vanskelig å si. Det er hva imamer og predikanter fortvilet ikke forstår. Hva som får menneskene til å tikke.

Barack Obama gjør Amerika «in» igjen. Han er rett mann til rett tid. Han forløser noe kulturelt, og det blir en politisk kraft. Obama snakker på vegne av The United States of America, og det er noe mer enn bare ord. Millioner av mennesker over hele verden kjenner noe spesielt når de ser Stars & Stripes. Det er en storhet de har savnet, og som Obama løfter til et nytt tidsriktig stadium. Han blir de unges president.

Dagen etter valget leser Obama Abraham Lincoln. Han har en «mission».

I Europa er the chattering classes reserverte til «missions». Etter valget snakket noen på radio om at Europa hadde brent fingrene på lederkultus og derfor holdt igjen. Denne kritikken kommer fra både høyre og venstre. Spørsmålet er ikke om en Obama er mulig i Europa ut fra hudfarge, spørsmålet er om en skikkelse som han er mulig ut fra tro. Europeerne tror ikke lenger.

Benekter

Det er det som ligger under denne reservasjonen. Europeisk elite stiller seg uforstående til den viktigste siden ved Obama, den som gir ham the mission, nemlig den nasjonale myten, som i USAs tilfelle også er universell. Troen på at alle mennesker higer etter frihet.

Gruppetenkning

Det liberale Europa omfavner bruddet med en diskriminerende fortid, men dermed betrakter de Obama bare gjennom rasebrillene, for det er der de mentalt befinner seg, utfordet som de er av nye minoriteter. De spør selvpiskende om en Obama hadde vært mulig i Europa, og ved å svare benektende kan de fortsette å piske seg selv.

Da går man glipp av hele poenget. Obama er stor fordi han overskrider inndelingen i grupper. Europa er i ferd med å falle i det hullet som bekrefter og inndeler verden i grupper, derfor blir ønsket om en Obama selvmotsigende.

Dermed kan Obama-effekten i Europa paradoksalt nok bli den motsatte av i USA. I stedet for overskride gruppetenkningen bekrefter man den. Man hyller idealer om likhet, uten å forstå at man beveger seg bakover, ikke fremover.

Selvforståelse og schizofreni går dårlig sammen. Resultatet blir stor forvirring.

Ambivalens

Obama tror. Tro gjør europeerne usikre. De snakker om at religionen har hatt sin gjenkomst og må få større plass. Men de kan ikke selv tro. Det er de andre som tror. Alt man gjør og sier er preget av denne ambivalensen. Man tilpasser seg noe man selv ikke forstår eller har trådt ut av, tradisjon og religion. Det er en nærmest schizofren tilstand.

Spagat

Et slående eksempel er generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Kristin Mile, som forsvarer hijab i politiet fordi muslimske kvinner ikke har noe valg: de må dekke seg til. At en svoren sekularist forsvarer religiøs tvang er hinsides. Men vi lærer oss til å godta paradokser og absurditeter. Burde vi ikke stanse opp og spørre: hva er det som foregår?

Røtter

Det merkelige med Europa er viljen til å inkorporere religiøs tro og partikularisme mens man selv ikke tror. Man tror hverken på Gud eller nasjonen. Nasjonalisme er blitt et fy-ord, fordi det historisk har religiøse røtter.

Men hva skal Europa da bygges på? Schillers «Ode til gleden» ved høytidelige anledninger holder ikke helt.

Skyldfølelse

I Norge merkes en ny nasjonalisme i begeistringen for bunad og 17. mai. Men samtidig torpederes dette av dårlig samvittighet. «Andre flagg er ikke forbudt,» het det i Oslo bystyres vedtak.

Obamas USA er særpreget fordi det finnes en patriotisme som er selvsagt, som man ikke skammer seg over. Og den tror på USA som den skinnende byen på fjellet, som kan gjøre noe godt for andre, som en verdi i seg selv.

I Europa forbindes nasjonalisme med høyresiden i mange land. I USA er også liberale patrioter. Dette forstår ikke europeere. Det er derfor de nå reserverer seg mot Obama og heller kaldt vann i blodet: forskjellene blir ikke så store, ikke i utenrikspolitikken i hvert fall.

Det beste i oss

Norge er spesielt fordi vi har en nasjonalisme som kan minne om den amerikanske patriotismen. Den er folkelig, religiøs-nasjonal, ikke-sekterisk. Men politikerne tør ikke mobilisere den. De tenker i enten-eller: nasjonalisme ekskluderer. Da vil vi holde nye landsmenn ute.

Dette røper sviktende selvtillit. I nasjonalismen finnes også trollet, bygdedyret, det innadvendte. Men man kommer ikke dette til livs ved å fornekte sin arv. Man må bekrefte det beste i tradisjonen og rykke opp det dårlige. Det er hva bonden gjør på sin mark. Kultivering. Men vi tør ikke lenger bekrefte vår identitet.

Resultatet er en stor og økende avstand mellom eliten og et folk som føler seg sviktet. Der hvor hjertet skulle vært er det idag et vakuum, og den tomme plassen fylles av mye rart.