Gjesteskribent

Vi kan ikke forstå valget av Donald Trump uten å se det i sammenheng med en økende splittelse mellom den liberale eliten og vanlige mennesker født i USA. Den samme splittelsen har oppstått i Europa. Vi ser virkningene av den i Storbritannia med Brexit, og i Frankrike med kollapsen av det politiske establishment og den gradvise fremgangen for Marine Le Pen.

Mediene bare forsterker denne splittelsen. Siden mediene stort sett er i hendene på kosmopolitiske og høyt utdannede mennesker, er de mer eller mindre blottet for sympati for folk som betaler de reelle omkostningene ved den liberalistiske politikken – de som «mister landet sitt» til globale krefter, og som er avhengige av den sentraliserte statens beskyttelse.

Hverken i USA eller Storbritannia bryr mediene eller politikerne seg lenger om arbeiderklassen, som de dertil åpenlyst forakter. Alle forsøkene folk har gjort på uttrykke bekymringene de har om innvandringen, globaliseringens konsekvenser for livene deres, samt utbredelsen av liberale oppfatninger om sex, ekteskapet og familien, er blitt avfeid eller hysjet ned. Disse menneskene, som er blitt avskåret fra en gammel livsform uten å bli tilbudt en ny, er faktisk blitt refset med grov og ubetenksom hån. Arbeiderklassen som er gjort arveløs, er i den liberale elitens øyne rasister, sexister, fremmedfiendtlige, homofobe og islamofobe.

Det er derfor mange som hadde tenkt å stemme på Trump, ikke ville vedkjenne seg sine hensikter. Anklager om «rasisme» er skremmende. De betyr at følelsene dine ikke bare er gale, men onde også. De merker deg som en utstøtt, som et utskudd uten noen plass i landets fremtid. Så du tier stille og holder følelsene dine hemmelige. Men følelsene er ekte likevel. Og hvis du får muligheten til å gi uttrykk for dem med stemmeseddelen snarere enn med munnen, så gjør du det. Jeg snakker ikke om den tause majoriteten. Jeg snakker om en foraktet minoritet – feilaktig foraktet, men like fullt foraktet, og som reagerer på forakten som alle andre: ved å gjemme seg for den. Det er derfor meningsmålingene var så gale: De bad folk om å komme ut fra skjulestedet sitt, men hvorfor skulle de gjøre det bare for å bli hånet?

Mange avskriver de overraskende valgene den siste tiden som et resultat av «populismen». Med det mener de appellen til følelsene hos folk utenfor den politiske prosessen, og fraværet av skrupler for hvilke følelser som vekkes. Det er naturligvis viktig å minne folk om forskjellen mellom representativt demokrati og direkte henvendelse til folket. Og med fremveksten av internett og sosiale medier er det unektelig sant at det vokser frem en «folkeavstemingskultur» som oppmuntrer til å omgå den politiske prosessen, for heller å slynge meninger og ønsker rett ut på skjermen. Det var på den måten Donald Trump kunne gå helt til topps i Det republikanske partiets primærvalg, til tross for en samlet motstand fra mediene, partiet og den politiske klassen.

Ikke desto mindre finnes det tider da det er nødvendig å henvende seg direkte til folket. Dette ble gjort i Storbritannia da folk ble spurt om de ønsket at landet skulle forbli i Den europeiske union. Spørsmålet hadde opphørt å eksistere for politikere og eksperter, som systematisk hadde unngått det. Den politiske klassen hadde gitt opp ethvert forsøk på å kontrollere masseinnvandringen fra Øst-Europa til vårt allerede overfylte land – en innvandring som har skapt krise i boligmarkedet, helsevesen og miljøvern, foruten radikale endringer i byenes utseende og elevmassens sammensetning i skolene. Likeledes hadde de også gitt opp ethvert forsøk på å opprettholde engelsk sedvanerett stilt overfor de stadig mer uansvarlige avgjørelsene i europeiske domstoler.

Som et resultat av dette kom identitetsspørsmålet i sentrum for folks oppmerksomhet: Hvem er vi? Hva holder oss sammen? Og hvem bestemmer? Holdes vi sammen av en europeisk prosess som innebærer en snarlig utryddelse av den nasjonale identiteten og våre suverene institusjoner? Eller holdes vi fortsatt sammen av våre skikker, vår politiske arv og vårt land?

Dette er de reelle problemstillingene, selv om politikerene som medlemmer av den liberale eliten helst vil ignorere dem. Det er ikke spørsmål som kan besvares av den politiske prosessen, siden de i likhet med alle andre identitetsspørsmål er prepolitiske. Det handler om første person flertall, om det «vi» som demokratiet bygger på. David Cameron og hans medarbeidere forsøkte å unngå spørsmålene om identitet ved å late som om folkeavstemningen handlet om økonomi: Er det best å forlate unionen eller bli igjen i den for å sikre den økonomiske veksten? Utrolige skremselshistorier ble spredt av næringslivseliten til støtte for regjeringens oppfatning. Vi må bli i EU for økonomiens skyld, hevdet de.

Det er sant at et lands stabilitet i stor grad avhenger av økonomisk vekst. Men landet er også avhengig av sosial tillit – en opplevelse av at vi hører sammen, og at vi vil støtte hverandre når det virkelig kniper. Sosial tillit kommer av felles språk, felles sedvaner, felles nabolag, instinktiv lovlydighet, samfunnsånd, prosedyrer for å løse tvister og klagemål, samt folks mulighet til å skifte ledere ved en prosess som er gjennomsiktig for alle.

Urbane eliter bygger tillit gjennom karrieretrekk, felles prosjekter, samarbeid på tvers av landegrensene, og det filosofen John Stuart Mill kalte «eksperimenter i det å leve». I likhet med aristokratene fra gammelt av danner de sine nettverk uten referanse til nasjonale grenser. De er i det store og det hele ikke avhengige av et bestemt sted, en bestemt tro eller noen bestemt rutine for å ha en følelse av medlemskap. Ved Storbritannias folkeavstemning om EU nølte de neppe noe særlig med å si ja til å bli igjen i unionen, ettersom den kun marginalt truet deres måte å leve på, om overhodet.

Men også i moderne tid er denne urbane eliten avhengig av noen andre som ikke tilhører den: Bøndene, fabrikantene, kleshandlerne, mekanikerne, soldatene og administratorene som er bundet til et sted og dets sedvaner i alt de gjør. Det er virkelig ikke vanskelig å forestille seg at disse menneskene høyst sannsynlig vil stemme annerledes i identitetsspørsmål enn den urbane eliten, som de ikke desto mindre trenger til å styre seg. Eksakt den samme konflikten kan beskues i USA – mellom kystbyenes eliter som vender seg mot utover mot verden, og arbeiderne i innlandsbyene som i kraft av arveretten anser USA som sitt eget land og hjemstavn. Både i USA og Europa blir den innfødte befolkningen derfor anklaget av eliten for et helt spekter av postmoderne forbrytelser, fra rasisme til islamofobi. Svaret har bestått i å minne eliten om at det finnes en første person flertall, et vi.

 

us-constitution-we-the-people
Foto: Depositphotos

 

En inkluderende første person flertall er et overskudd som skyldes samarbeid og tillit gjennom generasjoner. De som har ledet og inspirert EU-prosjektet, har forsøkt å skape en slik første person flertall ved hjelp av påfunn og subsidier, for samtidig å undertrykke de europeiske folkenes nasjonale lojalitet. Men det er nasjonaliteten, hjemlandet og den felles kulturen som definerer den ekte europeiske identiteten. Og det var den europeiske ideen om nasjonen som skapte den amerikanske identiteten også – for det var forsvaret av nasjonal suverenitet og sekulære lover i verkene av Locke og Montesquieu som inspirerte den amerikanske grunnloven.

Det forbløffer meg at så mange mennesker ikke forstår at demokratiet og den nasjonale identiteten til syvende og sist er avhengige av hverandre. Hvis det liberale prosjektet krever at vi skal fornekte dette og forestille oss et demokrati uten grenser og en global regjering uten nasjonal suverenitet, da er det liberale prosjektet dødsdømt. Kanskje er dette grunnen til at så mange nå snakker om at liberalismen «er på hell» og ser med et visst mismot på den nye situasjonen på begge sider av Atlanteren. For i sin klassiske betydning er liberalismen en vesentlig del av vår sivilisasjon. Det er grunnen til at vi har fred, toleranse, samarbeid og rettssikkerhet i Vesten, noe som finnes få andre steder i dagens verden. Det er derfor Europa og USA nå opplever en krise på grunn av masseinnvandringen av mennesker som har sett på smarttelefonene sine hva liberalismen tilbyr.

Nå er jeg altså ikke enig i de dommedagspregede spådommene fra USAs liberale elite. Jeg anser ikke valget av Trump som starten på noe slags barbarisk forfall i USAs politiske system, hvor immigranter vil bli forfulgt eller utvist, og religiøse fanatikere satt til å lede alle de store institusjonene. Jeg har tro på at den amerikanske grunnloven virkelig har oppnådd det den satte seg fore, nemlig et «styre av lover og ikke av menn», og at dette vil være rådende snarere enn den valgte presidentens defekter, hvor irriterende de enn er. Den amerikanske grunnloven vant tross alt frem mot Barack Obamas utspekulerte manipulasjon. Hans forsøk på å skape en sosialistisk velferdsstat ligger nå i ruiner, og det samme gjør partiet han var avhengig av for støtte til lovgivningen.

På den annen side lar det seg ikke benekte at innsettelsen av Donald Trump i den mektigste posisjonen i den demokratiske verden er en hendelse av stor betydning. Den er et klart bevis ikke bare på de nye sosiale medienes makt, men også på det faktum at folk som bruker disse mediene, er herdet mot vulgaritet, uvitenhet og narsissisme. I det store og hele ser de faktisk ikke på disse egenskapene som defekter, men som et bevis på at han er en av oss – en vanlig fyr som den politiske korrektheten ikke har redusert til ingenting med sin manipulasjon, en som kan si det han har på hjertet, og med det tale på våre vegne også.

Uansett hva den umiddelbare virkningen måtte være av dette, er det nokså sikkert at politikkens temperament og stil og i Trump-æraen vil bli tvers igjennom påvirket av Facebook og Twitter. Det vil ikke bli diskutert mye politikk som det tar mer enn 147 tegn å omtale, eller som ikke kan ledsages av en smilende selfie eller en uhøflig pekende finger. Vi bør imidlertid ikke lure oss selv. Det representative demokratiet gir over alt etter for en folkeavstemningskultur, og tanken om at avgjørelser tatt i vårt navn blir gjort av kvalifiserte mennesker som tar det fulle og hele ansvaret for sine feil, kan snart være en saga blott. Ikke gi Trump skylden for Facebook, men ikke stem på noen som anser Facebook som noe annet enn en katastrofe.

 

Artikkelen ble først offentliggjort i fransk oversettelse i Le Monde den 20. januar 2017. Denne oversettelsen til norsk er gjort med utgangspunkt i forfatterens engelske originaltekst, som han har vært så vennlig å stille til disposisjon. Document takker Roger Scruton for generøsiteten.