usa-faces

Noen få dager før presidentvalget i USA kan vi fastslå at kappløpet mellom Hillary Clinton og Donald Trump er altfor jevnt til at det kan utropes noen vinner på forhånd. Erfaringen viser at meningsmåling er en mindre treffsikker vitenskap enn for bare få år siden. Valget blir en gyser.

For den som lytter til toneangivende personer eller prøver å holde seg informert ved hjelp av hovedstrømsmedier, må dette fortone seg nær absurd. Nesten ingen fremtredende personer drister seg til å si at de foretrekker Trump, og det ser ikke ut til å være annet enn skandaler og negativ omtale i hans kjølvann. Likevel vil nær halvparten av velgerne stemme på ham den 8. november. En stor del av velgermassen er i utakt med en dominerende nasjonal og internasjonal offentlighet med sine medier, som med få unntak er ute av stand til å forstå disse velgerne, se ting fra deres synspunkt eller gi dem en stemme. Uansett utfall av valget er journalistikken en av dets største tapere.

Et resultat av dette er at nordmennene essensielt ikke forstår brede lag av befolkningen i landet som er vår viktigste allierte. Det er ikke nødvendigvis verdens undergang, denne vil snarere fortsette sin skjeve gang som før. Men blås i nyttebetraktningen: Er det ikke litt sørgelig, sånn på et rent menneskelig plan, ikke å være i nærheten å forstå hva som motiverer flere titalls millioner individer i vår egen kulturkrets?

ANNONSE

Vi vet ikke hvem de er. Kanskje er det spørsmålet en vei til litt større innsikt.

Ikke sånn å forstå at det ikke er blitt gjort forsøk. De dårligste forsøkene, som bør forbigås i stillhet, er velkjente: Velgerne er dumme, konspiratoriske, gale, fanatiske, hatefulle eller på andre måter sjuskete, og de stemmer på en mann som er like personlighetsforstyrret som de selv er. Et langt bedre forsøk handler om økonomi og arbeidsplasser: Tapet av industriarbeidsplasser har skapt en større underklasse, og Trump gir en stemme til disse glemte og foraktede «deplorables». Som fremfor alt er tildelt etiketten «sinte» – så de anses uansett som litt gale.

Dette er det sannsynligvis noe i, men det forklarer ikke Trumps oppslutning fullt ut. Om fattige i det såkalte rustbeltet av hele sitt hjerte gir Hillary Clinton, en representant for globaliseringen de har tapt på, et kjempemessig «fuck off», er ikke det nok til å skape spenning om valgresultatet. For selv om fattigdommen har økt og de økonomiske og sosiale forskjellene med den, har mesteparten av USAs befolkning det fortsatt rimelig greit. Undersøkelser peker da også i retning av at Trumps velgere jevnt over ikke har det dårligere økonomisk enn Hillary Clintons. Bill Clintons valgseier over George Bush den første ble forklart med «it’s the economy, stupid». En seier eller en god figur for Trump vil ikke kunne forklares på den måten.

Hos konservative medier i USA er det ingen mangel på alternative analyser som lyder langt mer plausible. Disse finner bare unntaksvis veien til Norge. En av dem som står for unntakene, er forfatteren Kaj Skagen, som er fast skribent i Dag og Tid. Den 28. oktober skriver han at arbeiderklassens krise på et vis smitter over på middelklassen, som er blitt mer pessimistisk og mener at landet er på feil kurs. Dermed føler middelklassen større avstand til politikerne, og gjør opprør mot den liberale elitekulturen. «It’s the culture, stupid.» Skagen illustrerer fenomenet ved å vise til årets store boksuksess i USA, «Hillbilly Elegy» av J. D. Vance, og fremhever dens skildring av industrikrisen i rustbeltet, som han mener skaper en identitetskrise hos arbeiderklassen uten arbeid.

Skagen har ganske sikkert fatt i noe viktig her. Men kan det ligge noe mer i det? Kan det være at det handler like mye om identitet som pessimisme – også hos folk som selv ikke er kriserammede, og at disse vel så mye stemmer for noe som mot noe?

Det er tvilsomt om «Hillbilly Elegy» ble en bestselger kun takket være elendighetsbeskrivelsen. Den ser ut til å ha rørt ved noe dypt hos folk. Boken forteller om en klassereise oppover som en familie gjør fra Kentucky til Ohio. De får en tid et mer komfortabelt liv, men noe mangler. De føler nostalgi for sine røtter. Kulturen de forlot i Kentucky, har et irsk-skotsk opphav, og den skiller seg fra kulturen i New England-statene. Den banjo-klimprende karikaturen til tross: Mon tro om det ikke også finnes noe tiltrekkende ved opphavet som vinner gjenklang i vår tid? Kanskje det har noe å gjøre med positive æreskodekser, som f.eks. kommer til uttrykk ved lojalitet, rakryggethet, uavhengighet og fravær av bullshit. Det er ikke egenskaper man assosierer med elitekulturen. Den er gjerne snobbete, hyklersk og forstilt, og livredd for å virke like harry som røttene til personene den består av.

Er det Trump eller Clinton som treffer en nerve hos folk som verdsetter bullshit-fri lojalitet? Svaret gir seg selv.

Også blant mennesker som etter sosio-økonomiske kriterier – adresse, utdanning, profesjon, inntekt – står eliten nærmere enn arbeiderklassen etter å ha gjort en klassereise, vil det være mange som ikke har noen følelse av at elitekulturen gir dem identitet. Et materielt godt liv som kan vedvare, javel, men ikke identitet – som har å gjøre med tilhørighet. Det kan være vanskelig å innrømme det, og ikke bare for amerikanere. Medlemskapet i elitekulturen er flyktig. Det er essensielt et spørsmål om å ha, eller i det minste etterstrebe makt, posisjon, penger eller andre former for status. Når dette opphører eller ikke betyr så mye lenger, er erstatningen for tilhørighet borte – og identiteten med den. Slik er det ikke med folkekulturen.

Den italienske USA-korrespondenten Mattia Ferraresi tar dette resonnementet til sin logiske slutt: «It’s the identity, stupid.»

Underforstått: Trump fremstår, med rette eller urette, som en amerikaner av gammelt merke. Derfor vil han få mange stemmer hos dem som har lengsel etter den modellen, hva enten de har gjort en klassereise oppover eller ei – og hva enten de er på tur nedover eller ei. Vance selv har ikke falt slik skikkelsene i boken gjør, men viser tegn til de samme følelsene. Det er godt mulig at de lengtende blir skuffet, uansett valgresultat. Men har Ferraresi rett i at det finnes en slik, for det meste taus, stemningsbølge? Kanskje den er ett svar på spørsmålet Samuel Huntington stiller med boktittelen «Who are we?».

For europeiske snakkehoder er veien fra slike observasjoner kort til å konkludere at det er fascismen som er i ferd med å våkne igjen – med Trump i USA, Le Pen i Frankrike og så videre. Det er ikke godt å si hva som får dem til å overreagere på denne måten. Er det fordi disse utsiktene oppleves truende for deres egen status? Ferraresi vil heller sammenligne Trump med Brexit. Et flertall av britene benyttet anledningen til å la sin identitet trumfe økonomiske konsekvenser, vel vitende om at utmeldelse av EU risikerer å være negativt i så måte. Hverken det gamle England eller det gamle USA ønsker å avskaffe seg selv.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629