Nytt

Det heter at amerikanere ikke liker revolusjoner, men det som er under oppseiling i Iowa kommer svært nær. I begge fløyer er det anti-establishment-figurer som utmerker seg.

Donald Trump leder 31 mot 24 prosent på Ted Cruz. Enda mer bemerkelsesverdig er det at Bill Sanders ligger bare tre poeng bak Hillary Clinton.

At disse to kandidatene har seilt opp sier noe om at amerikanerne er fed up. De er fed up av Washington, fed up av elitisme, fed up av en liberalisme som forbruker andres frihet uten å innrømme det, fed up av mediene som mer og mer avtegner seg som maktspillere med en egen agenda. Fed up av en president som er den mest liberale noensinne, men virker døv for grasrot-Amerika.

Bill Sanders appellerer til idealiastiske unge, og hans ærlighet stiller Clintons forstillelse i relieff. Hun lyver for åpent kamera, hun lyver selv når mediene sier at hun lyver. State Department sier at de er nødt for å holde tilbake 22 eposter fra hennes private server, fordi de har høyeste klassifikasjon og kan ikke offentliggjøres. Likevel sitter Clinton og sier at hun ikke har hatt hemmelighetsstemplede dokumenter på serveren. Hvor dum tror hun velgerne er?

Clinton risikerer tiltale under valgkampen. Det vil senke hennes kandidatur. Men allerede nå har hun loser skrevet med store bokstaver i pannen.

Sanders vil aldri kunne bli president, men han har fått frem de unge. Han har vist et nivå av disaffection, av skuffelse blant de unge. De er lei av politikk som er bare prat.

Hvem vil de stemme på hvis Clinton skulle vinne nominasjonen? Sanders sa om henne at hun fikk 600.000 dollar i honorar av Goldman Sachs bare i 2015. Goldman Sachs er det dirty ord for de unge. En kandidat som er cozy med dem kan aldri få deres stemme. Men hva med en milliardær?

Republikanerne har to kandidater i front som truer med å snu opp ned på Washington.

Denne reaksjonen har bygget seg opp over lang tid. Før ble det bare snakket om Tea Party-bevegelsen blant republikanerne. Nå er det hele feltet som er preget av anti-establishment. Jeb Bush, som representerer aristokratiet, ligger under 10 prosent. Denne bølgen har en symmetri blant Sanders’ velgere.

Mediene vil ikke forstå, i det minste ikke de vi har tilgang til i Europa. CNNs Hala Gorani spør en republikansk insider om han for et halvt år siden hadde trodd at Donald Trump ville ledet så overbevisende. Hva har skjedd? Men Gorani forstår ikke selv hva som har skjedd og hva det er uttrykk for. Mediene tør ikke gå ut mot velgerne. Hun undrer seg over oppslutningen – rundt en mann som kommer med anti-muslimske og rasistiske uttalelser («religion er rase»?), anti-feministiske, anti.LBT-holdninger. Adjektivene hagler. Det er tydelig at det er mangel på kutyme, på å følge de regler som mediene har innført, som journalister ikke kan godta. Det er definisjonen på opprør. Journalistene forsøker igjen og igjen å minne velgerne på hva slags person dette er. Det hjelper ikke.

Når Gorani gjentar: Hvordan er dette mulig? er det seg selv hun spør. Men hun vil ikke svare. Skulle hun gjort det måtte hun gått i rette med seerne og spurt: Hva går det av dere?

Det gjør europeiske medier, hele tiden. Hvis en politiker utfordrer makten slik Trump har gjort på høyre fløy blir han øyeblikkelig stemplet som fascist. I USA fungerer ikke det like bra. Marine le Pen måtte låne penger av en russisk bank. Det slipper Trump. Han står på egne ben. Han har dessuten en grasrot i ryggen bygget på amerikansk patriotisme. Det har ikke europeerne i samme grad. Følelsen av å være sin egen. Europeerne har gitt denne følelsen fra seg, til sentralmakten som sitter stadig lenger unna.

Europa har sin «Sanders» i Podemos, Beppe Grillo og det som var Syriza. Problemet med denne bevegelsen er at den har få alternativer. Sentrum-establishment bygger på bankene og en markedsøkonomi der noen har fordel. Det gjør også sosialdemokratiet. Hvordan skal de skissere en alternativ økonomisk politikk uten å spille seg selv utover sidelinjen?

Høyresiden har det lettere. Den handler om trygghet, om familieverdier, om stabilitet, om å ta tilbake kontrollen over egne liv. Det er konservatisme. Hvis en kandidat klarer å trosse medienes brennmerking av ham, og vise at det er mediene som er upålitelige og løgnaktige, kan alt skje.

Jo mer mediene forsøker å fremstille Trump som farlig, jo mer ser han ut til å vinne på det. Er det noe som skremmer mediene så er det reaksjoner de ikke kontrollerer og ikke forstår. At dette har noe med migrasjon og terror og gjøre, har de fått med seg. Men heller ikke mer.

They still don’t get it.

Men det gjør velgerne.

 

Mest lest