kittelsen-svartedauden

Norske mediers dekning av valget i USA har vært elendig. Jeg kan ikke huske å ha lest én  kommentar som våger å gå i dybden.

Lavmålet må være Nettavisens Roy Kvatningen som befinner seg i USA og presterer: Nazistenes favoritt nærmer seg valgseier i USA, med undertittel: I neste uke får USA enten sin første kvinnelige president eller en president som omfavnes av nazistene.

Flere lesere har bedt oss ta for oss denne kommentaren. Fortjener den det? Et slikt lavmål taler for seg selv.

Noen har sluppet den gjennom, og det er ikke første gang Nettavisen foretrekker rennestenen.

La oss minne om alle samfunnsstøttene som har sammenlignet Trump med Hitler.

En professor Kjetil Jakobsen presterer en kronikk i VG der han lurer på om ikke USA er:

Ødelagt av ytringsfrihetsfundamentalisme?

Donald Trump er en protofascist som ikke likner noen tidligere kandidat som de to store partiene noensinne har nominert. Det kan være at Trumps suksess er en enkelthendelse. Det er likevel vanskelig å komme fra at det amerikanske demokratiet synes truet av en alvorlig tillitskrise.

Norske debattørers hang til å bruke fascismebegrepet er et tegn på at ML-bevegelsen aldri har sluppet taket. Det minner om barns bruk av promp-bæsje-ord.

Det går fra Kvatningen til professor Ole Moen som har undervist i amerikansk historie ved UiO, men hvis verdensbilde ikke har plass for en Trump. Bruk av fascisme-ordet er en måte å si at man ikke kan forstå, ikke vil forstå. Likevel er det ham VG spør når de annonserer over tre sider at de skal brette ut Clintons mareritt.

ANNONSE

Politisk redaktør Hanne Skartveit skriver lørdag om Donald Trump – en farlig mann.

Lenger er vi ikke kommet. Skartveit har vært i Washington og snakket med John Bellinger som var juridisk rådgver for Condolezza Rice. Han har organisert et opprop blant 50 tidligere republikanske prominenser – mot Trump. Det hun glemmer å fortelle er hvorfor de er så sterkt mot Trump: Fordi han går til frontalt angrep på den politiske kulturen som har styrt USA de siste tyve årene. Den har favorisert en halvdel av landet og latt den andre i stikken. Norske medier ønsker ikke å snakke om at Hillary lover gull og grønne skoger til den halvdelen som hun og hennes parti ikke kommer til å løfte en finger for. Arbeidernes lønninger har stått stille siden 70-tallet. Når Hillary snakker mot «de rike» er det toppen av kynisme. Hun er selv ensbetydende med Goldman Sachs.

Denne siden av Hillary har ikke norsk presse gått inn på. De har bare beveget seg på overflaten av skandalene.

Hvorfor så skuggeredde?

Det er nærliggende å tenke at også Norge er blitt et fasade-demokrati. Man skriver om Hillary Clinton som om hun fremdeles var pre-Monica Lewinsky. Det er som om man foretrekker en verden hvor arvesynden ikke var kommet inn, hvor vi lever i en uskyldstilstand.

Hvis Hillary skulle bli valgt vil hun lede et USA i forfall, og det vil være et politisk forfall. Det sammenfaller med et forfall innen EU. Norske medier har ingen fortelling som forklarer hvordan denne nedgangen var mulig.

Utfordreren som er et svar på dette forfallet, Donald Trump, har de plassert i rollen som en ond, hvit, rik, sexistisk mann, en nazistene elsker, ifølge denne Kvatningen.

Har Norge virkelig fortjent disse mediene/journalistene?

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629