I dag, 6. januar 2022, er det et år siden den ulykksalige og sjokkerende stormingen av nasjonalforsamlingen i Washington, USA og de mest trofaste «Clinton-journalistene» i de mest Trump-hatende mediene bader seg i hendelsen.

Det er ingen som må hevde noe annet enn at angrepet på Capitol var et angrep på demokratiet, men det er grunnlag for å spørre hvordan amerikanske medier og norske medier fortløpende dekket valget i USA i 2016, 2020, Trumps fire år lange presidentperiode og har dekket tiden etter at Joe Biden tok plass i Det Hvite Hus.

Det finnes skremmende mye villedende informasjon, tilbakeholdelse av nyheter og fakta, og ensidig propaganda for Hillary Clinton, Joe Biden og demokratene i USA underveis, med tilhørende hets av republikanerne og Donald Trump.

Den type tendensiøs og løgnaktig journalistikk skaper misnøye og også hat.

Les også: Biden-familien solgte ut USA til Kina

Artikkelen fortsetter

Joe Biden og hans sønn Hunter slapp veldig billig unna hovedstrømsmediene i USA og i Norge knyttet til pengesaker fra Ukraina og Kina, samt til påstander om sextrakassering Biden sr. skal ha begått mot flere kvinner. Foto: AP Photo/Nick Wass/ NTB.

Gikk aldri etter ballen, men mannen

I Norge har vi NRKs Tove Bjørgaas, TV2s Fredrik Græsvik, Nettavisens Morten Ø. Karlsen og Aftenpostens Christina Pletten som de store katalysatorene av ensidig informasjon fra USA, sammen med NTB.

Felles for de nevnte norske journalistene er at de bruker de samme kildene fra USA som er tatt i å desinformere om forhold i USA-politikken.

I dette ligger det å holde tilbake nyheter og bruke sin nyhetsjournalistikk og kommentarspalter til å holde fakta skjult fra publikum om blant annet Hillary Clintons skitne triks og Joe Bidens eskapader.

Hillary Clintons «Russiagate» og «e-mailgate» vær nærmest fraværende i de mediene norske journalister henter sitt USA-stoff fra.

Forholdene rundt Joe Biden, som en mann som har vært opptatt av unge kvinner og har drevet påstått sexsjikane, er lite nevnt i norske hovedstrømsmedier, samt muligheten for at Biden sr. sammen med sin sønn Hunter har hatt økonomiske forbindelser knyttet til Ukraina og Kina.

Parallelt har man i spaltekilometer etter spaltekilometer, i radio- og TV-sendinger over flere år ettergått Donald Trumps skatteforhold, hårsveis, hudfarge og hans kones juletrepynt, for å sverte Trump mest mulig.

Når denne mediadekningen har bidratt til å drive fram gransking og høring uten at det har vært resultater i Trumps disfavør, har man startet på nytt igjen om samme temaer, men bare i en annen innpakning.

Mye av dette har New York Times, Washington Post, CNN og flere andre medier servert med anonyme kilder, og de norske journalistene siterer fortløpende fra slikt.

Lite spalteplass har vært brukt på å omtale hvorfor amerikanerne valgte bort Hillary Clinton og i stedet gikk for den totalt «upolitisk korrekte» Trump i 2016. Ditto lite spalteplass om Joe Bidens åpenbare svakheter.

Heller ikke vekst i arbeidsplasser under Trump og hva slagordet «Make America Great Again» egentlig innebar av tanker rundt næringslivets vekst på hjemmebane, stenging av grensene for ulovlig og kriminell passering, samt at Trump ikke ønsket USA involvert i flere kriger, men samtidig stod opp mot Kina, har fått positiv omtale i de nevnte amerikanske hovedstrømsmediene.

Følgelig er dette heller ikke omtalt i særlig grad av de norske journalistene og mediahusene de tilhører.

Heller ikke per i dag, når vi ser at Joe Biden har måttet kapitulere på en del av de initiativene Trump tok, ligger det noen erkjennelse i at Donald Trump kan ha hatt rett i flere av sine politiske saker.

Les også: Bidens kunststykke(r) – skandalene står i kø

Pressen: Et demokratisk problem av dimensjoner

Per i dag hevdes det at USA har «et splittet folk», og mange av de ovenfornevnte mediene, som før Trump ble valgt, mens Donald Trump var president og i tiden etter Trump, har valgt å rakke ned på ham og republikanerne i USA, fortsetter i samme spor.

Det er i de ovennevnte mediene i liten grad snakk om  Joe Bidens svake ledelse, som har gjort hans popularitet skammelig lav på hjemmebane ved sin woke-isme i alle retninger, Afghanistan-tilbaketrekningen hals over hode og at det fosser inn folk illegalt over Mexico-grensen etc etc, som kan ha bidratt til at amerikanerne er «et splittet folk».

Jeg blir minnet om hvor farlig denne ensidige formidlingen av informasjon er, når jeg leser Tove Bjørgaas sin kronikk i NRK i går med overskriften «Derfor er USA farligere ett år etter stormingen av Kongressen».

Man må være klar over, når man leser disse kronikkene i NRKs Urix at dette ikke er «nyheter», men en «kommentar», som er to ulike ting. Når man lager «nyheter» er det forventet at man forteller rett fram fakta, men i «en kommentar» er ordet fritt.

At NRK velger å skrive «Urix forklarer» uten å merke artiklene med «kommentar» er en finte, for å lure leserne til å tro at dette er noe annet enn at Tove Bjørgaas – som ensidig har drevet Clinton-vennlig propaganda fra USA før, under og etter valget i 2016, også notorisk har markert seg med Joe Biden-vennlig attityde, og at hun knapt kan kalles objektiv med alt grums om Donald Trump, som hun har levert.

Saken er, som i alle andre «Urix forklarer-saker», en subjektiv avlevering fra en av redaksjonens medlemmer om hvordan vedkommende oppfatter og tolker virkeligheten, og ikke «nyheter» der fakta serveres rett fram og upolert.

Når Bjørgaas skriver

«Mye har skjedd i USA det siste året, men det viktigste er at splittelsen har økt enda mer»

i ovennevnte kronikk, er det ingen refleksjoner rundt hva Joe Biden på svært kort tid har skaffet USA av problemer. Bjørgaas siterer selvfølgelig Washington Post, som er en av de mediene som helt ukritisk drev kampanje for Hillary Clinton og Joe Biden, mens de har hakket løs på Trump.

Bjørgaas skriver også

«Tre fjerdedeler av republikanerne sier altså fortsatt at de liker Donald Trump. Mange av dem tror på det mediene i sentrum og på venstresiden kaller den store løgnen.»

Jeg er ikke i stand til å bedømme hvor omfattende juks det var rundt valget i USA knyttet til konkret avleverte stemmer, og det tror jeg heller ikke Tove Bjørgaas & hennes kolleger der ute i «Biden-klanen» reelt sett kan, men at vi må kunne slå fast at det knyttet til valget i USA i 2020 er ingen røk uten ild. Dette synes nokså klart, granskingene og reaksjonene tatt i betraktning.

Det jeg imidlertid har notert meg er at det meriterte magasinet Time i februar i fjor omtalte «en sammensvergelse» mot Trump bak kulissene.

I denne sammensvergelsen lå altså amerikanske medier sammen med de formidable økonomiske kreftene, som var best tjent med at egne, gigantiske Kina-investeringer fikk være i fred, fremfor at arbeidsplasser skulle flyttes til USA der arbeiderne har høyere lønn og miljøkravene er strengere.

At venstreradikale woke-ister og finanspersoner fant hverandre på tvers av alle mulige skillelinjer er påfallende, men apparatet var stort og grundig lagt til rette, og det viste seg å fungere i praksis.

At valgresultatet i 2020 ble som det ble beskrives i Time-artikkelen også med at «valgmedarbeidere ble skolert opp», og i den sammenheng spyttet enorme finanskrefter inn penger for at skoleringen skulle være «politisk korrekt» så det monnet. Og det hele ble satt i scene for – som det heter i Time-artikkelen – «å redde demokratiet».

Les også: Norsk presse utgjør et demokratisk problem

Vi blir sinte, når vi blir lurt

Folk i USA ikke er dummere enn at de henter seg alternativ informasjon til mediene Bjørgaas, Græsvik, Karlsen, Pletten, NTB m.fl.  skaffer sitt ensidige materiale fra, dét er jeg rimelig sikker på. Derfor kommer også skepsisen til hovedstrømsmediene til overflaten, og det er ikke noen grunnløs påstand at mediene jobber ekstremt tendensiøst.

Hver eneste dag ser vi slik propagandajournalistikk, fordekt som nyhetssaker, i norske medier, og dessverre er det alt for få som har oppdaget realitetene foreløpig.

At folk i USA søker alternative nyhetskilder til NYT, WAP og CNN undres jeg ikke over. Hverdagen de lever i stemmer ikke med det de nevnte tre mediene formidler.

Slik er det også i Norge, og nettopp derfor tror jeg for egen del at folk i større og større grad skjønner at de norske mediahusene NRK, TV2, Amedia, NTB, Schibsted etc. ikke er å stole på, enten det gjelder USA-politikk, klima, innvandring, strømpriser og annet.

Hadde mediene i Norge, og for den saks skyld i USA, drevet med noe annet enn desinformasjon og kampanjejournalistikk, slik de vitterlig gjør på enkelte områder, ville den mye omtale «polariseringen» i samfunnet ha vært slipt ned.

Om det var «høna eller egget» i denne sammenheng, som forårsaket det Tove Bjørgaas og andre fra «Biden-klanen» tillegger Trump, vil sikkert de lærde strides om.

Og man må kunne spørre seg: Er det egentlig den ensidige dekningen av Trump-hat, woke-isme etc., som har skapt et splittet folk?

Jeg leser i norske hovedstrømsmedier at der tillegges Donald Trump det meste av skylden for «et USA på randen av borgerkrig» etc., men heldigvis er ikke folk dummere enn at de kan hente seg informasjon via andre medier enn hovedstrømsmediene.

Når vi skjønner at vi blir lurt, blir vi fly forbanna!

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.