Ditt syn på krigen avhenger av en rekke faktorer som du ikke har kontroll over. Først og fremst: Snakker mediene sant? Ikke i betydningen at alt de sier, er sant, men forsøker de etter beste evne å få frem sannheten? Jeg er redd svaret er nei.

Det handler selvsagt om at vi vet mye om hvordan mediene ikke bare pynter på virkeligheten, men fordreier den, og utelater store felter som blir liggende i mørke.

Dette gjelder i høy grad Ukraina.

Man kunne si: Alle veier fører til Ukraina.

Ukraina var et senter for Demokratenes korrupsjon. Hunter Biden opererte ikke alene. Biden senior dro over og truet med å holde tilbake en millard dollar hvis ikke presidenten avsatte landets riksadvokat, som var begynt å granske gasselskapet Burisma.

Energi figurer høyt på listen over Biden-familiens korrupte forretninger både med Ukraina, Kasakhstan, Russland og Kina. Biden-familien drev butikk i butikken med USAs sikkerhet som risiko.

Men det samme gjorde Hillary. Hun var utenriksminister da USA solgte 20 prosent av USAs uranforekomster til Rosatom via et canadisk selskap. Clintons tenkte større enn Bidens: Clintons fikk 120 millioner dollar i kickbacks.

Dette har Norge vært med på via Børge Brende. Brende vet godt om korrupsjonen Clinton-familien og Biden-familien har hatt befatning med.

Det er umulig ikke å oppdage korrupsjonen hvis du beveger deg i de sirkler som Brende har vanket i og er så tett på begivenhetene. Det betyr ikke nødvendigvis at Brende personlig beriker seg, men at han vet og visste, er nærmest uunngåelig.

Hvorfor er det interessant? Fordi norsk UD ga nærmere 700 millioner kroner til Clinton Foundation, og Norge ble således delaktig i Clintons korrupte nettverk.

Mediene har inntatt en ny rolle

Her kommer vi til et springende punkt: Hvorfor vet ikke offentligheten om dette? Noen har forsøkt å slå alarm, bl.a. Terje Tvedt. Men når det likevel ikke er blitt et tema, er det fordi mediene selv er blitt korrupte, både moralsk og politisk. De har gått inn i en helt ny rolle.

Aftenposten: Clinton-stiftelsen og det nye Norge

Det blir feil å si at de ikke vet. En journalistisk fotsoldat vet ikke. Men oppover i systemet er det folk som vet – for å kunne navigere.

Det vi har sett med Obama–Biden-regimene, er at de er blitt stadig mer hensynsløse. De bryr seg ikke om omkostningene, hverken for den demokratiske orden eller befolkningens ve og vel.

Biden-regimet er i ferd med å ødelegge rettsvesenet og likhet for loven i USA. Hvor mange artikler har du lest om dette i norske medier? Har du  overhodet sett noe av det? Nei, det har du ikke, for mediene har gått inn som agitatorer og forsvarere av Demokratenes versjon.

Dette er et parti som har gjennomgått en transformasjon de senere år. Dype samfunnsforandringer skjer over tid og trer frem politisk når de møter motstand. Det er Trumps fortjeneste at han fikk frem at det har oppstått en ny elite i USA som overhodet ikke bryr seg om middelklassen, duperer fattigfolk og behandler USA som et aktivum de kan disponere som de vil.

Alarmen gikk i de høyere kretser da de så at Trump fikk grasrota med seg – de som lever fra hånd til munn, og dem er det mange av i USA. De dør med kredittkortgjeld.

Derfor var Hillarys bruk av ordet deporables så avslørende. Disse menneskene hadde vært stemmekveg for Demokratene, eller de hadde sluttet å stemme. Nå var de i bevegelse, og Demokratene og the-powers-that-be ble engstelige.

Men denne maktkampen ser man ikke fnugg av i norske, svenske eller danske medier.

De snakker i stedet om høyrepopulisme, ytre høyre, hard right, høyreekstremisme og fascisme. De flyter over i hverandre; kjært barn har mange navn.

Man ser tydelig at for å slippe å snakke om reelle problemer som innvandring, multikultur, identitetspolitikk, demografiske endringer, nasjonale verdier, egen historie eller kristendom, snakker de om den farlige trusselen fra høyre.

De senere år har dette fremkalt metastaser inn i en ideologi – woke, som henger sammen med det grønne skiftet og begreper som ESG (Environmental, Social, Governance), ord som et norsk publikum knapt har hørt om, men dét er prinsippene norske store selskaper styres etter.

Hvor hører Norge hjemme i dette landskapet? Norge har hatt en viktig rolle fordi vi er så ufattelig rike. Men nå viser det seg at det ikke er vi, befolkningen, men staten, som er rik.

Strømprisen er beviset. Strømregningen er beviset: 9600 kroner i september går til lyspærer, matlaging og klesvask. Varmepumpa er ikke skrudd på, vi fyrer med ved. Mange nordmenn gjør det nordmenn er gode på: Vi sparer. Men når vi leser at Vedum sier at regjeringen ikke «har råd», men må spare – og samtidig vet vi at staten tjener 1700 milliarder kroner –, begynner et veldig ubehagelig budskap å gå opp for oss.

Det tar lang tid før det synker inn, men vi er på vei. Hva som kommer ut på den andre siden, vet vi ikke. Det vet ingen. Europa er på vei mot det ukjente, men vi aner det verste.

Nordmenn som kjørte gjennom Sverige, så når de var inne i Norge igjen: Mens de svenske veiene var mørklagte, lå veiene i Norge badet i lys. Nordmenn i Danmark så hva dyr energi betyr: mørke hus, enslige lys, som om ingen var hjemme.

«Normalisert»

Nå har Støre, Aasland og Vedum «normalisert» oss: Vi er blitt europeere, tvangsinnmeldt i en sentralisert kontinental kultur der makten flyter ovenfra og ned, og hvor folk på bunnen bare har å adlyde og lide.

Vi er vant til «noen har bestemt at», samt at «noen har snakket sammen». Nå er det imidlertid ikke på Youngstorget det skjer, men i Berlin, Brussel og Washington.

Det sosialdemokratiske fellesskapet er overtatt og innlemmet i et transnasjonalt imperium.

Nord Stream 1 og 2 blir en slags prøvestein: Vil befolkningen sluke versjonen om at «det er Russland» og samtidig forsikringen om at «ingen vet hvem som har gjort det».

Ett skritt foran

De som styrer informasjonsflommen, ligger hele tiden ett skritt foran befolkningen, som ustanselig blir tatt på sengen.

Washington Post-kommentatoren David Ignatius skriver spenningsromaner på si, og i en av dem – som handler om en ny CIA-sjef – skriver han at den som vil vinne, alltid må ta initiativet, flytte sin brikke først.

Ignatius gjorde dette i praksis. Han ble «operatør». Han skrev artikkelen som kompromitterte Michael Flynn etter at denne var blitt nasjonal sikkerhetsrådgiver for Trump. Han brukte sin posisjon i Washington Post til å legge en løkke rundt halsen på ikke bare Flynn, men flere andre, som den russiske akademikeren Lukhova. Ignatius konstruerte en romanse mellom dem. Begge var gift.

I den nye hybridkrigen er intet middel utelukket.

Demokratiske mekanismer kan brukes til å ødelegge demokratiet

Du aner ikke «hvem som snakker». Nylig ble Fiona Hill sitert som ekspert på Russland. Publikum fikk ikke vite at det var hun som introduserte russiske Igor Dansjenko til den britiske eks-agenten Christopher Steele. Dansjenko ble hans hovedkilde. Det var han som fortalte Steele om tissehistorien på Hotel Ritz i Moskva.

Da FBI intervjuet Dansjenko i februar og mars 2017, innrømmet han at det var sladder og fylleprat. Men likevel ansatte FBI ham som human source og betalte ham for det. Dansjenko var ansatt til oktober 2020. Man ansetter kilden til den viktigste rapporten i nyere amerikansk historie, som var krumtappen i Demokratenes, medienes og den dype statens sammensvergelse mot Trump. Hvorfor? Finnes det noen rasjonell forklaring?

Hver gang FBI blir spurt om å forklare seg og gi den dokumentasjon til Kongressen som forfatningen krever, avslår de og unnskylder seg med at det vil gå ut over «sources and methods». Ved å ansette Dansjenko var han under FBIs beskyttelse, og Kongressen kunne ikke kreve materiale utlevert.

Her ser vi en mekanisme som har bidratt til å uthule og undergrave det amerikanske systemet innenfra: En reservasjon som er ment å beskytte rikets sikkerhet, brukes til å skjule korrupte handlinger.

Det er dette Demokratene i samarbeid med 17 etterretnings­organisasjoner har satt i system. Mediene er deres villige medspillere og har hypnotisert befolkningen.

Dansjenko og FBI

I oktober 2020 ga justisminister William Barr John Durham status som spesial­etterforsker, noe som gir ham flere fullmakter og gjør det vanskelig å avsette ham.

Durhams jobb var å etterforske Operation Hurricane, prosessen mot Trump-kampanjen.

Durham har tiltalt Dansjenko for å ha løyet til FBI. Saken kommer opp denne måneden.

Durham har gått grundig til verks. Han har fått tak i bestyreren av Ritz hotell, som vil forklare seg i retten: Det fantes ikke noe rom i hotellet som det Steele beskriver.

Akkurat som Trumps advokat Michael Cohen aldri besøkte Praha. Som Kash Patel, Devin Nunes’ høyre hånd sier: Det enkleste var å sjekke faktuelle påstander, som at Cohen møtte russerne i Praha i august 2016. Cohen var ikke i Praha, han var i California med barna på et sportsarrangement.

Én ting er å lyve, noe annet er ikke å interessere seg for at løgnen skal blir avslørt. Norske medier har overhodet ikke vært interessert i å avsløre løgnene som ble satt i system mot Trump, til tross for at det åpenbart kompromitterte det amerikanske systemet.

Lojalitet mot hvem?

De bryr seg ikke. Eller: Deres lojalitet ligger et annet sted.

Et annet sted enn til sannhet og forpliktelse overfor det norske folk?

Svaret er ubehagelig, men ikke til å komme utenom. Ja.

Lars Hedegaard stilte spørsmålet: Er USA blitt en slyngelstat?

Det er ikke amerikanerne som har gjort det, like lite som det er nordmenn som har gjort Norge til en rik olje- og gassnasjon som ikke lenger ivaretar folkets interesser. Det er en liten elite med ufattelige ressurser til sin rådighet som har kuppet landet innenfra.

Et stort handikap

Men de har noen store handikap: De er amoralske. Amoralske mennesker klarer ikke å skille mellom løgn og sannhet. De forstår ikke hvordan ting henger sammen.

Det gjør vi: Vi forstår at den moralen vi lærte som barn, hadde en funksjon. Den gjorde oss i stand til å navigere i livet. Den lærte oss – uten at vi forsto det – å skille mellom løgn og sannhet. Den vekket vår samvittighet, så vi ikke skulle gå fortapt.

Store deler av institusjonene og menneskene som leder dem, er fortapt.

Vi må forstå at svaret ligger hos oss selv med hensyn til løgn og sannhet. Vi kan anstrenge oss etter beste vilje. For sannheten kommer ikke av seg selv. Det krever hardt arbeid å skjære igjennom tåkeheimen.

Gå utenom, sa Bøygen.

Ibsen visste det. Undset visste det, våre store diktere visste det. De kjente menneskehjertene.

Sett i gang og les!

Vi er kastet tilbake i en eksistenskamp som foregår på alle nivåer samtidig.

Men Gud har utrustet oss med en forstand og en samvittighet som lar oss gjennomskue løgnene.

Vi har mistet så mye av det vi var og det som skapte oss. Men vi kan koble oss opp igjen, aktivere det og bli oss selv. Vi har ikke råd til å la være.

Den som er seg selv til fulle, lar seg ikke beseire.

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.