Sakset/Fra hofta

Demokratene og de liberale medienes krig mot Trump går ut på å gjøre det så ubehagelig for presidentens medarbeidere at de forlater ham. Maxine Waters (D-CA) oppfordret folk til å mobbe Trumps medarbeidere hvor de enn viste seg. Bob Mueller gjør noe av det samme med «vitnene» han innkaller: Han gjør det så ubehagelig for dem at de svikter sin profesjonelle lojalitet. Men både Trump og Rudy Giuliani har vært ute en vinternatt før.

Aftenpostens lederartikkel Nettet snører seg rundt Trump er pinlig lesning. En av norsk presses ledende aviser har sluttet å drive journalistikk og dilter etter New York Times. Resultatet er bare en flau bris.

Aftenposten går glipp av den største storyen i amerikansk politisk historie: forsøket på å velte en sittende amerikansk president. Før det, under valgkampen, forsøkte de å hindre at han ble valgt, og brukte alt de hadde: En tidligere britisk agent laget en drittpakke om Trump på bestilling fra Demokratene og Hillary. Den ble så gitt til FBI og brukt til å få en spesialdomstols godkjenning til å overvåke en tidligere medarbeider av Trump, Carter Page. I søknaden fremgikk det ikke at dette var «opposition research», som det kalles. FBI-sjefen James Comey visste selvsagt hvor materialet kom fra og hvem som betalte. Han visste også at drittpakken var «luguber og uverifisert», som han sa i kongresshøringen i juni 2017. Men hvorfor stilte han da opp på Trumps kontor i januar samme år, sammen med andre e-sjefer, og sjokkerte Trump med at han skulle vært på et hotellrom i Moskva med prostituerte og fått dem til å urinere på sengen som Obama hadde sovet i?

Norske medier har ikke interessert seg for disse åpenbare selvmotsigelsene som James Comey er tatt i og som også John Brennan (CIA) og James Clapper (Director of National Intelligence) har begått. Nyhetssyklusen legger et enormt press på alle aktørene. Comey, Brennan og Clapper har selv valgt å spille med. Dermed går de inn i og ut av rollene som «vitner» og aktører. De har mange hatter. Det er mange tidslinjer å holde styr på. Noen husker at det du sa som CIA-direktør, ikke stemmer med det du sier som aktivist i dag. Når det blir flere slike selvmotsigelser, åpnes muligheten for at vedkommende lyver. Når flere av hovedpersonene lyver om det samme, ser man hva de forsøker å skjule.

Demokratene har blitt henvist til å spille annenfiolin. Republikanerne kontrollerer begge kamre. Det blir de liberale mediene som fører krigen mot Trump. De er opposisjonspartiet, som Steve Bannon sa like etter valget.

Vi forstår bedre hva som ligger i ordene i dag: Når store deler av mediene slutter å være journalister og blir aktivister, blir demokratiet skadelidende. Ideen om den fjerde statsmakt er at den skal speile motsetningene og belyse dem fra flere sider. Når pressen velger kun én vinkel, oppstår en helt annen dynamikk, som driver samfunnet i autoritær retning.

Derfor er det nå Demokratene og liberale medier som hyller FBI og e-tjenestene som ufeilbarlige, og som det er udemokratisk å stille spørsmål ved. Demokratiet blir endimensjonalt: Hvis du stiller spørsmål ved FBIs overvåking av Trump-kampanjen, er du uamerikansk. Dette er en helt surrealistisk helomvending i forhold til Demokratenes venstreorienterte posisjon under Nixon og Reagan. De liberale er blitt Makten og forsvarer seg med alle midler.

Bak denne bitre striden ligger grunnleggende forskjellige oppfatninger av hva «vi» – fellesskapet – er. Demokratene og de liberale mediene viser litt for tydelig hva de står for når de går inn for nedleggelse av grensepolitiet ICE. De vil ha åpne grenser.

Det skal utføres en folketelling nå, og Trump-administrasjonen vil at ett av spørsmålene skal være: Er du amerikansk statsborger? Dette motsetter Demokratene og liberale medier seg. De står nemlig for en praksis som gjør det lett for illegale innvandrere å stemme. I mange stater trenger du bare ha med deg en lønnsslipp. En føderal dommer avsa fredag en kjennelse om at spørsmål om statsborgerskap var diskriminerende, og i den sammenheng viste han til den betente innvandringsdebatten. Men spørsmålet er det samme for alle: Hva er diskriminerende ved å spørre om statsborgerskap?

Denne holdningen foregir å representere ikke-diskriminering, men er et annet ord for forvandling av USA til en åpen stat som ikke lenger vil være amerikansk, men et internasjonalt territorium, slik Vest-Europa er i ferd med å bli.

Parallellene mellom Vest-Europa og USA er helt klare. Men norske medier formidler ikke hva striden går ut på. De gjør det til et spørsmål om kampen mellom godt og ondt. Og Trump er den onde, eller utilregnelig, som prest/politiker Kjell Magne Bondevik sa til Dagbladet.

Det er nok å legge forsidene på riksavisene etter hverandre, så ser man hva redaksjonene mener om Trump. Har vi noen gang sett noe lignende?

Vi har spurt oss: Hva vil de gjøre hvis det er Trump som vinner, ikke maktpolitisk, men moralsk? Hva hvis det viser seg at James Comey og FBI aktivt sørget for at Hillary ble frikjent, og at det samme FBI var aktive i forsøke på å ødelegge Trumps sjanser? Det vil være en moralsk krise for USA uten sidestykke.

Men Aftenpostens lesere, NRKs lyttere/seere, VGs lesere og NTBs kunder har ingen anelse om hva som foregår. De såkalte faktaboksene disse opererer med, tilbyr det rene sprøyt.

New York Times og Bob Mueller og hans team forsøker hele tiden å komme opp med noe som enten holder spillet gående eller kan fungere som trumf: et gotcha-øyeblikk. Det siste er at Trumps personlige advokat Michael Cohen har begynte å «synge». Han sier nå at Trump senior var klar over og forhåndsgodkjente møtet mellom Trump jr, Paul Manafort, Jared Kushner og den russiske advokaten Veselnitskaja i Trump Tower i juni 2016. Sistnevnte hadde lokket med at hun hadde kompromitterende materiale om Hillary. Møtet ble kortvarig, for Veselnitskaja begynte å klage over Magnitsky-loven, som svartelister Putins nærmeste.

Trump senior har hele tiden benektet at han visste om møtet. Han gjentok dette etter Cohens påstander. En av dem lyver.

Aftenposten tror at en eventuell medvirkning fra Trumps side beviser Russia collusion. Slik går det når man blir forledet av sin egen ensidighet. Veselnitskaja møtte Glenn Simpson, leder for firmaet som bestilte drittpakken om Trump, kort tid før møtet i Trump tower. Hans selskap Fusion GPS var hyret av russerne til å sverte Bill Browder. Browder var leder for Hermitage Capital, som ble ranet for 230 millioner dollar – av personer i den russiske skatteetaten. Fusion GPS jobbet for de russiske gangsterne som hadde stjålet pengene og slått i hjel Sergej Magnitskij. Penger lukter ikke i den globaliserte verden. Clintons er et paradeeksempel på dette. Når korrupsjonen opptrer på et høyt nok plan, kalles den ikke lenger korrupsjon. Norge var med på Clintons «scam» Clinton Foundation, sammenblanding av bistand og connection, og ga 600 millioner til stiftelsen.

Trump truer dette systemet. Som Steve Bannon sa: Trump er ikke corporate America, han er en selfmade entreprenør. Han representerer ikke Party of Davos.

Aftenposten tror at det vil være lovbrudd hvis Trump visste om Trump Tower-møtet. Langt ifra. Men det vil være alvorlig for ham hvis han tas i løgn.

Aftenposten har sittet med fasiten hele tiden, og venter bare på at den skal «gå opp»:

Kun de mest forutinntatte kan nå tvile på at det pågikk russisk innblanding i valgkampen til fordel for Trump, og at i det minste noen sentrale aktører i kampanjen visste om det.

Aftenposten ønsker ikke å vite om fakta som forstyrrer idyllen.

Ett av de bærende punkter i Steele-rapporten er at Michael Cohen på oppdrag av Trump dro til Praha for å møte russiske utsendinger. Men Cohen har hele tiden benektet at han noen gang har vært i Praha. Han var med familien sin i California.

Cohen har nå vendt seg mot sin klient. Det er et alvorlig tillitsbrudd fra en advokat.

Cohen påstår at han var til stede på et møte der det forestående møtet i Trump Tower ble diskutert. Han sier at han kan navngi flere andre som var til stede.

Bob Mueller bruker politistat-metoder for å tvinge «vitner» i kne. Michael Flynn ble knekt økonomisk. Han ble nødt til å selge huset sitt. Det var da Mueller etter sigende skulle ha truet sønnen, Flynn kapitulerte.

Cohen er utsatt for samme press. Etterforskerne raidet hans kontor, hans hotell og hans bolig og beslagla materiale om forholdet til hans viktigste klient, Donald Trump. Det var brudd på klient-sekretessen. En stund etter forlød det at Cohen sa han nå kjempet for familien og ville gjøre alt for å redde den.

Dette er Bob Muellers fremgangsmåte. Han presser «vitnene» til de er villige til å kaste alle andre hensyn over bord for å redde seg og sine. Samtidig har de forbud mot å uttale seg til pressen.

En av Muellers nærmeste er Andrew Weissmann. Han var ansvarlig for at revisorfirmaet Andersen Consulting gikk over ende. 17.000 ansatte mistet jobben. Etter flere års granskning viste det seg at anklagene var grunnløse. Weissmann kastet direktører fra Merill Lynch i varetekt. Han fikk en enstemmig dom mot seg i amerikansk høyesterett. 9–0.

Når du velger slike folk som dine nærmeste, sender du et signal.

Men Trump med Rudy Giuliani på laget er helt på høyden. Det utspilles et drama i USA som har så mange lag, så mange tråder, at det blir altoppslukende.

Journalister burde ha tidenes sak. Men når de selv blir aktører, slutter de å være journalister.

 

If Cohen is telling us the truth, Trump may end up like Flynn