Kommentar

Et demokrati er bygget opp slik at løgnen ikke skal få overtaket. Derfor har vi det som amerikanerne kaller accountability, du må stå til ansvar. Hvis du har begått uredeligheter som offentlig representant, enten det er som valgt politiker eller som tjenestemann, må du stå til ansvar. Hvis ikke vil systemet råtne innenfra.

Det er dét som har skjedd med personene bak Russia collusion i USA. Kun én person er dømt – til en meget mild straff – for noe som var en stor konspirasjon.

Hvis man skal forstå omfanget og metodene, bør man lytte til Kash Patel. Patel ble rekruttert fra kontra­terror­avdelingen i justis­departementet under Obama til å bli høyrehånd for Devin Nunes, som ledet kontroll­komiteen i Representantenes hus i de to årene hvor Republikanerne hadde flertall. Patel har indiske foreldre som kom fra Uganda til Canada da Idi Amin kastet dem ut. Han har ikke glemt sin bakgrunn og hva Amerika har gjort for familien.

Patel hadde lært arbeidet i justis­departementet. Han visste hvordan man nøster opp en sak. Nå kunne han bruke de samme metodene til å finne ut hva og hvem som drev Operation Hurricane, kontra­etter­retnings­operasjonen mot Donald Trump og hans kampanje.

Kontrollkomiteen i Representantenes hus har såkalt subpoena power, dvs. stevningsmakt. De kan pålegge politikere og tjenestemenn å avlegge vitnemål under ed, bak lukkede dører. Da den første stevningen kom, gikk alarmen i Washington: Hvem er denne fyren som tror han kan avkreve oss svar for ting som bør forbli en intern hemmelighet? Men Nunes/Patel fikk godkjenning fra Speaker of the House, som den gang var Paul Ryan, og de innkalte måtte vitne.

Til sammen ble det 60 toppnavn fra FBI, CIA, Director of National Intelligence og justis­departementet som måtte svare på spørsmål bak lukkede dører. Det mest sentrale var: Hadde de sett bevis på at Trump og hans kampanje hadde noe med russerne å gjøre? For dét var hva Demokratene sa offentlig og som de og tjenestemenn lekket til mediene konstant, og det skapte en tsunami av stoff om Trump og russerne. Når bølgen først var kommet i gang, var den umulig å stoppe.

Var det grunnlag for anklagene? Svaret var nei. Ingen hadde sett eller kunne legge frem bevis for at anklagen var sann.

Hvilket ledet til en uunngåelig konklusjon: Noen hadde interesse av å skape en tsunami, selv om den var bygget på løgn.

Hvor høyt i systemet gikk denne kampanjen? Vi vet at Obama og Biden ledet et møte i Det hvite hus 5. januar 2017, dvs. to uker før Trump skulle avlegge eden, som utelukkende var viet spørsmålet om hvordan de skulle få ram på Trumps innkommende nasjonale sikkerhets­rådgiver Michael Flynn. Flynn var tidligere sjef for militær etterretning. Han kjente systemet. Hvis Obama hadde lik i skapet, ville Flynn finne dem.

Den ene gangen Obama og Trump møttes, var det to personer Obama advarte Trump mot: Nord-Koreas diktator og Michael Flynn. En merkelig kombinasjon som sa noe om hvor sterkt Obama ønsket å avverge at Flynn kom i posisjon.

I samspill med utvalgte journalister, hvorav David Ignatius i Washington Post var én, klarte FBI, CIA, NSA og Director of National Intelligence å få ram på Flynn gjennom å avlytte hans samtaler. Men det var ikke over da de fikk tvunget ham vekk fra jobben. Spesial­etterforsker Bob Mueller og hans team ville ha Flynn til å synge om Trump. De ville gjøre Flynn til sitt villige redskap. For å klare dét, måtte de knekke ham moralsk. Det første de gjorde, var å knekke ham økonomisk. Det endte med at Flynn måtte selge huset. Men først da de truet med å tiltale sønnen hans, ga han etter.

Dette presset ble skapt ved bruk av pressen. I alle sakene – mot Trump, Manafort, Stone og Flynn – var journalister aktive spillere sammen med etter­retnings­apparatet. Når staten og pressen spiller på samme lag for å fange folk – og bruker løgn som middel –, er det vanskelig for offentligheten å vite hva som er løgn og hva som er sannhet, eller hva som er opp og ned.

Denne prosessen har gjort noe med USA: Noen tror på det Hillary, Obama, Brennan, Comey, Rosenstein, Yates, Nunes og Schumer har sagt offentlig. De har aldri fått med seg hva de sa bak lukkede dører. Hvorfor ikke? Fordi de kun lytter til hva CNN, New York Times, Washington Post, MSNBC, ABC, CBS og NBC sier, og de har sekundert Demokratene og etter­retnings­apparatet hele veien.

Når staten og pressen begynner å jobbe sammen, og bruker løgn som middel, slutter forfatningen å virke. Makt­fordelingen har en hensikt: Å spre makt og få de ulike deler til å kontrollere hverandre, sørger for integritet. Denne opphører når institusjonen som skulle vokte makten – pressen – blir en del av den.

Selv om dette maktmisbruket har utspilt seg i USA, har det engasjert medier i Vest-Europa, og ut fra det vi vet, i hvert fall når det gjelder Skandinavia, har de tatt løgnens parti. Dette er alvorlig, fordi disse mediene allerede er blitt medskyldige i å nekte borgerne sannheten om befolknings­utskiftningen, kriminaliteten og kultur­kollisjoner.

Korrumperingen av det amerikanske systemet går lenger tilbake og har mange faktorer. Men det gjorde et kvantesprang under Obama, som fordi han var farget, triumferende kunne tillate seg hva han ville: Han kunne per definisjon ikke gjør noe galt. I fire år førte pressen en kampanje mot Trump, og jo mer de forsto hvor stor støtte han hadde, jo villere ble de.

Den anstendige offentlighet synes ikke å forstå at det mediene og Demokratene gjorde, var å rive i filler det som kalles the fabric of society: samfunnslegemet.

Hvis det begås en stor forbrytelse og ingen blir stilt til ansvar, vil ikke såret heles. Kash Patel uttrykker seg forsiktig, men mot slutten av intervjuet med Jan Jakielek, sier han at «closure» inntreffer først når de ansvarlige er stilt til ansvar.

Det har ikke skjedd med Russia collusion. Tvert imot. De skyldige er tilbake ved makten. Dvs. både de som var aktive deltakere og de som spredte løgnene. Alle i Biden-administrasjonen har del i disse løgnene. I tillegg har vi nå fått kritisk raseteori og de skadene som disse rasistiske løgnene gjør.

Løgnene metastaserer – de sprer seg som kreft.

Det er forbløffende hvordan de galopperte i 2020 med BLM og Antifa. Demokratene har skapt et nytt fantom: hvit rasisme. Ingen har sett det, men det fins tilsynelatende overalt. Det var dét som lå bak skytingen av asiatiske kvinner på et massasje­institutt i Georgia denne uken, til tross for at politiet, og selv FBI-sjefen, sa at det ikke var noen tegn på rasistisk motiv. Det spiller ingen rolle. Fantasiene lever sitt eget liv.

Kamala Harris sa at det som skjer i USA med hat mot asiater, minner om Roosevelts internering av asiater under annen verdenskrig. Ingen sammenligning er for grov.

Vesteuropeiske politikere er med på leken i sin kamp mot høyrepopulisme, og mediene har lært seg å bygge opp fantomer som skremmer borgerne.

Men akkurat som i det gamle Sovjetunionen, trenger borgerne stadig sterkere doser for å kunne holdes i sjakk. Biden og hans team brukte 6. januar i Washington, og sammen med mediene spinner de en stor trussel fra hvite nasjonalister.

Det er kommet så langt at mediene villig gjengav rapporter om at Qanon og Proud Boys ville storme Washington 4. mars og innsette Trump. Når dagen opprant, stod journalistene klare ute i byen for å rapportere om invasjonen. De tullet ikke. De snakket inn i kamera om at høyre­ekstremistene snart ville dukke opp.

Da dagen var over og intet hadde skjedd, kom de ikke på andre tanker, akkurat som en dommedagssekt ikke knekker sammen selv om datoen for verdens undergang kommer og går.

De utsetter bare datoen.

Ikke-begivenheten er blitt begivenheten, som Rubin sa fredag om Joe Bidens trefoldige fall i flytrappa. Dvs. ikke fallet i seg selv. Storyen er at MSM gjør det til en ikke-event. Men hvordan fortelle folk som ikke har fått med seg hva som skjedde, at det alvorlige er at mediene lever i en fantasiverden?

MSM har ikke fortalt sitt publikum noenting om Russia collusion og forfølgelsen av Trump. Det har heller ikke norske medier gjort. De følger scriptet fra Washington til punkt og prikke.

Det hvite hus forklarte fredag Bidens fall med at det hadde kommet noen vindkast.

Men fallet gikk viralt på nett, selv om Twitter ikke ville vise det.

Nettet er trusselen mot løgnen og løgnerne. Derfor er det helt logisk at Big Tech i 2020 viste sin hånd og grep åpenlyst inn i valget.

Akkurat som i eventyrene har løgnen vokst seg stor og fet. 39 prosent av amerikanerne tror at valget 3. november ikke gikk riktig for seg. Det er en grunn til det. De har fått med seg hva som skjedde under Russia collusion og har sett at ingen ble stilt til ansvar.

Hvis en så stor operasjon kan finne sted med det sentrale statsapparatet involvert, hvorfor ikke valgsvindel? tenker de.

Denne tvilen vil bestå, og den lar seg ikke bringe til ro før amerikanerne får svar og noen stilles til ansvar.

I stedet har USA fått enda flere gapende sår – hvorav en eventuell valgsvindel er det største.

Derfra flyter nye løgner som vi kan observere i sanntid:

Under Tony Blinkens oppramsing av saker han ville ta opp med kineserne i Alaska torsdag, var det ett som glimret med sitt fravær: korona-viruset.

Jerry Nadler i Representantenes hus sa at å kalle det «Kina-viruset», slik den forrige administrasjonen gjorde, var å demonisere Kina.

Ringen er sluttet. Løgnene biter hverandre i halen. USA har mistet 500.000 mennesker til pandemien som kineserne med vitende og vilje slapp ut, og Blinken tør ikke ta det opp.

Han viser kineserne hvor svakt Amerika er blitt. Akkurat som kineserne kalkulerte med da de lot internasjonal flytrafikk gå som normalt, mens Wuhan ble isolert.