Kommentar

George Kent var stolt av at han var tredje generasjon i offentlig tjeneste. Men det knep med å overbevise om at USAs politikk overfor Ukraina har vært som overfor en «alliert» når landet er blant verdens mest korrupte. Hverken han eller tidligere seniordiplomat William Taylor hadde noen gang møtt Trump. Begge bygget på annen og tredjehåndskilder. Foto: Alex Brandon/AP/Scanpix

Demokratenes riksrettssak har for mange brister til å kunne føre frem. Senator Lindsey Graham har sagt at riksretten er DOA, Dead On Arrival, hvis den kommer til Senatet uten at varsleren har stått frem og latt seg krysseksaminere.

Det er det foreløpig ingen utsikt til. Leder av etterretningskomiteen Adam Schiff gjør alt for å beskytte hans identitet. Under den første åpne høringen onsdag presterte Schiff å si at heller ikke han kjenner identiteten.

Det er det ingen som tror på. Eric Ciaramella var i kontakt med Schiffs stab før han kontaktet ombudet for e-tjenester og mye tyder på at Schiffs folk – hvorav flere har vært Ciaramellas kolleger i National Security Council – har groomet Ciaraella slik at storyen henger sammen og tidspunktene passer.

Det lyves uten blygsel under ed. Tidligere ambassadør til Ukraina, Marie Jovanovitsj. fikk brev fra et medlem av staben i utenrikskomiteen i Representantenes hus, Laura Carey. Jovanovitsj svarte i kongresshøring at hun overlot til utenriksdepartementet å svare. Men eposter Fox har fått tak i viser at hun kommuniserte og det fremgår av korrespondansen at saken gjaldt «justering av tidslinjer». Hvis man skal presentere en sammenhengende sak må kronologien henge sammen.

Det har Demokratene problemer med. De har formidable motstandere i representanter som Jim Jordan, Devin Nunes og John Ratcliffe.

De har møysommelig nøstet opp de løse trådene i anklagene mot Trump.

Som Nunes sa i sitt åpningsstatement: Vi har holdt på i tre år med Russia collusion, og Ukraina er fortsettelsen. Oppbyggingen er den samme: Grove anklager.

Demokratene mener at Trump har brukt utenrikspolitikken til å tjene sine personlige interesser, dvs at Ukraina skal hjelpe ham med å få ram på Joe Biden i valget til neste år.

Dette er Russia collusion om igjen, bare at det denne gang gjelder fremtiden.

Men Demokratene har vanskelig med å få anklagen til å sitte. De må bevise at det var et quid pro quo, at Trump forlangte noe for å la Ukraina motta 400 millioner dollar i militær assistanse. Beløpet ble holdt tilbake, men Kiev var aldri klar over at det var holdt tilbake, før det ble frigitt 12. september. Så hvordan kan man si noe var utpressing hvis offeret ikke var klar over at det ble presset? Det har ikke Demokratene noe svar på.

I istedet inntar de et moralsk standpunkt: Trump brukte embetet til å fremme sine egne interesser, dvs få Ukraina til å granske Bidens.

Her beveger de seg på en knivsegg, for faktum er at det var og er gode grunner til å etterforske Bidens. Visepresidenten lot sønnen Hunter ta iot tilbudet om å sitte i styret for Ukrainas største gasselskap Burisma, med et honorar på 53.000 dollar i måneden, et hverv Hunter ikke var kvalifisert for. Alt tyder på at det var en forsikring mot granskning. Når Biden senior selv våren 2016 sitter i Foreign Policy Council og skryter av at han fikk Ukraina til å sparke riksadvokat Viktor Shokin ved å true med å holde tilbake en milliard dollar, har han eksponert seg så ettertrykkelig at det ikke lar seg trylle bort.

Men det er ikke bare Bidens som provoserer Trump. Demokratenes Nasjonale Komite, hadde en Chalupa som forsøkte å finne belastende materiale om Trump i Ukraina. Det var hun som fikk Ukraina til å lekke den svarte boka til Trumps valgkampleder,  Paul Manafort.

Utskrifter viser at Chalupa besøkte Det hvite hus 27 ganger. Det bekrefter hva mange tror: Kampanjen mot Trump ble styrt fra Det hvite hus.

Demokratene sliter med å få anklagen til å henge sammen. De to diplomatene som forklarte seg onsdag: Tidligere ambassadør Bill Taylor og viseutenriksminister George Kent sa de reagerte på telefonsamtalen Trump hadde med den nye presidenten 25. juli, fordi den stred mot nasjonale interesser. Men når var det diplomater fikk eiendomsrett til utenrikspolitikken? Den er presidentens prerogativ.

Begge lovpriste USAs støtte til Ukraina, men ble stilt i forlegenhet da Republikanerne spurte om det ikke var slik at det var først med Trump at støtten fikk tenner. Trump ga Ukraina panserbrytende raketter, kalt Javelin. Obama ga dem ulltepper. Så hvordan kunne Obamas politikk være bedre enn Trumps?

Det er samme problematikk som i Syria. Obama gikk sin vei da han fikk kjemiske angrep på tallerkenen. Trump svarte med rakettangrep.

Plutselig, når Trump omdisponerer USAs innsats, blir Demokratene ivrige etter å forsvare militær innsats, enten det er i Ukraina, Syria eller Afghanistan.

Demokratene er blitt et krigsparti, det er en av de store forandringer som har skjedd og som er ute av synk med venstresiden i Europa. Den klarer ikke helt henge med.

Partiet som før besto av duer, er i dag «haukete», hardlinere i forhold til Russland. Demokratene snakker om Russland som om det var Sovjet.

Det er egentlig en gavepakke til Trump, for amerikanerne er lei av endeløse kriger.

Jim Jordan var dagens stjerne. Han fikk Bill Taylor til å blekne. Taylor hadde tre møter med president Zelenskij rett etter den 25. juli. Ble linkage – dvs kobling mellom assistanse og etterforskning av Bidens noen gang diskutert? Nei. Hvor sannsynlig er da den påstanden Taylor serverer om quid pro quo?

Jordan leste opp et sitat av Taylor som var en sirkelargumentasjon: jeg hørte det av ham som hadde det fra en annen som hadde det fra meg, og lurte på om det ga mening. Taylor ble brakt ut av fatning og hadde ikke mye å si.

Når Jordan, Nunes og Ratcliffe slipper til lager de hakkemat av vitnene. Schiff sørger for at de ikke får for mye rom. Deres tid er begrenset til syv minutter. Men det var nok til at de briljerte.

Trump har gode våpendragere. Selv var han opptatt med president Erdogan. Også det var provoserende ifølge journalist Judith Miller som satt i Fox News. Erdogan er blant lederne de vil sparke ut i kulden.

Demokratene tolker alt i et moralistisk lys. Politikk er redusert til moral og bare moral.

Men en supermakt kan ikke styres etter hypermoral. På en underlig måte får Demokratene frem at deres linje er uholdbar.

Onsdagens høring ble ikke det drama som mediene hadde forespeilet publikum. Det ble en heller tam foretilling. Demokratenes leder Adam Schiff kunne skinne så lenge han kontrollerte hva som fikk lekkes fra de lukkede høringene.

Nå skjedde alt for åpent kamera og effekten var vanskeligere å kontrollere.

Jordan og Nunes tok de fleste stikkene.

 

 

 

 

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!