divided-states-of-america

Da Hillary Clinton innrømmet valgnederlaget offentlig i en tale i New York om morgenen den 9. november, erkjente hun også at USA er «dypere splittet enn vi trodde». Denne plutselige innsikten inviterer umiddelbart til en smule harselas. Hvordan kunne hun ha unngått å få det med seg? Kom for eksempel bostedssegregasjonen eller de økende inntektsforskjellene fullstendig bakpå henne?

Politisk kom denne splittelsen til uttrykk i at velgerne delte seg på midten mellom to kandidater som var som hund og katt. Men hva ligger bak den? Hvorfor stemmer folk som de gjør? Det synes nokså klart at folk dels stemmer med hjertet og dels med hjernen. Hjernen vurderer kjølig hvilken kandidat som best ivaretar deres interesser, mens hjertet avgjør hvem som står en nærmest i verdier og identitet. Ingen av disse tingene er statiske – hverken i realiteter, oppfattelse eller prioritering.

Den klart viktigste forandringen av USA det siste halve århundret, er den etniske sammensetningen. Frem til ca. 1970 bestod nærmere 90 % av befolkningen av hvite. Landet var nesten fullstendig dominert av det man med en forenkling kaller hvite, angelsaksiske protestanter. Noe mer komplisert var det jo, for folk hadde opphav fra forskjellige europeiske land, også katolske, men tonen ble satt av etterkommerne etter dem som kom først over Atlanteren, og det er rimelig å betrakte den hvite europeiske avstamningen som en identitet.

ANNONSE

Det kan virke som om interessene var mer avgjørende for stemmegivningen på den tiden hvor det vi for enkelhets skyld kan kalle den gamle identiteten, omfattet et massivt flertall av befolkningen. Etterhvert som denne nær totale dominansen har veket mye av plassen for andre etniske grupper, er de hvite blitt seg mer bevisst denne identiteten. Hvordan kunne de unngå det, gitt at minoritetenes identitet er blitt feiret, fremhevet og tilbudt særbehandling som beskyttelse mot majoriteten?

Med sitt slagord «Make America great again» sier Trump indirekte at USA var greater før, og før var USA mer dominert av de hvite. Han blir derfor oppfattet som en representant for det gamle Amerika, som var nesten fullstendig preget av den hvite kulturen.

Konsekvensene for stemmegivningen er, som vi har sett, at et flertall på 58 % av de hvite stemte på Trump, og et enda større flertall på 74 % av de ikke-hvite stemte på Clinton, som på sin side blir oppfattet som en representant for den flerkulturelle og globaliserte verdenen.

Disse prosentandelene viser på den ene siden at etnisitet er en viktig faktor, men den forklarer ikke stemmegivningen fullstendig. Etnisitet er ikke alt. For identiteten handler om mer enn etnisitet. Den kan også handle om en slags fornektelse av ens etnisitet eller opphavelige kultur. Splittelsen går langs en linje mellom det gamle Amerika og det nye Amerika.

white-america
Identiteten handler om mer enn etnisitet.

For hvis en hvit person stemmer på en kandidat som er mest opptatt av å beskytte alle andre enn hvite mot de hvite, hva enten det skjer med «affermative action» eller på andre måter, kan vedkommende ha omfavnet en flerkulturell identitet, som erstatter den opphavelige. Denne siste havner på et vis på anklagebenken, og en selv på pidestallen. Satt på spissen: «Jeg er et distingvert menneske, mye mer tolerant enn harrytassene i den åndsforlatte bygda jeg forlot.» Inger Merete Hobbelstad er inne på dette i Dagbladet.

Og hvis en svart, latinamerikansk eller asiatisk velger stemmer på en kandidat som ikke ønsker å gi ens egen gruppe særbehandling, kan vedkommende ha takket nei til sin status som offer og minoritet, for heller å gravitere i retning majoritetskulturen. Det kan sammenlignes med homofile som betakker seg for homokulturen. Condoleezza Rice fortalte i sin tid at hun meldte seg inn i det republikanske partiet fordi demokratene var mest interessert i hudfargen hennes, og ikke personen eller standpunktene hennes.

Det kan bety at den politiske splittelsen som skyldes den endrede etniske sammensetningen, ikke nødvendigvis er dømt til å vedvare. For personer uten hvitt opphav, kan godt omfavne den hvite flertallskulturen. Ikke fordi den tradisjonelt bare var hvit, men fordi den er bedre – eksempelvis fordi den ikke erstatter virkeligheten med ideologien, eller forlanger av individet at det underlegger seg klanen. At dette til en viss grad har skjedd allerede, antydes av at Trump fikk flere stemmer hos minoritetene enn ventet.

I Washington Post forteller Asra Q. Nomani at hun er en muslimsk innvandrerkvinne, men at hun likevel stemte på Trump. En av grunnene er at Trump tar klart stilling mot den islamske terrorismen og dens sponsorer i Midtøsten, mens hverken Clinton eller Obama har gjort det samme. Som moderne muslim har hun det bedre i et land hvor presidenten ikke er i lommene på Saudi-Arabia, men snarere tør å erkjenne at det er noe islamsk med den islamske terrorismen.

white-america1

For multikulturalister må dette fortone seg som et mareritt. Veien er kort til skjellsord som «kokosnøtt»: mørk utenpå, men hvit inni.

For oss andre er det en god nyhet: Den opprinnelige majoritetskulturen, som skapte det gode samfunnet som virker så tiltrekkende på resten av verden, kan fremstå som så attraktiv at den trumfer ideologiseringen av etnisiteten. Men det risikerer å bli et elitefenomen. Dette bør tas som en invitasjon til å bevare majoritetskulturen, fremheve den, være stolte av den, dele den med alle som vil ta del i den, og ta avstand fra alle som vil demontere eller marginalisere den. Begynn gjerne i dag.

Trumps valgseier kan bety at det gamle Amerika ikke er rede til å vike plassen for det nye Amerika. Og mange som hadde valgt det nye Amerika, kan komme til å gravitere tilbake til det gamle. For ikke bare har den postmoderne, flerkulturelle og globaliserte identiteten lidd et prestisjenederlag: Kanskje den heller ikke vil tilby all verdens karrièremuligheter i lengden, dvs. det blir heller ikke i ens egen interesse å beholde den. For den flerkulturelle ideologien avhenger av at minoritetene prioriteres på bekostning av majoriteten, og at det utenlandske prioriteres på bekostning av det nasjonale. Det går ikke i lengden.

Det sier seg selv at denne dynamikken også gjelder i Vest-Europa. De gamle nasjonale identitetene nekter å dø og la seg erstatte av globalismen. For globalistene betyr det at de «reaksjonære nasjonalistene» er i ferd med å gjenoppdage fascismen.

Men denne inndelingen av verden i farlige reaksjonære og ansvarlige globalister er fullstendig gal. Det er globalistene som har rotet det til, med en demografi, en outsourcing, en finansialisering og en gjeldsøkonomi som har løpt løpsk. Det er de sindige menneskene som er i ferd med å begrense skadevirkningene av globalistenes herjinger. Brexit og Trump er bare begynnelsen på opprydningsarbeidet.

Norge er kanskje et av de siste stedene hvor dette vil komme ordentlig i gang, for oljeformuen skåner oss enn så lenge for virkeligheten. I mellomtiden blir det mer interessant å se på Frankrike, Tyskland og Italia. Ikke regn med noen større hjelp fra medier, tenketanker eller NGO-er som har sugerøret i den formuen, men ikke behersker andre fremmedspråk enn engelsk.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629