Kommentar

Følgene av den økonomiske, sosiale og kulturelle liberalismen som har preget de vestlige samfunnene de siste 40-50 årene i form av en stadig økende globalisering, storstilt immigrasjon, multikultur og nedbygging av nasjonale identitet, har ført Vesten inn i en situasjon der en tidligere form for konsensus mellom ulike samfunnslag nå synes å være brutt.

I USA og i Europa gis det stadig ut bøker med ideologiske vurderinger av partier og grupper som bryter med denne konsensusen, og der forfatterne konkluderer med at disse konsensusbryterne er en trussel mot demokratiet.

I kulissene til disse konsensusbryterne lurer angivelig et totalitært styresett, fascisme, nazisme og annet menneskefiendtlig tyranni. Men at den politiske opposisjonen, som av forfatterne defineres og plasseres langt ute på den politiske høyresiden (og i noen tilfeller på den populistiske venstresiden), er en protest mot et demokrati som har sviktet visse samfunnsgrupper og et ønske om å revitalisere dette demokratiet, er en fjern tanke for disse samfunnsanalytikerne.  Disse samme litterære samfunnsanalytikerne ser på seg selv som forsvarere av demokratiet. Og det demokratiet de forsvarer, er dagens elitære og globalistisk, orienterte samfunn der de politisk korrekte elitene ”bader seg” i en økonomisk, kulturell og sosial velferd og makt som bare adel og pengeborgerskapet nøt i eldre tider.

I flommen av bøker om tidens trusler mot demokratiet tar elitens akademikere for seg de partiene og gruppene som protesterer mot den rådende masseinnvandringspolitikken, altså de partiene og gruppene som angivelig skal være en trussel mot demokratiet. Og konklusjonene er alltid en bekreftelse på det disse ”samfunnsforskerne” allerede ”vet”, nemlig at de protesterende partiene og gruppene er befengt med islamofobi, rasisme, fremmedfrykt og fascistiske tilbøyeligheter.

På den måten trekker de paralleller til mellomkrigstidens Europa, og særlig oppløsningen av den tyske Weimar-republikken. En slik historiske parallellføring vitner om analyser og samfunnsforståelser på et ganske primitivt nivå der man ser bort fra at historien aldri gjentar seg, og at dagens vestlige velferdssamfunn er samfunn radikalt forskjellig fra mellomkrigstidenes europeiske stater.

Når kritikk blir utenkelig

En de viktigste forskjellene mellom tidligere demokratier og dagens vestlige demokratier er at demokratiet som styreform har satt seg og gjennomstrømmer samfunnet slik at folk nesten ikke kan tenke det bort. En annen viktig forskjell er at dagens demokratikritikk tar utgangspunkt i at demokratiet må revitaliseres for å kunne stå imot det udemokratiske globale, regionale og lokale presset som gjør at interessene til store samfunnsgrupper overkjøres og settes til side.

Det er altså følelsen av og protesten mot å bli overkjørt og overhørt av kosmopolitiske eliter på det nasjonale, regionale og globale planet som ligger bak mye av den protesten som av elitene blir definert som en trussel mot demokratiet. At elitene selv i sin globale liberalisme utgjør en alvorlig trussel mot det demokratiet de angivelig forsvarer, faller aldri i deres tanker, fordi disse menneskene ser på seg selv som det postmoderne samfunnets moralske fortropp og demokratiets garantister.

At samfunnsforskere derfor ikke retter sitt søkelys på nettopp disse elitegruppenes handel og vandel, er ikke uventet. Å sette det demokratiske søkelyset på seg selv, er en tanke som er bortimot utenkelig i elitens verden.

En kritisk stemme fra Yale

Men det finnes, forunderlig nok, unntak. Siden alt nytt i vår postmoderne verden kommer fra USA, er det også fra USA at man kan finne litteratur som setter det sosiale og økonomiske søkelyset på de samfunnselitene som bestemmer hva som er korrekt politikk, tro og mening i vår tid. Kinesisk-amerikanske Amy Chua, jussprofessor ved Yale, har gitt ut boka om det postmoderne, amerikanske stammesamfunnet i boka, ”Political Tribes: Group Instincts and the Fate of Nations”. Og til forskjell fra den store hop av forfattere, som altså skriver om og stigmatiserer de som står for konsensusbruddene i det vestlige samfunnene, retter Chua søkelyset mot de samfunnselitene som gjennom en strøm av samfunnsanalytisk litteratur mener de forsvarer de vestlige, liberale demokratiene (les: oligarkiene) og dermed også deres egne privilegier. For en gangs skyld er ikke hovedfokuset i denne litteraturen de som Hillary Clinton kalte ”the deplorables” og deres politiske talsmenn, som for eksempel Donald Trump og Marine le Pen.

Chua er ingen hvem som helst i amerikansk akademia. En professorstilling ved Yale, som er et av de åtte elite-universitetene i den amerikanske Ivy League, henger høyt. Hun er selv en del av den amerikanske eliten, men betrakter seg også som en del av det amerikanske stammesamfunnet, da som en representant for det hun kaller den amerikanske bindestreks-identiteten, kinesisk-amerikanerne, en av mange bindestreks-identitetene i USA. Hennes selvforståelse er selvsagt preget av denne identiteten, men det er nettopp det som gjør hennes analyse interessant.  Hun har også tidligere skrevet bøker med et kritisk blikk på eliter, der nasjonale og regionale eliter i andre land enn USA er tema, i boka: ”World on Fire. How Exporting Free Market Democracy Breeds Ethnic Hatred and Global Instability” (2003).

Den kosmopolitiske eliten

I et intervju med danske Weekendavisen  i september fortalte Chua at hun underviser på Yale, ifølge henne et meget venstredreid universitet, noe som noen vil mene er ganske oppsiktsvekkende, at venstreradikalismen har nådd og ”trengt gjennom eføyen” (Ivy) på dette velrenommerte universitetet. For andre, som følger litt nøyere med i det som foregår i USA, er nok ikke venstredreiningen på Yale så oppsiktsvekkende.

Om sine universitetskolleger sier Chua at de er hennes venner som går rundt med en moralsk overlegenhetsfølelse.

”De sier at de er for likhet og rettferdighet og er imot rasisme og nasjonalisme, men de ser ikke at deres holdninger er uttrykk for at de tilhører en stamme, og at de betrakter seg selv som opplyste. Mange av dem er velmenende, men også raske til å anklage andre for å være rasistiske og trangssynte,” sier hun.

Og disse folkene er  i høy grad ute av takt med lavinntekts-amerikanerne, som mange mener støttet Donald Trump i presidentvalget. Nå er det noen valgforskere som setter spørsmålstegn ved om det først og fremst var oppslutningen fra lavinntektsgruppene i USA som førte Trump til ”Det hvite Hus”. Jeg mener å ha vært borti undersøkelser viser at gjennomsnittsinntekten til dem som stemte på Trump, lå over det amerikanske gjennomsnittet. Men at støtten fra lavinntektsgruppene var viktig og kanskje avgjørende for valget av Trump, er det neppe noen grunn til å sette spørsmålstegn ved.

I New York Times’ helgeutgave 15.september kunne man lese at den inflasjonsjusterte inntekten til en hvit amerikansk middelklassefamilie i 2016 var nesten 20 prosent lavere enn i 2007. For svarte amerikanere var nedgangen på 40 prosent og for latinos på 46 prosent. Andre studier viser at reallønningene for amerikanske arbeider har stått på stedet hvil i de siste 30-40 årene. Beslektede studier (Thomas Piketty) viser at kapitalopphopningen i de økonomiske toppsjiktene har økt mye i samme periode.

Den amerikanske eliten ser, ifølge Chua, altså ikke på seg selv som en stamme, selv om de har mye til felles med hverandre, som for eksempel forakten for arbeiderklasseamerikanerne som de mener bidro til at Trump vant valget. Eliten forenes også i hatet mot Trump og den politikken han står for, noe som senest kom klart til uttrykk i den ferske senatshøringen av høyesterettskandidat Brett Kavanaugh..

Kommandohøydene

”Den amerikanske kosmopolitiske eliten er en liten, uforholdsmessig velstående gruppe som kontrollerer Hollywood, Silicon Vallay, Wall Street og universitetene. Det er på sin plass å framstille dem som snobbete outsidere som stiller seg likegyldige til vanlige og ”riktige” amerikanere, sa Chua til Weekendavisen i september. Den kosmopolitiske eliten finner man ved kysten og i de større byene, mens ”Middle America”, med de potensielle Trump-velgerne, finner man i de såkalte overflyvningsstatene, de nedslitte og forfalne industristatene som den kosmopolitiske elitene flyr over mens de pendler mellom øst- og vestkysten.

”—– det er så lite samkvem, fellesskap og blandete ekteskap mellom den hvite arbeiderklassen i landdistriktene, i det amerikanske hjertelandet, og den urbane hvite eliten på kystene, at forskjellen mellom dem i praksis tilsvarer det som sosiologene betrakter som en etnisk forskjell, skriver Chua i boka si. Hun mener at den kosmopolitiske eliten i USA er en variant av det hun kaller markedsdominerende minoriteter, slik som kineserne i Indonesia, som kontrollerer 70 prosent av landets private økonomi, selv om de som gruppe bare utgjør 1-2 prosent av befolkningen. Også grupper som kinesere, eksilcubanere og jøder i USA  representerer suksesshistorier, påpekte Chua i en av sine tidligere og kontroversielle bøker, kontroversielle fordi det i dagens politisk korrekte samfunn ikke er lov å tillegge grupper spesielle egenskaper. Det defineres jo som rasisme.

Kvinneaktivisme og folkeforakt

Det er altså en forskjell mellom de hvite kosmopolitiske elitene i USA og hvite arbeiderklasse-amerikanere, en forskjell  som impliserer en sosial, kulturell og økonomisk avgrunn. Det er egentlig snakk om to ulike verdener og livsformer der den amerikanske arbeideren ser seg ikke bare sviktet, men også forrådt av folk med de samme etniske bakgrunn som dem selv. Og i denne forbindelsen kan man fristes til å tenke på forholdet mellom mellom adelen og folket (plebeierne) i det førrevolusjonære Europa, selv om en slik parallellføring gir liten innsikt, i all sin ahistorisitet. Men:  -Det er ikke noe som er mer tribalistisk (stammemessig) enn elitær forakt for det provinsielle, det plebeierske, skriver Chua i boka si.

Selv om den kosmopolitiske eliten i USA er velstående, ser det ikke ut til at Chua setter noe likhetstegn mellom den økonomiske eliten i USA, den såkalte én-prosents-eliten, og den kosmopopolitiske eliten. Denne sistnevnte eliten sitter vanligvis ikke på store kapitalformuer, men bygger mye av sin makt på det som den franske sosiologen Pierre Bourdieu kaller kulturell kapital, og de har stor innflytelse på og mektig nærvær i mediene, kulturinstitusjonene og ved universitetene. Og de ser ut til å være godt representert på steder som Silicon Valley, slik Chua påpeker, og andre høyteknologisamfunn der boligprisene er skyhøye, og der man finner hovedkontorene til selskaper i dataindustrien og andre hypermoderne industrier, slik som i Palo Alto i California, bostedet til Christine Blasey Ford.

Det var hun som sto fram i Senatets justiskomité nylig og beskyldte Brett Kavaugh for å ha forgrepet seg på henne da hun var skolejente, for om lag 35 år siden. Det er flere måter å forstå Blasey Fords vitnesbyrd på. Hennes vitneforklaring kan være skuespill som del av en kvinnepolitisk aktivisme på den kosmopolitiske venstresiden, eller det kan være et resultat av det man i amerikanske psykologi kaller ”false memory”, som er en gjenganger i overgrepssaker. Men det som er av interesse i denne sammenhengen, er det sosioøkonomiske miljøet hun kommer fra.

Palo Alto er ett av de dyreste bostedene i USA med en gjennomsnittspris for boliger på 3,7 millioner dollar og med en stor overvekt av folk som stemmer med Demokratene. Her er Blasey Ford professor i psykologi ved et universitet der psykologistudiet, som vitenskaplig studie, er underordnet andre interesser. I universitetets studieplan for psykologi er sosial rettferdighet, kulturkompetanse og diversitet satt opp som det fremste målet. Og på dette private universitetet krever man  23.000 dollar i året i skolepenger for en psykologistudent. Høykvalifisert forskning kommer først på tredjeplass. Kvinnene dominerer psykologistudiet.  21 prosent av studentene er menn og 79 prosent kvinner. Blant professorene er 33 prosent menn og 67 prosent kvinner. Studie- og forskningsprogrammene ved universitetet legger stor vekt på kvinneaktivisme og på opplegg som skal styrke kvinners psykiske helse og muligheter til å bli ledere. Menns liv betyr mindre enn kvinners liv, om menns liv betyr noe som helst, mener professor Janice Fiamengo ved universitetet i Ottawa i Canada, som har sett nærmere på forholdene ved Palo Alto-universitetet.

Å begrunne universitetsstudier med og bruke slike studier til politisk aktivisme og indoktrinering av opinionen, er noe som passer inn i selvforståelsen til dagens kosmopolitiske eliter. Med sterkt engasjement og besluttsomhet fører de arven fra 68-generasjonen videre. Målet er å ta knekken på det hvite og kapitalistiske ”patriarkatet” ved å gjennomsyre de vestlige samfunnene med politisk korrekt ideologi, et mål som nærmest er realisert samfunn som USA og Norge. Men til forskjell fra USA eksisterer det ingen kritisk offentlighet i Norge. Mens man i USA finner alternative medier og stemmer som slår igjennom den politisk korrekte mediestøyen, er den politisk korrekte mediestøyen i Norge så sterk at den har brakt en hel nasjon i tung, politisk narkose.

Vitenskap og samfunn

Det synet på vitenskap og samfunn som kommer til uttrykk i studieplanen for universitetsstudiet i psykologi i Palo Alto, er som håndsydd for de kosmopolitisk korrekte og postmoderne elitene i Vesten. Vitenskap og sannhet i tradisjonell forstand er for dem uinteressant. Det som er interessant for dem, er hvordan ”vitenskap” kan brukes for å nå politiske mål og til å indoktrinere samfunnsindividene med den ”rette” politiske tro.

Denne postmoderne vitenskapsforståelsen har sider som ikke uten videre kan avfeies, nemlig at kunnskap og vitenskap er historisk betinget og formidlet, men ikke på den forvrøvlede måten som de franske postmoderne filosofene og deres amerikanske epigoner markedsfører. Og de ser fullstendig bort fra at det fundamentalt nye i vitenskapen som vokste fram i Vesten fra renessansen og framover. Pionerskikkelser som Nicolaus Kopernicus, Johannes Kepler, Galileo Galilei og Isaac Newton innevarslet en revolusjon som har ført fram til det teknologiske og økonomiske eventyret dagens verden kan nyte godt av.

Innsikten i at det finnes evige naturlover som kan formuleres som teorier og hypoteser og gjøres kvantifiserbare ved hjelp av matematikk, er ikke noe som kan relativiseres. Men det er en slik relativisering Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) ved Uuniversitetet i Oslo krever i sitt forsøk på det de kaller å avkolonisere (vestlig) vitenskap. Dette siste og ferskeste uttrykk for politisk vitenskapsaktivisme i Norge føyer seg pent inn i den politisk korrekte strategien for å kneble kritikk ved å innføre no-platforming og såkalt mikro-aggresjon ved amerikanske universiteter, en strategi som også har fått videre utbredelse, blant annet i Norge.

Og målet er å fjerne alle trekk ved historien som ikke passer inn i en politisk korrekte vikelighetsforståelse, på samme måte som totalitære regimer (Sovjetunionen og Hitler-Tyskland) forsøkte å omskrive historien for å få den til å passe med deres forståelse av fortiden. Dette er en farlig vei å gå og noe som åpenbarer klare autoritære og sogar totalitære trekk ved den kosmopolitiske elites liberalisme.

Amy Chua diagnose av USA som et stammesamfunn har mye for seg. Hun mener at man i USA har undervurdert kraften i tribalismen (følelsen av å tilhøre en stamme). Det er i ferd med å splitte landet i to og trekke staten i retning av tilstandene i utviklingsland hvor etniske grupper slåss om den politiske makten i det hun kaller et nullsumspill, der den ene gruppen taper og den andre vinner, med korrupsjon, politisk, sosialt og økonomisk kaos som følge. Og disse forholdene er nettopp framkalt ved den liberale innvandrings- og asylpolitikken som USA og Vest-Europa har ført de siste 40-50 årene. Det amerikanske stammesamfunnet er altså et resultat av en politikk som landets kosmopolitiske elite har greid å få gjennomslag for ved å flagge den som en sak i det godes og i humanitetens tjeneste. Men de vil ikke vedkjenne seg de alvorlige konsekvensene av å gi sin lojalitet til andre enn sine egne landsmenn, til abstrakte og irrasjonelle idealer og til krefter som ikke bryr seg om det lokale demokrati, og som hedrer individets frihet, åpne grenser og en global, flytende identitet.

Forakten for vanlig arbeid

Denne immigrasjonsvennlige eliten ser med lettelse på at USA’s dominerende, hvite befolkning blir skiftet ut med latinamerikanere, asiater og andre ikke-hvite, påpeker Chua. En av forklaringene på denne lettelsen kan være den forakten som den kosmopolitiske eliten nærer til såkalt vanlige folk, bønder og arbeidere som skaffer dem mat, bygger veiene, bilene og flyene deres og sørger for at de kommer trygt fram der de pendler mellom fram øst- og vestkysten av USA og ser ned på de såkalte overflyvningsstatene på vei til den ene konferansen etter den andre, der de legger ut om hvor godt det er å få enda flere asylsøkere og enda flere immigranter til landet.

Forakten for manuelt arbeid hos denne kosmopolitiske eliten gjør at de ikke ser verdien av de gruppene som opprettholder landets materielle produksjon, som sørger for å sette i stand toilettene deres når de svikter og skaffe dem strømmen tilbake når den går. En av de sterke internasjonale og kritiske stemmene i immigrasjonsdebatten, økonomiprofessor Paul Collier ved universitetet i Oxford, har forstått at han er avhengig av at andre sørget for det økonomiske grunnlaget og den politiske stabilitet som er en betingelse for hans kosmopolitiske frihet. Og han takker for det. På den andre siden har vi en av de største profetene for den kosmopolitiske eliten i Norge, Thomas Hylland Eriksen, som i sin arroganse har sagt at han føler mer slektskap med utlendinger enn den vanlige norske bonde og arbeider.

USA er altså et stammesamfunn, ifølge Chua. Det er ingen oppsiktsvekkende innsikt og også en gammel innsikt, siden USA i lang tid har vært et stammesamfunn der de hvite var et ubestridt politisk, økonomisk kulturelt flertall. Det som skiller situasjonen i dag fra den tidligere, er at etterfølgerne til USA’s grunnleggere (founding fathers), det hvite USA, er i ferd med å bli et mindretall, med bifall fra landets kosmopolitiske elite. Og videre at landet er blitt splittet i to partier i politisk krig med hverandre, mens store deler av Arbeider-USA er i ferd med å gå dukken, økonomisk, sosialt og kulturelt.

Denne utviklingen deler USA med hele Vest-Europa der den kosmopolitiske eliten har tilranet seg tilleggsmakt gjennom EU, et statsforbund som har som mål å avskaffe den europeiske nasjonalstaten. Også i Norge har vi en kosmopolitisk elite som med sin ideologi styrer den norske staten, både på det praktisk, politiske og på det ideologiske planet. Og på mange måter virker det som om den norske eliten har enda sterkere kontroll med samfunnet og staten enn i USA. I Norge har den politisk korrektheten en nesten total ideologisk kontroll over mediene, utdanningsinstitusjonene, kulturlivet, forvaltingen og politikken. Det virker også som om de norske NGO’ene med sin kosmopolitisk lojaliteter og statsfinansiering har langt større innflytelse på den nasjonale politikken enn den tilsvarende godhetsindustrien i land som USA, som i stor grad er privatfinansiert. (Her i landet går det svære sugerør fra NGO’ene ned i statskassa hvorfra det pumpes opp milliarder i overføringer der det samtidig er stor utveksling og samkvem mellom lederskapene NGO’ene og i politikken. Og i samarbeid med det statskontrollerte NRK og med skolevesenet har man årlige innsamlingsaksjoner for å skaffe enda mer penger til NGO’ene, med sine tusenvis av ansatte og milliarder i omsetning og med fangarmer overalt inn i det sivile Norge. Så sterk er for eksempel de automatiske ryggmargsrefleksene mellom NGO’ene og mediene, at NRK’s Nyhetsmorgen sist mandag morgen kunne rapportere om en privatperson som hadde gitt sin fødselsdags pengegaver til NGO’en ”Leger uten grenser”. Og nå ville hun få med seg andre fødselsdagsfeirende for å skaffe enda mer penger til ”Leger uten grenser”, en organisasjon som ikke bare i navnet, men også i gavnet  iherdig arbeider for åpnere grenser. I samme nyhetsending kunne man høre en rosende anmeldelse av et svensk teaterstykke som er satt opp i Oslo som handler om en ulandsfamilie som rømmer til Europa i båt (over Middelhavet).

Til forskjell fra USA har man i Norge lite eller ingen forskning på den norske kosmopolitiske eliten og dens mangehånde organisasjoner, som får drive med sine disposisjoner og sitt indoktrineringsarbeid fullstendig skjermet for kritiske blikk. Kritisk journalistikk i Norge er for lengst parkert i den politiske korrekthetens tjeneste. Sosiologiske og økonomiske studier som ser nærmere på den norske kosmopolitt-eliten, er ikke- eksisterende og dessuten uønsket i den norske forlagsverdenen. Det er i denne verdenen med all sin intellektuelle og kulturelle  armod at man også finner den sikreste garantien for at boka til Amy Chua aldri blir oversatt til norsk.